«Er blod rødt i alt levende, bortsett fra de kongelige, som har «blått» blod i årene?»
Det en av leserne til videnskab.dk, som spør. Det korte svaret er nei, men hvis du vil vite hvilke andre blodfarger som finnes, må du lese resten av artikkelen.
Vi begynner hos oss selv. Blodet vårt er så rødt at vi bruker ordet blodrød til å beskrive noe som er virkelig rødt. Men hvor kommer fargen fra?
Det har blodekspert og førsteamanuensis i biokjemi ved Aarhus Universitet i Danmark, Christian Brix Folsted Andersen, svaret på.
– Den røde fargen kommer fra hemoglobinproteinet, som finnes i de røde blodlegemene. Hemoglobin inneholder et jernatom som gir hemoglobinet og dermed blodet den høyrøde fargen når det kommer i forbindelse med oksygen, forteller han.
Forskjellige grader av rød i arterier og vener
Hemoglobin er et såkalt transportprotein. Det gjør en av blodets viktigste oppgaver, nemlig å transportere oksygen rundt i kroppen.
Blodet blir oksidert i lungene når oksygenet binder seg til hemoglobinet, noe som altså gir det den velkjente røde fargen.
Derfra pumpes det gjennom arteriene ut i kroppen, hvor oksygenet fordeles. Hemoglobinet mister dermed sin intense røde farge og blir mørkere, og så transporteres det gjennom venene tilbake til lungene for igjen å bli oksidert.
Hvis du har prøvd å gi blod, har du kanskje merket at blodet i posene ser mørkere ut enn det blodet som pipler ut hvis man blir skadet.
Forklaringen er at blodet i posene ikke er oksidert. Hvis det går hull på en vene, vil blodet lynraskt skifte farge til en veldig klar rød fordi det møter oksygenet utenfor kroppen.
Variasjon fra person til person
Hemoglobinet farger altså blodet rødt, og da er det jo nærliggende å tro at blodets rødhet kan variere fra person til person, alt etter hvor mye hemoglobin man har.
– Det er i prinsippet riktig. Folk har fra naturens side forskjellige mengder røde blodlegemer, og vi kan selv øke mengden av røde blodlegemer i kroppen ved å leve sunt og trene, sier Andersen, som likevel ikke tror det vil gi en synlig forskjell.
– I teorien vil blodet få en mer intens rød farge hvis man øker mengden røde blodlegemer, men fargen er så intens fra før at det er vanskelig å se noen forskjell, forklarer han.
Dyreblod er mer mangfoldig
Hemoglobinproteinet finnes i virveldyr, og derfor deler vi blodfarge med alle de dyrene som har ryggrad.
Virvelløse dyr har derimot en noe større palett av blodfarger.
Fellesnevneren blant det fleste levende vesener er at det er blodets oksygenbærende protein som bestemmer fargen.
Kobberatom farger noe dyreblod blått
Bløtdyr og leddyr, som for eksempel blekksprut og dolkhale, har ingen røde blodlegemer og derfor ikke noe hemoglobin. I stedet har de det oksygenbærende proteinet hemocyanin.
– Den store forskjellen mellom de to proteinene er at hemoglobin er kapslet inn i det røde blodlegemet, mens hemocyanin sirkulerer fritt rundt i plasmaet, forteller Peter Vilhelm Skov, førsteamanuensis på DTU Aqua.
I motsetning til hemoglobinets jernatom inneholder hemocyanin et kobberatom, som gir blodet en blålig farge når det er oksideres.
– Hemocyanin binder seg mer effektivt til oksygen, men det kan ikke transportere like mye oksygen som hemoglobin. Hvert hemocyaninprotein kan bare transportere ett oksygenmolekyl, mens hemoglobin kan transportere fire, sier Skov, som forklarer at det er spesielt nyttig for dyr med et lavt oksygenbehov.
– Hvis dyret for eksempel lever dypt nede i havet, der det er kaldt og lite oksygen, samtidig med at dyrets stoffskifte og oksygenbehov er lavt, er det nyttig å kunne trekke ut små mengder oksygen med høy effektivitet, sier han.
Grønn, lilla og gul
Det finnes også andre blodfarger enn rød og blå.
Mange dyr fra leddormgruppen, for eksempel igler, har et oksygenbærende protein som farger blodet grønt, og bløtdyr fra havormgruppen, som pølseormer og stjerneormer, har et protein som farger blodet lilla.
Og så er det en rekke dyr, for eksempel biller, der blodet inneholder store mengder av grunnstoffet vanadium. Stoffet er ikke oksygenbærende, men når det kommer i kontakt med oksygen, blir det gult.
Og så er det de fargeløse
Mest kuriøse er imidlertid en rekke antarktiske fisker, med blod som er helt gjennomsiktig. Det gjelder for eksempel scotia-isfisk. Peter Rask Møller, som er førsteamanuensis ved Statens Naturhistoriske Museumi Danmark, har fisket opp og undersøkt slike på Galathea 3-ekspedisjonen.
– Isfisk-blod inneholder ingen oksygentransporterende proteiner. Blodet består bare av plasma og hvite blodlegemer. Der den lever, har den ikke bruk for et oksygenbærende protein, forteller han.
De antarktiske fiskene lever selvsagt i et miljø som er veldig kaldt, og når vannet nærmer seg frysepunktet, inneholder det større mengder oksygen. Dessuten har fiskene store blodkar og et stort hjerte som effektivt pumper rundt oksygen i kroppen.
– Isfiskene er ganske rolige, og stoffskiftet er lavt, så det er ganske enkelt ikke nødvendig for dem å ha et protein som bruker energi på å transportere oksygen rundt i blodet, sier Møller.
Mangelen på blodlegemer gjør at isfiskens blod er tynnere enn normalt og derfor raskere kan pumpes rundt i kroppen. Det hjelper ved de lave temperaturene, som ellers gjør blod mer tyktflytende.
Myten om det kongelige blå blodet
Svaret på leserens spørsmål er derfor at blod kommer i mange forskjellige farger, og at fargen i de aller fleste tilfellene er avhengig av blodets oksygenbærende protein.
Når det gjelder de kongeliges blå blod, stammer uttrykket ifølge ordboken over det danske språket fra det spanske «sangre azul» og henviser til de «vestgotiske adelsmennenes lyse hud, med fremtredende blodårer, i motsetning til maurerne».
Den lyse huden fikk adelens blodårer til å se blå ut, noe som skapte myten om at aristokratiet var skilt genetisk fra de lavere klassene.
Årsaken til at blodårer ser blå ut, er at lys må trenge gjennom huden for at vi kan se årene. Mellom hudens overflate og blodårene ligger det subkutane fettvevet, som bare tillater blått lys å trenge igjennom huden.
Derfor er det den blå fargen som reflekteres. Det røde lyset absorberes av huden.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
