Teateret i Palmyra. Ruinene er i dag blant de største og mest særegne kulturminnene i Midtøsten. Blandingen av gresk-romerske, syriske, arabiske og mesopotamiske impulser som kommer til uttrykk i kunst, arkitektur og innskrifter savner sidestykke.

Norske forskere løste Palmyra-gåten

Hvorfor ble Palmyra – en by som for snart 2000 år siden hadde 100 000 innbyggere – lagt midt ute i den syriske ørkenen? Arkeologer og historikere fra Bergen fant svaret.

22.5 2015 05:01

Palmyrenske handelsmenn reiste i det andre hundreåret etter Kristus over hele den verden romerne kjente. De brakte fargestrålende silke og duftende krydderier fra Kina og India fram til Romerriket.

I dag kjenner vi Palmyra som romerbyen med kanskje de aller flotteste og best bevarte ruinene, utenfor selve Roma.

Fordi Palmyra ligger ute i en tørr ørken, langt fra store befolkningssentra, har byggverkene og kunsten her overlevd bedre enn nesten alle andre steder. Først på 1700-tallet ble den antikke byen «gjenoppdaget» av europeiske reisende.

Torsdag ble Palmyra erobret av IS-styrker. Nå kan den antikke byen og dens kunstskatter bli ødelagt, dersom IS-soldatene fortsetter slik de har gjort andre steder.

Hvorfor ute i ørkenen?

I Palmyra-oasen møtes romersk, gresk, arabisk og mesopotamisk arkitektur.

Her finnes det inskripsjoner og kunst du ikke finner maken til noe annet sted i verden.

Men byen Palmyra var anlagt midt ute i den syriske ørkenen. Hvorfor var den det? Og hvordan var det mulig for et stort antall mennesker å bo på et så ugjestmildt sted for nesten 2000 år siden?

Etter fire års forskning greide norske arkeologer sammen med syriske kolleger, å finne svaret på gåten.

Den lå i vann og politikk.


Det var handelen med tekstiler, krydder og røkelse mellom Middelhavet og Indiahavet som gjorde Palmyra så rikt. Byen er mest kjent gjennom dronning Zenobias mislykkede opprør mot Romerriket i år 270. I år 272 ble byen ødelagt av romerne og forsvant siden inn i glemselen, inntil den ble «gjenoppdaget» av europeiske reisende på 1700-tallet. Men hvorfor lå byen ute i ørkenen?

Helt ny forståelse

Uroen i Syria satte i 2011 en stopper for Bergen-arkeologenes Palmyra-prosjekt. Men da var de stort sett ferdige med feltarbeidet sitt.

Funnene de hadde gjort ga en helt ny forståelse av byen Palmyra.

Palmyra var under det meste av sin storhetstid nært knyttet til Roma. Innbyggerne i byen snakket gresk og arameisk. I historiebøkene er Palmyra likevel mest kjent for hvordan byen brått trådte ut av historien, i året 273. Da hadde Palmyras arabisk-ættede krigerdronning Zenobia erobret Egypt og krevd den romerske keisertittelen til sin sønn.

Den fikk han ikke. I stedet ble Palmyras opprør mot Roma knust av keiser Aurelian, og dronning Zenobia ble etter sigende brakt i gullforgylte lenker til Roma.

Silke, krydder og farge

Palmyra var i Romertiden etter Kristus det viktigste knutepunktet for handelen mellom øst og vest. Her passerte silke, krydder og fargestoffer vestover, brakt via Silkeveien eller skip som seilte over Indiahavet og opp i Persiabukta.

Men hvorfor gikk egentlig handelen den lange veien gjennom ørkenen, fra utløpet av elven Eufrat i dagens Irak – via Palmyra – og videre til Middelhavet?

Begge de to alternative rutene var enklere å bruke. Enten kunne handelen gå via Nilen og Rødehavet, eller den kunne gå langs Eufrat og via det som blir kalt Den fruktbare halvmåne. Begge steder var det god tilgang på vann og forsyninger.

I stedet valgte altså mange handelsmenn den tilsynelatende farlige veien gjennom ørkenen i Syria.

Mettet 100 000 mennesker

Professor Jørgen Christian Meyer og kollegene hans ved Universitetet i Bergen gikk løs på mysteriet om hvorfor storbyen Palmyra ble anlagt ute i den syriske ørkenen.


Professor Jørgen Christian Meyer er forsker i arkeologi og historie ved Universitetet i Bergen. Han har ledet det norsk-syriske Palmyra-prosjektet.

– Vi ville finne svaret på et spørsmål mange har stilt seg : Hvordan var det mulig å fø de 100 000 innbyggerne i en romersk storby, ute i et landskap hvor det ellers bare bodde beduiner?

– Husk at dette var et preindustrielt samfunn, uten de aller fleste av de mulighetene vi har i dag, minner Meyer om.

For å forsøke å svare på spørsmålet og utfordringen som lå i det, besluttet Bergen-arkeologene seg for å gjøre noe helt annet enn arkeologer før dem.

De fortsatte ikke med å undersøke selve byen Palmyra.

I stedet sikret de seg tillatelse fra syrerne til å undersøke et digert landområde nord for byen. Arbeidet ble utført sammen med syriske kolleger tilknyttet museet i Palmyra, og ved hjelp av det arkeologene kaller en survey-undersøkelse. Dette er en moderne arkeologiske metode hvor man registrerer store mengder fortidsminner som er synlige på jordoverflaten og samtidig bruker satellittfoto.

– Det ga resultater! Vi klarte å danne oss et helhetlig bilde av hva som har foregått innenfor et stort område.

