Et stort antall innvandrerkvinner faller utenfor arbeidsmarked og skole, ifølge rapport fra SSB. (Illustrasjonsfoto: Italianvideophotoagency/Shutterstock/NTB scanpix.)
Så religiøse er muslimske ungdommer i Norge
Religion er svært viktig for muslimsk ungdom med innvandrerbakgrunn i Norge. Samtidig ser forskere klare tegn til at religionen i større grad blir en privatsak.
Om lag 40 prosent av alle barn og unge i Oslo har nå innvandrerbakgrunn.
Et nytt forskningsprosjekt har undersøkt et helt årskull av 16-åringene i Oslo og nabofylket Akershus. De har vært spesielt interessert i religiøsitet og holdninger blant unge med innvandrerbakgrunn.
World Value Survey er en stor internasjonal undersøkelse av holdninger og verdier. Samme spørsmål blir stilt mennesker en rekke ulike steder i verden, også i de landene hvor innvandrerne til Vesten kommer fra.
Fem viktige funn
Når forskerne spør innvandrerungdommer i Norge om hva de tror foreldrene deres mener om ulike spørsmål og sammenlikner det med hva ungdommene selv mener, kan de blant annet spore holdningsendringer innad i innvandrerbefolkningen.
Her er noen sentrale funn forskerne har gjort i Norge:
Foreldrenes religion fortsetter å være svært viktig for barn av innvandrere i Norge – og spesielt for muslimer.
Samtidig ser forskerne at religionen endres og blir mer privat. Religionen går fra å tolkes som et sett av ytre sosiale regler, til mer å fungere som et indre moralsk kompass for den enkelte. Dette gjelder også muslimer. Samtidig øker toleransen overfor folk med andre livssyn. Unge med innvandrerbakgrunn oppfatter blant annet seg selv som langt mer åpne for ekteskap på tvers av religion enn sine foreldre.
I synet på de to viktige verdispørsmålene kjønnslikestilling og aksept for homofili, så har ungdom med innvandrerbakgrunn beveget seg langt i retning av å få mer liberale verdier. Når det gjelder aksept for homofili, er det fortsatt betydelig forskjeller etter hvor innvandrerfamilien kommer fra, men holdningene er i bevegelse.
Unge med synlig minoritetsbakgrunn og særlig muslimer opplever at andre i mindre grad aksepterer dem som norske, enn det de selv føler seg. Norske majoritetsungdommer er imidlertid mer positivt innstilt til muslimer enn sine foreldre, og funnene tyder på at ungdom som har mer kontakt med folk med innvandrerbakgrunn, også får mer positive holdninger til muslimer.
Islam like viktig her
– Forskning på innvandrere og deres barn har så langt ikke entydig bekreftet det vi forskere kaller sekulariseringshypotesen, sier Jon Horgen Friberg, forsker hos Fafo.
– Tidligere studier gjort både i Norge og flere andre europeiske land tyder på at mens barn av kristne innvandrere blir mindre religiøse enn sine foreldre, så skjer ikke det samme med muslimer.
– De er like religiøse som foreldrene.
Prosjektleder og forsker Jon Horgen Friberg. (Foto: Fafo)
I denne nye studien blant alle elever i første klasse på videregående skoler i Oslo og Akershus får forskerne langt på vei bekreftet dette. Barn av innvandrere fra muslimske land forteller selv at religion er svært viktig for dem i deres liv – og nesten like viktig for dem som den er for foreldrene deres.
I klar kontrast til dette oppgir norsk-etniske ungdommer i undersøkelsen – også de som definerer seg selv som kristne – at religion er lite viktig i livene deres.
Men at religionen oppgis som viktig av mange innvandrerungdommer i Oslo og Akershus, sier ikke nødvendigvis noe om hvilken rolle religionen har for dem som svarer.
Religion kan være viktig som en indentitetsmarkør, den kan være viktig for den enkelte som en indre trosopplevelse eller den kan være viktig for å vise seg fram utad som en person med riktige leveregler. Sekularisering behøver ikke nødvendigvis bety at religion blir mindre viktig for den enkelte – det kan også bety at religionen mer blir en del av privatlivet.
Annonse
Studien på 16-åringene i hovedstaden vår og nabofylket Akershus peker klart i retning av en mer individualisert religionsutøvelse – også blant muslimske ungdommer.
For unge muslimer som vokser opp i Norge, ser det nå ut til at islam blir mindre et sett av regler for sosialt liv. Religionen blir i stedet mer et indre moralsk kompass.
