Skjærsilden var et fryktet sted i middelalderen. Ifølge katolsk lære måtte man gjennom skjærsilden på vei til himmelen for å bli renset og fri for all synd.

– Skjærsilden var et forferdelig sted. For å forkorte oppholdet der kunne man kjøpe seg avlat. Det var biskopen som utstedte avlat og bestemte hvordan den skulle være, forklarer arkeolog Birgitta Berglund ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Dette var nylig tema i tv-serien Anno på NRK.

Bare for de rikeste

Da Martin Luther spikret opp 95 læresetninger på kirkedøra i Wittenberg for 500 år siden, var det nettopp avlatshandelen han gikk sterkest ut mot. Avlatshandel var big business før reformasjonen.

Å kjøpe seg avlat var dyrt, og det var bare de rike som hadde penger til å kjøpe seg avlatsbrev, eller til å dra på pilegrimsferd til Roma eller Santiago del Compostela i Spania.

På begynnelsen av 1500-tallet reiste kommisjonærer rundt og solgte avlatsbrev.

– Ved reformasjonen forsvant avlat og skjærsilden. Da holdt det med å tro for å komme til himmelen, man trengte ikke å gjøre botsøvelser, forteller Berglund.

• Les også: Hvorfor ble de gravlagt i krukker?

Avlat til Peterskirken

Arkeologen fattet interesse for avlat under utgravinger på tunet til Alstahaug prestegård på Helgeland, der Petter Dass virket som prest for over 300 år siden.

På 1960-tallet ble det gjort utgravinger under gulvet i det gamle skipet i Alstahaug kirke. Da Berglund gikk gjennom gravmaterialet fra den gang, fant hun et vokssegl i en liten sølvdåse. Et avlatsbrev hadde vært festet til seglet.

Dåsen ble funnet ved siden av hodet til en 35 år gammel kvinne, i en av gravene under kirkegulvet fra 1500-tallet.

På voksseglet kan man se St. Peter med glorie og nøkkelen til himmelriket. På seglet står teksten «SIGILLUM FABRICE BASILICE SANCTI PETRI DE URBE».

– Teksten viser at avlatsbrevet og seglet har blitt solgt til innsamling av penger for å bygge opp Peterskirken i Roma, forklarer Berglund.

Seglet til pavens utsending

Det viste seg at seglet var identisk med et segl utstedt til Erik Walkendorf i Nidaros, dagens Trondheim, datert 1518. Seglet lå i en messingkapsel, og fantes på et avlatsbrev.

Den nedre halvdelen av begge seglene viser et skjold med en bjelke med tre stjerner på, innrammet av en kardinalhatt med nedhengende dusker. Dette er seglet til pavelige legaten Johannes Angelus Arcimboldus. Han var ansvarlig for avlatshandelen i Tyskland og store deler av Norden.

Selve brevet fra Alstahaug er ikke bevart, men det som ble utstedt til Erik Walkendorf viser at det var en trykt tekst med plass til å skrive på navn.

– Avlatsbrev var også viktig for Gutenberg og utviklingen av boktrykkerkunsten, mener Berglund.

Svensk biskop involvert?

Men hvordan havnet Arcimboldus’ segl i Nidaros og under et kirkegulv i Alstahaug?

– Jeg er opprinnelig fra Sverige, så jeg synes det er en artig historie. Sannsynligvis skyldes det erkebiskop Olaus Magnus, som regnes som den siste katolske erkebiskopen i Sverige.

Magnus virket aldri som biskop, men dro til Roma etter reformasjonen. Han er kjent for kartet «Carta Marina» og historieverket om de nordiske folkene; «Historia de gentibus septentrionalibus». Han skrev også en selvbiografi, der det står at han jobbet som underselger for Arcimboldus i 1518-1519.

– Olaus Magnus’ oppgave var å reise i den nordlige delen av Sverige, men man skjønner av hans beskrivelser at han også har reist langs Trondheimsfjorden og vært i Nidaros, forklarer Berglund.

• Les også: Forsker fant gravstedet til 4000 sovjetiske krigsfanger - da takket Putin

Uoffisiell prestefrue

På denne tida var Alstahaug prestegjeld et kannikgjeld. Det innebar at presten tjenestegjorde ved Domkirken i Nidaros, og hadde plikt til å gjøre prestegjerning i Alstahaug, kallet han hadde sine inntekter fra.

– Jeg regner med at han kjøpte avlatsbrevet da han jobbet i Nidarosdomen, forteller arkeologen.

Kvinnelige prester var utenkelige i middelalderen, og prestene fikk heller ikke lov til å gifte seg. At den ukjente kvinnen under kirkegulvet hadde et avlatsbrev, er derfor merkelig. Men Birgitta Berglund har en teori.

– Vi vet ikke hvem hun var, men de som ble gravlagt under kirkegulvet var av høyere rang. Siden prestene ikke kunne gifte seg var hun ikke en offisiell prestefrue. Jeg tror det var en kvinne som hadde syndet med kanniken, sier hun.

I jernalderen og vikingtiden var det vanlig at de døde ble gravlagt med gjenstander ved sin side. Slik er det derimot ikke i kristen tid, med unntak av religiøse symboler.

– Jeg tror presten ga avlatsbrevet til henne slik at hun skulle forkorte sin tid i skjærsilden, utdyper Berglund.

• Les også: Strilekrigen var større enn først antatt