Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Oslo og Akershus - Les mer
Irland, Spania og Sveits er blant landene med dårligst forsikringsdekning av helsetjenester. Landene med best dekning er noen av de tidligere øst-europeiske landene, som Slovakia, Slovenia og Tsjekkia.

Flere med lav inntekt lar være å gå til tannlegen

Den økonomiske krisen i Europa har ført til at færre med dårlig råd går til tannlegen. Det gjelder også i Norge.

4.7 2017 04:00

– Forskjellen – om man går til tannlegen eller ikke når man har behov for det – har blitt større de siste årene mellom de som har lav og høy inntekt, påpeker Jon Ivar Elstad, som er sosiolog og forsker ved NOVA på Høgskolen i Oslo og Akershus.

Mange med lav inntekt lar være å gå til tannlegen fordi de ikke har råd. Dette har vært kjent fra flere tidligere undersøkelser, men hvordan utviklet denne ulikheten seg under den økonomiske krisen i Europa fra rundt 2008?

Elstad står bak en ny studie som viser at i de aller fleste land i Europa har det blitt større inntektsulikheter i bruken av tannlegetjenester.

– Norge har lite å skryte av på dette området. Vi er ikke blant de verste landene, men heller ikke blant de beste, sier han.  

Har sammenlignet 23 land

Mange tenker jo at Norge og Norden er foregangsland når det gjelder velferdstjenester, men når det kommer til tannhelsetjenester er det ingen av de nordiske landene bortsett fra Finland som utmerker seg positivt, ifølge Elstad.

Han har sammenlignet inntektsforskjeller og den selvrapporterte tilgangen på tannhelsetjenester, samt forsikringsdekningen for tannlegebehandling, i 23 land i Europa.

Disse landene var med i studien hans: Irland, Spania, Sveits, Italia, Nederland, Island, Danmark, Hellas, Portugal, Norge, Polen, Ungarn, Frankrike, Sverige, Estland, Finland, Østerrike, Belgia, Luxembourg, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Tyskland.

Alle dataene er basert på levekårsundersøkelser gjort i de forskjellige landene.


Jon Ivar Elstad er sosiolog og forsker ved NOVA på Høgskolen i Oslo og Akershus. (Foto: HiOA)

Slovenia har minst ulikhet

– Landet med minst ulikheter er Slovenia. De har også høy offentlig dekning av helsetjenester, og de har samtidig svært små inntektsulikheter. Slovenia har liten forskjell mellom fattig og rik når det gjelder i hvilken grad de kommer seg til blant annet tannlege.

Norge er midt på treet. Vi er dårligere enn Polen, Ungarn, Frankrike, Østerrike og Sverige, men bedre enn Danmark, Island og Nederland.

– Jo bedre tannhelsetjenester er dekket av det offentlige eller av obligatoriske forsikringsordninger, jo mindre er inntektsulikhetene i tilgangen til tannleger. Desto mindre har også inntektsulikhetene økt under den økonomiske krisen, tilføyer NOVA-forskeren.

Irland, Spania og Sveits er blant landene med dårligst forsikringsdekning av helsetjenester. Landene med best dekning er noen av de tidligere østeuropeiske landene, som Slovakia, Slovenia og Tsjekkia.

– Rett og slett fordi det gamle helt offentlige helsetjenestesystemet i en del av de østeuropeiske landene har blitt opprettholdt til en viss grad. Tyskland har også høy forsikringsdekning, forklarer Elstad.

Ulikhetene har økt i mange land

I mange deler av Europa, for eksempel i Tyskland, er tannhelsetjenester i stor grad inkludert i de vanlige forsikringsordningene for helsetjenester. Men i Norge betaler de fleste voksne 100 prosent av egen lomme for vanlige tannlegetjenester – men noen har kanskje tegnet private forsikringer for å dekke kostnadene for slike tjenester.

I en del land bidrar forsikringsordningene til at det er liten ulikhet. I en del andre land derimot er det liten ulikhet på tross av at de mangler gode forsikringsordninger.

– Den største økningen i ulikhetene i tilgangen på tannlegetjenester har skjedd i de landene hvor den økonomiske krisen har slått inn sterkest, sier Elstad.

– Økningen har for eksempel vært betydelig i Irland, som ble kraftig rammet av den økonomiske krisen. Det blir interessant å følge dette framover og se om det vil snu igjen, eller om ulikhetene biter seg fast.

Referanse:

Jon Ivar Elstad: Dental care coverage and income-related inequalities in foregone dental care in Europe during the great recession. Community Dentistry and Oral Epidemiology. 2017. doi: 10.1111/cdoe.12288. Sammendrag.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Sosiale ulikheter i helse

Undersøkelsen er en del av et prosjekt ved Sosialforsk, Høgskolen i Oslo og Akershus, ledet av professor Espen Dahl.

Espen Dahl har tidligere ledet arbeidet med den norske kunnskapsoversikten om sosial ulikhet og helse.

Les mer om prosjektet

Tannhelsetjenesten som velferdsordning

Tannhelsetjenesten står i en særstilling i Norge. Mens andre helsetjenester finansieres hovedsakelig over offentlige budsjetter eller gjennom full eller delvis refundering fra folketrygden, med relativt små egenandeler, gjelder ikke dette for tannhelsetjenester for voksne.

Tannhelsetjenesten er delt mellom en offentlig og en privat del. På den ene siden offentlig finansierte og lovbaserte tjenester for barn og ungdom (til og med 18 år), samt 19-åringer og 20-åringer som kan bruke det offentlige tilbudet med 25 prosent egenandel.

Imidlertid tilbyr det offentlige tannhelsetjenester til enkelte prioriterte grupper også i den voksne befolkningen. Dette gjelder eldre, langtidssyke og uføre i institusjon eller hjemmesykepleie, psykisk utviklingshemmede og andre grupper fylkeskommunene velger å prioritere.

Kilde: Samfunnsspeilet, SSB

Emneord