Siden IS begynte å herje i Midtøsten har vi sett flere og flere bilder av historiske gjenstander og steder som ødelegges. Den ekstreme terrorgruppen har blant annet ødelagt gamle kirker og gått løs på samlingen i det historiske museet i Mosul med slegger.

I mai i år inntok opprørerne Palmyra i Syria, en godt bevart by fra romertiden, og frykten for at byen skulle jevnes med jorden spredde seg over hele verden. Flere bygninger og statuer har allerede blitt helt eller delvis slått og sprengt i stykker av terrorgruppen.

IS begrunner ødeleggelsen med at de skal hindre avgudsdyrkelse. De følger et strengt bildeforbud i sin tolkning av Islam, men dette gjelder også statuer og representasjoner av andre guder i andre trosretninger.

– IS følger salafisttekning, som er en veldig streng bokstavtro tolkning av Islam, som også inkluderer bildeforbudet, sier Kari Vogt til forskning.no. Hun er religionshistoriker, islamekspert og professor emeritus ved Universitetet i Oslo.

Men det store bildet er mer komplisert. Er det egentlig dette IS driver med?

• Les også: Norske forskere løste Palmyra-gåten

Ikonoklasme

Ødeleggelsene kan virke barbariske, men de føyer seg inn i en lang tradisjon hvor bilder og symboler på guder ikke tolereres.

– De første to hundre årene i kristendommens historie var det totalt bildeforbud, sier Tarald Rasmussen til forskning.no. Han er professor i kirkehistorie ved UiO.

Det står klart i de ti bud at mennesker ikke skal lage noe bilde av gud:

Når religiøse bilder ødelegges på grunn av religiøse motiver, kalles det ikonoklasme eller billedstorm. Varianter av dette fenomenet finner du igjen i mange forskjellige religioner og tidsperioder.

• Les også: Dypt rystet over ødeleggelse av Palmyra-tempel

Paralleller tilbake i tid

– I historisk sammenheng er dette noe som er karakteristisk for alle de tre store monoteistiske religionene som ble til i Midtøsten: kristendommen, jødedommen og Islam, sier Vogt.

– Det unnskylder ikke IS på noen måte, men det er paralleller. Det er en krig om bilder som uttrykk for trosinnhold.

Det mest kjente eksempelet i vår del av verden er kanskje reformasjonen på 1500-tallet, som også brakte med seg en stor billedstorm. Martin Luther startet opprøret mot den katolske kirken i 1517, og kristendommen i mange europeiske land gikk gjennom voldsomme endringer.

I mange tilfeller gikk fanatismen over alle støvelskaft. Den britiske eksilkatolikken Nicolas Sander beskriver hva som skjedde under billedstormen i Vår Frue-katedralen i Antwerpen i 1566.

Folk ødela maleriene av jomfru Maria og andre hellige skikkelser i byen. De gikk løs på alteret, rev i stykker tøy og knuste glass og begre. De trampet og sto på alteret, og til Sanders store forferdelse, tisset på helligdommen. Mobben brant også store mengder bøker og kart. Hele beskrivelsen kan leses her.

Hva betyr egentlig bildene?

– Protestantene ville vende tilbake til en renere tro og renere kirke, forteller Tarald Rasmussen.

– De ville fjerne utvekster som sto i veien for troen, og en av disse var at bilder ble dyrket.

Katolske kirker var rikt utsmykket med bilder av helgener som folk ba til. I Europa førte reformasjonen til store opptøyer i noen land hvor vanlige folk brøt seg inn i kirker for å plyndre og brenne det de oppfattet som avgudsdyrking.

På begynnelsen av 1520-tallet ble det for eksempel laget store bål utenfor kirker i Zürich i Sveits hvor kalvinistiske grupper brant religiøse bilder og symboler.

– Kalvinistene hadde en streng tolkning av bibelen. Det var stor forskjell på de forskjellige protestantiske gruppene, og noen tok bildeforbudet mer alvorlig enn andre, sier Rasmussen.

– Lutheranerne tillot bilder, men bildene kunne ikke ta plass i hjertet, som det kalles. De kunne ikke være en erstatning for Gud.

Hele den protestantiske holdningen til bilder går på at det er en forskjell mellom Gud og avbildninger av det guddommelige, forteller Rasmussen. Dette var en revolusjonerende tanke som ikke alltid hadde styrt forholdet til bilder i den katolske kirken.

– Men den katolske kirken endret seg også på denne tiden. På kirkemøtet i Trient i 1563 ble det bestemt at bilder skulle æres, men ikke dyrkes, forteller Rasmussen.

