Vampyren – fra frykt til fascinasjon

Vampyrer og vampyrjegere endrer seg i takt med samfunnet. Samspillet mellom helt og antihelt gir et bilde av hva samfunnet frykter og hvordan det løser problemene.  
23.11 2010 05:00


(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Levende døde med tørst for menneskeblod. Skapninger som minner om oss, men som på mange måter er overlegne.

Forholdet vårt til blodsugeren har utviklet seg fra frykt til fascinasjon.

Vampyrer har sjelden vært så populære som i dag.

Horder av tenåringsjenter dåner over glitterprinsen i den nye «Twilight-sagaen», rollespillere tar rollen som vampyrer og stort sett alt med hoggtenner selger.

Derfor er det spennende å se på hvordan vampyren og vampyrjegeren har utviklet seg gjennom tidene, mener Jørgen Riber Christensen, monstrolog fra Aalborg universitet.

– Det er tydelig å se at oppfatningen av vampyren historisk er gått fra frykten for at de på det symbolske plan signaliserte en frigjøring av den kvinnelige seksualiteten, til en fascinasjon og romantisering av vampyren, forteller han.

Far vet best, 1897

Monstrologen har forsket på hvordan forholdet mellom vampyr og vampyrjeger har utviklet seg.

Han mener at det gir et interessant bilde av hva et samfunn frykter, og hvordan det løser problemer.

Frykten kommer til uttrykk i Bram Stokers roman «Dracula» fra 1897.

Der er vampyren den som vekker til live den kvinnelige seksualiteten og dermed også frigjør kvinnen.

Det gikk imot samfunnets verdier i 1897, da romanen kom ut. Løsningen ble vampyrjegeren Van Helsing, som på alle måter er patriarkalsk, mener Riber Christensen.

Han er velutdannet, har autoritet, og unge menn inspireres av ham.

Frigjorte kvinner får en påle gjennom hjertet av den allvitende eldre mannen. Det handler ikke så mye om fallossymbolet og penetreringen, mest at kvinnen får en påle gjennom hjertet – der kjærligheten sitter.

– Dermed dreper det patriarkalske samfunnet kvinnens frie kjærlighet, og frihet til å elske hvem hun vil. Det er kvinneundertrykking, forklarer Christensen.

Den første sympatiske vampyren, 1992

På starten av 1990-tallet skjer det en oppmykning av forholdet til vampyrene. Frykten omdannes til en fascinasjon, og vampyrene blir mer sammensatte og får flere motiver enn bare å ville suge oss tørre for blod.

«Bram Stoker’s Dracula» ble filmatisert i 1992, produsert og regissert av Francis Ford Coppola. Tittelen viser at filmatiseringen bygger på den allerede eksisterende fortellingen.


Filmplakat for Bram Stoker’s Dracula (1992). (Plakat: Sony Pictures)

Det er samtidig en anerkjennelse av et godt skrevet verk, og en erkjennelse av at vampyrene er uvirkelige.

Filmen blander referanser til den virkelige personen, den transsylvanske «Vlad the Impaler», inn i historien.

Det gir publikum inntrykket av at det kanskje er noe virkelig som ligger bak.

– I filmen gir fortelleren vampyren en psykologisk motivasjon. Dracula portretteres som en sørgende mann som nærmest terapeutisk leter etter en kvinne som kan erstatte hans døde kone. Det er med på å gjøre monsteret menneskelig og sympatisk, forteller Christensen.

Dermed blir filmen en av de første vampyrfortellingene hvor sympatien skifter fra vampyrjegeren til vampyren.

Vampyren blir egosentrisk, 1994

Vampyrene i «En vampyrs bekjennelser», en film fra 1994, basert på Anne Rices roman «Interview with the Vampire» fra 1976, er ikke like sympatiske.

Den eneste som har moralske skrupler, er hovedpersonen. Men som alle de andre vampyrene i den fortellingen, er han også svært selvopptatt. Vampyrene skaper nye vampyrer nærmest for å underholde seg selv.

– Her ser vi en ny type vampyr, den narsissistiske. Det er vampyrer som er opptatt av hverandre. Vampyrene blir svekket av selvopptattheten sin.

– Vampyren blir en person, og fordi det ikke er noen virkelige vampyrjegere, forsvinner det monstrøse, forklarer Christensen.

Vampyrene er fremdeles imponerende og overmenneskelige, men samtidig er de sørgelige personer som kjeder seg over å leve evig, og føler seg fremmedgjort overfor verden.

Vampyrjegeren skifter kjønn, 1997-2003

Vampyrene i tv-serien «Buffy – The Vampire Slayer» er alt annen enn imponerende og overmenneskelige. De blir redusert til latterlige statister, og samtidig skifter vampyrjegeren plutselig kjønn og blir til en kvinne.

– Hun er en reaksjon på at det patriarkalske ikke lenger kan beskytte oss mot monstrene, men det faktisk er de patriarkalske systemene som skaper dem.

– Hun handler ikke alene, hun er leder av en narsissistisk gruppe hjelpere. Hun går sammen med likesinnede, og det gir styrke, forteller Christensen.

Aseksuelle «vegetar-vampyrer», 2005-2008

Twilight-sagaen er det nyeste skuddet på vampyrstammen. Elsket av mange, og hatet av kanskje like mange.


(Foto/copyright: Nordisk Film Distribusjon AS)

Den kvinnelige hovedpersonen er et skilsmissebarn som flytter sammen med faren sin, som er politibetjent.

Da vampyrene angriper er han hjelpeløs – igjen blir farsfiguren og det patriarkalske fremstilt som maktesløst.

– En politibetjent er ellers en klassisk patriarkalsk vampyrjeger, men i «Twilight» produseres han som en typisk fraværende far.

– Og det finnes mange håpløse farsfigurer i serien. Vampyrjegerrollen overtas av to gode vampyrer, som bare drikker dyreblod, forteller Christensen.

Fra frykt til fascinasjon

Vampyrer er utrolig populære, og det finnes uendelig mye materiale om dem. Det er laget utallige filmer, bøker, data- og rollespill. Materialet er så omfattende at det umulig ville kunne beskrives i en enkelt artikkel.

Vampyrene blir etter hvert brukt både som skurker og helter, men uansett: de dystre vampyrene fascinerer.

– Jeg tror vi for tiden er blitt klare til å akseptere vampyren. Vampyrer er blitt så komplekse at de selv kan representere den tradisjonelle van Helsing-figuren.

– På denne måten kan man si at det monstrøse nå er både i vampyren og i de disiplinerende kreftene som skal undertrykke den, sier Christensen.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no.

Referanse og lenker

Jørgen Riber Christensen – Aalborg Universitet

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.