Omgitt av blankskurte fjellsider, spisse tinder, og et åpent hav ser du ut over det råeste og vakreste Norge har å by på.

Men for befolkningen og politikerne i Moskenes kommune har Reinebringen blitt et tveegget sverd. Mens gratisreklamen i sosiale medier gir penger i kassa for rorbuanlegg og restauranter, observerer de slitasjen i naturen og kjenner på et ansvar for at alle skal kunne ferdes trygt i fjellet.

Eksempelet Reinebringen reiser viktige spørsmål om allemannsretten til fri ferdsel i naturen. Er det riktig at besøkende skal kunne ferdes fritt i skogen og i fjellet? Hvem har ansvaret for sikkerheten til turister som velger å legge ut på tur i ulendt terreng? Og hvilke virkemidler har en kommune når de opplever at turiststrømmen blir uhåndterlig?

Allemannsrettens avgrensninger

Marianne Reusch, som er jurist med doktorgrad i allemannsretten, forteller at retten til å ferdes fritt i naturen er nedfelt i friluftsloven av 1957. Intensjonen bak loven var å hindre konflikter mellom grunneiere og turfolk og å sikre at alle skal kunne utøve friluftsliv.

Reusch er svært opptatt av at friluftsloven ikke er en fribillett til å ta seg til rette i naturen. Tvert imot. I friluftsloven heter det: «I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.»

– Jeg får inntrykk av at mange glemmer forutsetningen i loven. Nemlig at vi skal opptre varsomt og hensynsfullt, sier Reusch.

Muligheten til å ferdes fritt i naturen, til å høste bær og sopp og til å fiske eller gå på jakt, er et gode som mange nordmenn tar for gitt. Vi tenker nok sjelden på at i de fleste andre land er allemannsretten et ukjent fenomen. Her har grunneiere rett til å hindre allmenn ferdsel på sin eiendom.

– Derfor er det kanskje ikke så rart at turister fra hele verden velger å legge ferien sin til Norge for å oppleve ren og tilgjengelig natur? spør Reusch.

• Les også: Bruker politikerne klimaforskningen som det passer dem best?

Klarer ikke legge til rette

Dorthe Eide er førsteamanuensis ved Nord universitet og en av lederne i forskningsprogrammet «Opplevelser i nord». Hun observerer en økende kommersialisering av fellesskapets goder.

– Vi opplever stadig oftere at utenlandske operatører benytter seg av allemannsretten og av fellesgoder som turistforeningshytter og rasteplasser til kommersielle formål, forteller hun.

Eide etterlyser en debatt om hvem som skal få lov til å profitere på norsk natur og hvilke krav som bør stilles til turoperatører. Eide ser ikke bort ifra at vi i framtida vil måtte innføre en strengere regulering av tilgangen til naturen. Hun mener at vi må finne løsninger som bevarer naturen og samtidig ivaretar turistenes ønske om å oppleve friluftsliv i Norge.

– Små kommuner som opplever en stor tilstrømning av turister, har ikke kapasitet eller midler til å sørge for god tilrettelegging, sier hun.

Hvem har ansvar for turistenes sikkerhet?

Turen til Reinebringen er i utgangspunktet både bratt og vanskelig. I tillegg har slitasjen fra et stort antall turgåere satt sine spor. Så farlig er denne turen at fire turister har måttet bøte med livet i sin iver etter å nyte utsikten fra toppen.

Med finansiell støtte fra Miljødirektoratet har det blitt bygget stein på stein for å lage en sherpasti fra Reine til bringen. En tredel av stien er ferdigstilt, men midlene fra Miljødirektoratet har tatt slutt og arbeidet er satt på vent.

For å hindre nye ulykker ønsker politikerne å stenge hele Reinebringen for turgåere. Men for å gjøre dette må de ha hjemmel i lovverket.

Ifølge Reusch finnes det mange måter å begrense allemannsretten på. I naturreservater kan det være begrensninger i allemannsretten. Det samme gjelder bading i drikkevann eller ferdselsforbud i områder som er utsatt for rasfare.

• Les også: Slik kan reiselivsbransjen nå ut til EU-turistene

Innovative turopplevelser

Sikkerheten til turister som ferdes i norsk natur opptar også reiselivsforsker Eide. I utgangspunktet har hver og en ansvar for sin egen sikkerhet, men turister som kommer til Norge, er kanskje ikke klar over hvilke farer de utsetter seg for. Hun forteller om turister som uforvarende setter seg selv i fare fordi de mangler både kunnskap og utstyr til å ferdes trygt i fjellet.

– Vi tar ofte for gitt at utenlandske turister har den samme kunnskapen om friluftsliv som oss. Men vi må ikke glemme at mange av de besøkende er bymennesker uten erfaring til å vurdere vær- og føreforhold eller å orientere seg trygt i fjellet.

Eide mener at norske reiselivsaktører har mye å lære fra Skottland. Her tilbyr de kurs i friluftsliv for besøkende som ønsker å oppleve det skotske høylandet. Turistene får opplæring i bekledning, matlaging og bruk av hjelpemidler som kart og kompass.

Slike kurs kunne være salgbare produkter og ville kanskje hindre noen av ulykkene som rammer turister på eventyr i norske fjell og skoger, mener Eide.

Hun etterlyser i det hele tatt et større engasjement i reiselivsnæringen. Hun mener at mange av utfordringene i møtet mellom norsk natur og utenlandske turister kunne vært løst av reiselivsnæringen selv.

– I dag er vi en råvareleverandør. Vi må raffinere råvaren og tilby tilrettelagte produkter der turistene får oppleve spektakulær natur i trygge rammer uten at det går på bekostning av miljøet, avslutter Eide.