– Bare på det siste feltarbeidet i 2011, før urolighetene hindret oss i å jobbe mer, fant vi 20 nye landsbyer fra romertiden. At vi skulle finne så mange landsbyer kom som en stor overraskelse også på oss.

Men det som ga det endelige svaret på gåten Palmyra, var vannreservoarene arkeologene oppdaget i tilknytning til landsbyene.

Vannreservoarer ga svar

– Ett sted måtte storbyen Palmyra få matforsyningene sine fra. For nesten 2000 år siden kunne ikke det stedet ligge veldig langt unna byen. Nå vet vi at maten kom fra disse landsbyene, ute i det som både i dag og den gangen for nesten 2000 år siden tilsynelatende var en ørken, forteller Meyer.

Da Meyer og kollegene sto ute i det de trodde var ørken, gikk det opp for dem at dette egentlig ikke var ørken.

De sto på en tørrsteppe.

Jordoverflaten er tørr og hard, men like under bakken finnes det en mengde med gressrøtter. Dette er et sted hvor det regner hvert år. Røttene gjør at vannet har vanskelig for å trenge nedover. I stedet samler det seg i bekker og elver – det araberne kaller wadier.

Dette ble utnyttet av innbyggerne i og rundt Palmyra i romersk tid. Regnvannet i wadiene samlet de opp i dammer og i cisterner. Palmyrerne visste at jorda her kan bli svært fruktbar om den bare tilføres litt ekstra vann.

Arkeologene har skaffet seg bevis for at et system med kunstig vanning, basert på vannreservoarer, sikret menneskene i Palmyra maten de trengte. Uten dette systemet ville tørre år ha blitt en katastrofe.

I stedet hadde byens innbyggere hele tiden stabil tilgang på jordbruksprodukter.


Jordhauger som dette ga arkeologene svar. Dette er et nesten 2000 år gammelt vannreservoar.

Karavanehandelen

Palmyras overlevelse handlet også om politikk og samarbeid: 

– Vi fant ut at landsbyene rundt Palmyra samarbeidet nært med beduinstammene som har holdt til her i tusener av år og fortsatt er her, forteller Meyer.

– I den varme årstiden drev beduinene flokker med sauer og geiter inn fra ørkenen i sørøst. Beduinene fikk la dyrene beite på markene som bøndene hadde høstet fra. Dette var smart, for slik fikk bøndene samtidig gjødslet markene sine.

Plasseringen av Palmyra midt i det syriske ørkenlandskapet, handlet dessuten om politikk på et større plan.

Verken romerne i vest eller perserne i øst ser ut til å ha hatt full kontroll med handelsruten langs Eufrat lenger nord. Forskerne ser for seg en situasjon omtrent som med piratene i Somalia. Her var det småkonger og høvdinger som krevde inn beskyttelsespenger. Denne trusselen ble Palmyras store mulighet: Gjennom å få karavanehandelen mellom øst og vest over på en ny rute som gikk lenger sør enn Eufrat-ruten, kunne palmyrerne samarbeide med beduinene om å tilby handelskaravanene både sikkerhet, lastedyr og guider gjennom ørkenen.

Palmyra møtte også konkurranse fra handelsruten over Rødehavet og opp langs Nilen til Alexandria. Men også dette visste innbyggerne i byen å utnytte. Kilder forteller om hvordan handelsmenn fra Palmyra selv var aktive på denne ruten. De samme handelsmennene er det funnet spor etter så langt vest som i dagens England.

– Handelsmennene fra Palmyra kunne utnytte byens spesielle posisjon mellom øst og vest til å opprette et omfattende handelsnettverk. Her ligger også mye av forklaringen på byens rikdom, forteller Meyer.

Forskerne fra Bergen og Syria også gjort en detaljert studie av de geografiske, klimatiske og ressursmessige betingelsene i de tørre områdene fra Palmyra og sørøstover mot dagens Irak. Forskerne har dannet seg et klart bilde av hvordan karavanehandelen ble organisert, blant annet på bakgrunn av hvordan den samme handelen foregikk under det ottomanske riket.

Skatter og avgifter på karavanehandelen har spilt en helt avgjørende rolle for byen, slår arkeologene fast.


Palmyras tre guder: Aglibol (Måneguden), Baal Shamin (Skymesteren) og Malakbel (Solguden). Kunstverket er fra det 1. århundret etter Kristus. Blir hedenske skulpturer som dette nå ødelagt av IS?

Dyrke ørkenjorda

Bergen-arkeologenes prosjektet som har brakt svar om Palmyras eksistens, kan kanskje også brukes til noe mer:

I en moderne verden på jakt etter ny dyrkbar jord, kan vi kanskje lære av palmyrerne og deres erfaringer. For om de kunne dyrke ørkenjorda for snart 2000 år siden, så bør også vi kunne klare det med alle våre moderne hjelpemidler.

– Noen ganger regner det enormt mye i ørkenen, forteller Meyer.

– Vannet kan samles opp i dag, akkurat som det ble gjort av palmyrerne. Flere en meg som har sett hvor grønn en ørken kan bli når det har regnet, må ha blitt slått av hvilke muligheter som ligger i disse områdene, som dekker store deler av jordkloden vår.

 

Les mer:

Arkeologer og historikere i Bergen og Syria har samarbeidet om en rekke Palmyra-artikler. Her finner du en oversikt.

Her er National Geographic sin artikkel om oppklaringen av Palmyra-mysteriet.

Palmyra-prosjektet sine hjemmesider finner du her.

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse