Epilepsi er en samlebetegnelse for en gruppe tilstander som medfører forstyrret elektrisk aktivitet i hjernen.

Tradisjonelt har forskningen nærmest utelukkende vært rettet mot nerveceller som avgjørende for epilepsianfall. Men ved hjelp av ny teknologi og gode epilepsimodeller har forskerne gjort store fremskritt for å finne ny epilepsibehandling der ikke bare nerveceller, men også gliaceller står i fokus.

Gliaceller ble lenge sett på som nervesystemets støttevev, men det er flere gliaceller enn nerveceller i hjernen og forskerne blir stadig mer opptatt av disse og hva de gjør.

• Les også: Kaster lys over gliacellenes hemmeligheter

Gliaceller er små celler, og de er til stede i stort antall gjennom hele nervesystemet. Det er flere ulike typer av gliaceller, og de har ulike oppgaver.

Ved å rette epilepsibehandlingen mot gliacellene i tillegg til nervecellene er målet å kunne behandle de grunnleggende årsakene til epilepsi.

Lite fokus på underliggende årsaker

Dagens medisiner mot epilepsi virker kun mot symptomene til epilepsi, noe som innebærer at de bremser eller forhindrer epileptiske anfall. Alle medisinene er rettet mot nerveceller.

– Det har vært lite fokus på underliggende mekanismer som gjør at man utvikler epilepsi i utgangspunktet, eller at noen epilepsiformer forverres med tiden, sier overlege ved OUS Rikshospitalet Kjell Heuser.

Her kan gliacellen spille en viktig rolle. Heuser forteller om stadig nye bemerkelsesverdige funn som forteller oss noe om gliacellenes sentrale rolle. En nærmere forståelse av denne celletypens funksjon er et sentralt forskningsområde for epilepsi-forskningsgruppen ved Nevrologisk avdeling i OUS på Rikshospitalet der Heuser er prosjektleder for denne delen av forskningen.

Forskningen drives i tett samarbeid med blant annet basalmedisinske miljøer ved Universitetet i Oslo ved professor Erlend Nagelhus og hans gruppe, i tillegg til et norsk-tysk samarbeid med forskningsmiljøet i Bonn.

Mange vil være først ute

Ettersom stadig mer av den internasjonale forskningen i feltet retter seg mot gliacellene, så ligger det stor prestisje i å kunne tilby den første glia-rettede medisinen mot epilepsi både i forskningsmiljøene og legemiddelbransjen.

– Kunnskapen vi er i ferd med å oppnå om gliacellene gir oss muligheter til å se på epilepsi med andre øyne. Vi vet en del om nevronene, men det er tross alt bare ”halve hjernen”. Gliacellene, som utgjør den andre halvdelen, er like viktig. Med den nye kunnskapen vil vi kunne legge opp til helt andre behandlingsstrategier, forteller Heuser.

• Les også: Har glemt å forske på halve hjernen

– Hvorfor har gliacellene blitt oversett av forskningsmiljøene så lenge?

– Det har nok flere årsaker, men husk at gliaceller ikke gjør så mye ut av seg og ved første øyekast er de mindre synlige. Først og fremst er det teknologiske fremskritt, blant annet moderne mikroskoper, som bokstavelig talt har kastet nytt lys over gliacellene. Men økt kunnskap både innen nevroanatomi og ikke minst nevrofysiologi har også gjort at man i større grad har forstått betydningen av samspillet mellom hjernens ulike celletyper, sier Heuser.

Sammensatt tilstand

I Norge har omtrent 40 000 mennesker epilepsi, en prosentandel som har ligget relativt stabil i de fleste vestlige land. Lavt kunnskapsnivå gir ofte grobunn for fordommer og myter. Heuser peker på kompleksiteten i denne sykdomstilstanden som en mulig årsak til at nordmenn generelt vet lite om den.

– Epilepsi er ikke én enkelt sykdom, men en gruppe sykdommer og tilstander som har det til felles at de viser seg med enkeltstående epileptiske anfall. Det kan også være ett av flere symptomer ved en rekke ulike syndromer.

– Det er altså en tilstand med mange årsaker og alvorlighetsgrader. Samtidig er det veldig viktig å få frem at de aller fleste epilepsipasienter likevel lever et tilnærmet normalt liv, avslutter Heuser.

11. november holder Nevrologisk avdeling i Klinikk for kirurgi- og nevrofag et åpent møte om siste nytt i epilepsiforskningen.