Forskerne bak denne studien ba blant annet ungdommene om å svare på hvilket av disse to utsagnene de er mest enige i: 1) «Det viktigste med religion er å følge religiøse regler og seremonier» eller 2) «Det viktigste med religion er å være god mot andre mennesker».
Når disse spørsmålene er blitt stilt av World Value Survey til innbyggere i land som Pakistan, Tyrkia eller Marokko, sier rundt 70 prosent seg enige i svaralternativ 1. Bare rundt 30 prosent sier seg enige i svaralternativ 2.
Når spørsmålet våren 2016 ble stilt til barn av innvandrere fra Pakistan, Tyrkia og Marokko som er bosatt i Oslo og Akershus, ble resultatet akkurat omvendt.
Da sa 70 prosent av barna seg enige i alternativ 2 – det viktigste med religion er å være god mot andre mennesker – og bare 30 prosent i alternativ 1.
Trenden er entydig for alle land. Mens folk i muslimske land ser på religion som et sett med ytre regler, svarer muslimsk ungdom med bakgrunn fra de samme landene mer i tråd med det kristne ungdommer svarer her i Norge – nemlig at religionen først og fremst er et indre moralsk kompass.
– Svarene vi har fått tyder på at selv om unge muslimer ikke nødvendigvis blir mindre religiøse, i den forstand at religionen mister betydning i livet deres, så har de pragmatisk tilpasset seg det sekulære norske samfunnet, sier Friberg.
Annonse
Så lenge religion er noe som tilhører privatsfæren og i mindre grad offentlig liv, så kan vi anta at det også blir lettere å leve med at andre mennesker du møter følger andre retningslinjer enn deg selv.
For å finne ut mer om dette, spurte forskerne ungdommene i Oslo og Akershus om de er enige eller uenige i utsagnet: «Min religion/mitt livssyn er det eneste akseptable.»
Akkurat hvordan respondentene tolker dette uttrykket bør man være forsiktige med å spekulere i, mener Friberg. Men han tror svarene forskerne fikk, gir en indikasjon på graden av religiøs toleranse.
Muslimske ungdommer i Norge framstår som mindre tolerante enn både kristne uten innvandrerbakgrunn og minoritetselever som tilhører andre religioner.
Blant muslimer oppgir mer enn 40 prosent av dem som er født i Norge, at de helt eller delvis er enige i utsagnet om at deres religion er det eneste akseptable livssynet. Blant norske ungdommer svarer under 10 prosent det samme.
Når World Value Survey stiller samme spørsmål til innbyggere i land som Pakistan, Irak, Marokko og Tyrkia, er det 80 til 90 prosent som svarer at deres religion/livssyn er det eneste akseptable.
I det katolske Polen er det til sammenligning 40 prosent som svarer det samme. Blant barn av polske innvandrere i Norge svarer bare 10 prosent bekreftende på spørsmålet, altså samme andel som blant etnisk norske ungdommer.
– Endringen i retning av økt toleranse blant ungdommene med innvandrerbakgrunn er slående når man tar utgangspunkt i hvor familiene deres kommer fra. Toleransen øker, selv om det selvfølgelig fortsatt er betydelige forskjeller mellom gruppene, sier Friberg.
Synet på utdanning for jenter og gutter blir i World Value Survey brukt for å måle synet på likestilling i ulike land. Du blir spurt om du er uenig eller enig i påstanden «En universitetsutdannelse er mer viktig for gutter enn for jenter».
I Norge svarer under ti prosent av befolkningen at de er enige i påstanden. I land som Pakistan svarer over 50 prosent det samme.
Men når forskerne nå har stilt barn av pakistanske og andre innvandrergrupper i Norge dette spørsmålet, så er under ti prosent enige. Forskjellen mellom landgruppene er altså helt borte.
Forskerne finner samme mønster når de spør om hvem som bør ha ansvaret for å lage maten og gjøre rent hjemme i huset. Unge med innvandrerbakgrunn omfavner idealet om likestilling og ønsker en langt mer likestilt arbeidsdeling enn foreldrene sine. Om de klarer å realisere disse idealene når de blir voksne gjenstår å se.
Holdninger til homofili utgjør i dag den kanskje aller mest tydelige verdimotsetningen mellom folk i ulike deler av verden.
Internasjonale undersøkelser viser at i vestlige land er holdningen til homofili blitt dramatisk endret i retning av økt aksept. Dette har skjedd i løpet av få år. I andre deler av verden er folk derimot langt mer negativt innstilt til homofile og deres rettigheter.
I Vest-Europa svarer gjerne mellom 80 og 90 prosent av de spurte nå at samfunnet bør akseptere homofili.