Siden den gang har det vært en klar distinksjon mellom guddom og bilder i den vestlige, kristne verden som gjør at bilder av guddommelig skikkelser ikke blir dyrket som guder, men som en representasjon.

Rasmussen mener at IS og andre med samme oppfatning om Islam ikke har en grunnleggende distinksjon mellom guddom og bilder. Derfor ser de bilder som avgudsdyrkelser.

PR-arbeid

Bildeforbudet er en teoretisk bakgrunn for ødeleggelsene som IS gjør i Syria. Samtidig har brutaliteten en voldsom PR-effekt.

– Det er nok en kombinasjon av både ikonoklasme og PR, sier Vogt.

– De så hva slags enorm oppmerksomhet ødeleggelsen av Buddha-statuene i Bamyian fikk over hele verden.

I 2001 ble hele verdens oppmerksomhet rettet mot en dal i Afghanistan. I Bamiyandalen sto det flere enorme Buddhastatuer, en av dem var over 50 meter høy.

De var bygget på 500-tallet og hugget rett ut av sandsteinen i fjellsiden. Flere statuer ble sprengt vekk med dynamitt av Taliban i 2001.

Ved hjelp av internett og kameraer kan også ødeleggelsene spres raskt over hele verden.

Men det er ikke noe nytt at PR-arbeidet er en viktig del av billedstormer.

– Protestantene hadde også en klar mediestrategi, forteller Tarald Rasmussen.

– De produserte store mengder flyveblader som ble brukt til å formidle kritikk av avgudsdyrkningen til katolikkene.

Palmyra og ikonoklasme

I Palmyra har IS sprengt og ødelagt flere forskjellige gamle helligdommer. De har knust statuen Løven av Al-lāt, som sto utenfor museet i Palmyra, samt delvis ødelagt tempelruiner til eldgamle og delvis glemte guder.

Ikke alt IS har ødelagt har en direkte religiøs betydning. Det siste offeret av ødeleggelsene er en stor og imponerende bue.

– Den er ikke i utgangspunktet et religiøst monument, men den har hatt referanser til romerske keisere som så på seg selv som guddommelige, forteller Eivind Seland til forskning.no. Han er historiker ved Universitetet i Bergen, og har jobbet i flere år i Palmyra.

Seland forteller at IS ikke er de første som har forsøkt å ødelegge religiøse symboler i oldtidsbyen.

– Mange skulpturer fra byen hadde ødelagte ansikter da de ble funnet. Det kan ha blitt gjort av tidligere ikonoklaster, både muslimske og kristne.

I det hele tatt har ruinene i Palmyra blitt utsatt for mange vandaler opp gjennom historien. Romerne praktiserte sin egen form for ikonoklasme som kalles damnatio memoriae, eller minnets fordømmelse.

Det gikk ut på å hugge vekk bilder av keisere eller andre autoritetspersoner som hadde gjort noe galt. Dronning Zenobia av Palmyra ledet et opprør mot romerne i år 271 e.kr., og prøvde å få satt inn sin egen sønn som keiser av romerriket.

– Opprøret ble slått ned av Roma, og innskrifter om Zenobia og hennes familie ble visket ut fra Palmyra.

– Men dagens ødeleggelser med sprengstoff er langt større enn de antikke vandalene kunne utrette med hammer og meisel.

Angrep på verdensarv

Men det kan ligge noe mer under ødeleggelsene vi ser i Palmyra. Angrepet på Palmyra, museumsgjenstandene og sprengingen av Buddha-statuene kan sees på som et angrep på vår felles kulturarv, spesielt rettet mot vesten, ifølge den nederlandske historikeren Lucinda Dirven.

– Vi lever i en minnekultur hvor for eksempel UNESCOs verdensarvliste har blitt viktig. Dette kan være et interessant nytt aspekt, sier Rasmussen.

Dirven mener at dette fenomenet er relativt nytt i historisk sammenheng. Terroristene er veldig klar over symbolverdien i disse gamle kulturminnene, og ødeleggelsene sikrer massevis av oppmerksomhet.

Det er også et økonomisk motiv. Flere museumsgjenstander blir smuglet ut av området, ifølge The Washington Post. Avisen har snakket med Qais Hussein Rasheed, som er kulturarv-minister i Irak.

– De stjeler alt de kan selge, og de ødelegger det de ikke kan selge, sier han til avisen.

Rasheed hevder at antikvitetssmuglingen har blitt mye mer omfattende i området siden sommeren 2014.