I Midtøsten og andre land med muslimsk flertall, svarer fortsatt mellom 80 og 90 prosent at samfunnet ikke bør akseptere homofili. I Afrika er holdningen til homofili enda mer negativ, både i kristne og muslimske land.
Fra før av finnes det lite forskning på innvandrerbefolkningens holdning til homofili. I denne undersøkelsen ble 16-åringene som deltok spurt om de synes homofili er ok. De ble også spurt hva de tror foreldrene deres mener.
Annonse
Blant norske majoritetsungdommer var det bare tre prosent som svarte at homofili aldri er ok. En like liten andel oppgir at foreldrene deres har et helt avvisende syn på homofili. Hele 85 prosent av ungdommene tilhørende den norske majoritetsbefolkningen svarer at homofili alltid er ok. De resterende mente det var ok i noen eller i de fleste tilfeller.
Rundt 25 prosent helt negative
Blant ungdommene i Oslo og Akershus med familiebakgrunn fra Midtøsten og Afrika, svarer mer enn halvparten at de tror foreldrene deres mener homofili aldri er ok.
På spørsmål om hva de selv mener, svarer rundt én av fire norskfødte med foreldre fra de samme delene av verden, at homofili aldri er ok.
Andelen som er helt avvisende til homofili er altså halvert om vi sammenligner ungdommene med foreldrene deres.
Tallene viser at den norske innvandrerbefolkningen er i bevegelse i synet på homofili.
– Blant norskfødte barn av innvandrere fra Midtøsten, Asia og Afrika svarer faktisk flertallet at de selv synes homofili er ok i alle tilfeller. Bare et lite mindretall blant dem tror at foreldrene er like tolerante. Etterkommerne er altså langt mer liberale enn sine foreldre, sier Friberg.
Sett gjennom den norske majoritetsbefolkningens vestlig-liberale briller er det altså mye som later til å gå riktig vei med holdningene til ungdom med innvandrerbakgrunn.
– Men studien tyder samtidig på at sosiale forhold som av tilhørighet, tillit og sosiale forpliktelser er «tyngre materie» enn abstrakte holdninger, forteller Friberg.
Forskerne var nemlig også interessert i å undersøke graden av tillit og familieorientering blant ungdommene.
Norge har en sterk og velfungerende stat som regulerer store deler av befolkningens liv. Gjennom NAV har vi velferdsordninger som vi kan stole på at hjelper oss i møtet med livets utfordringer. Bryter noen samfunnets sosiale normer, så kan både politi, rettsvesen og skoleverk straffe dem.
Dermed kan man også stole på at folk i Norge oppfører seg i tråd med spillereglene. I Norge har folk slik fått høy tillit til fremmede. Samtidig er nordmenn i mindre grad enn mange andre avhengige av familien for hjelp og støtte for å klare seg i samfunnet.
Innvandrere fra dårlig fungerende stater
Mange innvandrere kommer fra svake og dysfunksjonelle stater, der innbyggerne har liten tillit til offentlige institusjoner. I stedet er det familien, det etniske fellesskapet eller det religiøse fellesskapet som regulerer mye av individenes liv.
Det er storfamilien som er det sosiale sikkerhetsnettet, enten du blir syk, arbeidsledig eller bare gammel. Og ofte er det storfamilien som må straffe urett. Dermed har folk generelt lav tillit til fremmede, mens man til gjengjeld er sterkt orientert mot familien.
For å finne ut om folk har mye eller lite tillit til andre i et samfunn, ber World Value Survey deltakere i undersøkelser om svare på om de er mest enige i svaralternativ A) «Folk flest er til å stole på» eller B) «Man bør være veldig forsiktig i omgang med andre mennesker».
I Norge velger over 70 prosent av de spurte svaralternativ A.
I land som Tyrkia, Iran og Marokko gjør bare rundt 10 prosent det samme.
I Pakistan og Polen 20 prosent. I Vietnam 40 prosent. I Sverige 60 prosent.
Lite tillit = mye familieorientering
Når World Value Survey spør ungdom i de samme landene om de er enige i påstanden «Et av de viktigste målene i livet mitt er å gjøre foreldrene mine stolte», så blir interessant nok resultatet omtrent det motsatte.
I land som Norge og Sverige er det bare mellom 10 og 20 prosent som sier seg «svært enige».
I land som Filippinene, Marokko, Tyrkia og Pakistan er tallet rundt 80 prosent.
Når denne ungdomsundersøkelsen stilte 16-åringene i Oslo og Akershus overfor de samme spørsmålene, så svarte ungdom med innvandrerbakgrunn relativt likt som folk i foreldrenes hjemland gjorde.
Ungdom med innvandrerbakgrunn i Norge svarer at de har lite tillit til fremmede og de viser samtidig at de er sterkt familieorienterte. Her fant forskerne altså ikke de samme tegnene til endring som når det gjelder verdispørsmål knyttet til religion, likestilling og homofili.
Grunn til bekymring?
Jon Horgen Friberg, forskeren hos Fafo som har ledet dette prosjektet, peker på mye forskning i statsvitenskap som slår fast hvordan høy tillit mellom individene i samfunnet er nært forbundet med både demokrati og økonomisk vekst.
– Når en større andel av den norske befolkningen i framtiden har sine aner i fattige land, så kan det bli viktig at de tar til seg det høye tillitsnivået i Norge og at familien over tid får mindre betydning, mener Friberg.
Forskeren peker samtidig på et usikkerhetsmoment ved funnene: Ungdom har generelt og uavhengig av etnisk bakgrunn lavere tillit til fremmede, og de er ikke overraskende mer orientert mot familie. Kanskje kan dette endres etter hvert som ungdommene blir eldre og mer uavhengige.
Et integrasjonsparadoks
Samtidig peker forskeren på et interessant paradoks:
– Undersøkelsen vår har også vist at innvandrerungdommene har overraskende høye ambisjoner for livet sitt i det norske samfunnet og at mange åpenbart klarer seg bra, på tross av et mye dårligere utgangspunkt enn de fleste norske ungdommer har.
– Mye tyder på at den sterke familieorienteringen er en viktig bestanddel i dette «innvandrerdrivet». Disse ungdommene føler seg sterkt forpliktet overfor foreldrene som har «ofret seg» gjennom å flytte fra hjemlandet til Norge. Derfor svarer de foreldrene gjennom å gjøre mye lekser og jobbe hardt for å lykkes. Når forskerne spør om hvor mye tid ungdommene bruker på lekser er sammenhengen tydelig. Jo mer opptatt de er av å gjøre foreldrene stolte, jo mer tid bruker de på å gjøre lekser.
Nettopp den sterke familieorienteringen ser ut til å bidra til at vi etter hvert finner igjen stadig flere unge med innvandrerbakgrunn som leger og ingeniører i det norske samfunnet.
Men sterk familieorientering forbindes også gjerne med forhold vi ofte ser på som svært problematiske, som «æreskultur» og ekstrem sosial kontroll.
– Dette viser oss at langsiktige integrasjonsprosesser er ganske kompliserte, sier Friberg.
Å føle seg som norsk – og å bli akseptert som norsk
Friberg minner om at den kanskje største barrieren mot å bli en del av det norske fellesskapet, handler om å bli akseptert av majoritetsbefolkningen.
Her finner forskerne ved Fafo tegn både til bekymring og til håp.
For 16-åringene i Oslo og Akershus ble også stilt spørsmålet om i hvilken grad de opplever seg selv som norske. Og ikke overraskende fant de at unge som er født i Norge, føler seg mer som norske enn de som selv har innvandret.
Forskerne stilte også ungdommene spørsmål om de følte at andre så på dem som norske.
– Når vi sammenliknet svarene, så fant vi et tydelig mønster. Ungdom med innvandrerbakgrunn fra Øst- og Vest-Europa og Nord-Amerika svarer gjennomgående at folk ser på dem som mer norske enn det de selv føler seg.
– For ungdom med bakgrunn fra Afrika, Midtøsten og Asia er det omvendt. De svarer at andre ser på dem som mindre norske enn det de selv føler seg. Forskjellen ser ut til dels å handle om hudfarge og viser at det å se annerledes ut fortsatt er en barriere mot å bli akseptert, sier Friberg. Men religion hadde også stor betydning. Det er særlig muslimske ungdommer som føler at andre ikke aksepterer dem som norske.
– Og når vi spurte de norske ungdommene uten innvandrerbakgrunn om deres holdninger til ulike grupper, viste det seg at et betydelig mindretall oppga at de hadde dårlig inntrykk av muslimer. Men samtidig framsto ungdommene som mer positivt innstilt til muslimer enn sine foreldre, og de ungdommene som selv oppgir å ha venner med innvandrerbakgrunn, hadde også et mer positivt inntrykk av muslimer enn de som ikke hadde venner med innvandrerbakgrunn.
Jon Horgen Friberg mener selv at forskerne så langt bare har skrapet i overflaten på disse komplekse prosessene.
– Men alt i alt tyder våre funn på at det er mulig å bygge ned etno-religiøse skillelinjer. De tyder også på at det er mulig å inkludere nye befolkningsgrupper i et fellesskap basert på noen grunnleggende spilleregler, sier forskeren.
