Aagre bruker scenen som metafor for hvordan rommene framstår og hvilke aspekter ved rommene som er mest framtredende. Han identifiserer tre idealtypiske scenebilder i rommene.

Den personhistoriske scenen

Den prehistoriske scenen viser den unges vektlegging av minner, både fra egen barndom og det som har med familien som helhet å gjøre. Dette kan for eksempel være et klassebilde fra første klasse, de skoene de unge hadde som ettåring eller den avdøde bestemorens gamle kommode.

På slike rom kan også gamle barnebøker stå i hylla, fordi de også forteller sin historie om tidligere litterære opplevelser.

Ung-til-ung-scenen

Ung-til-ung-scenen er veldig nåtidspreget. Det kan være vanskelig å finne ting som er eldre enn halvannet år på slike rom.

Populærkulturen har en framtredende plass i disse rommene, noe som er tydelig når det gjelder musikksmak og valg av plakater på veggene. Oppslagsverk eller ting som har med skolearbeid og livets mer “alvorlige” sider, kan glimre med sitt fravær.

På-vei-til-voksen-scenen

På-vei-til-voksen-scenen har et mer “modent” preg. Slike rom er vanligere blant ungdom som ser opp til eldre søsken (ofte av samme kjønn) eller blant unge som av ulike grunner ønsker å skille seg ut fra sine jevnaldrende.

Noen markerer dette bruddet ved å ta ned alle popplakatene og erstatte dem med kunst eller med mer “avanserte” filmplakater. En egen kaffemaskin kan også være et effektivt uttrykk i denne retningen. Likeledes bøker med mer “voksen” tematikk.

Tenåringens kjønn, bomiljø, klasse og nærheten til det urbane betyr endel for hvordan rommet ser ut. Men det viser seg også at de unge aktivt setter sammen elementer fra kulturelle og estetiske impulser.

Allmennkultur og ungdomskultur

Willy Aagre plasserer impulsene langs en akse mellom ytterpunktene allmennkultur og ungdomskultur.

Den allmennkulturelle impulsen er mer voksennær og “etablert”, mens den ungdomskulturelle impulsen er mer preget av populære medier. Her spiller særlig musikken en sentral rolle som identitetsmarkør.

Aagre har funnet ut at noen ungdommer beveger seg mot ytterpunktene av denne aksen.

Atter andre kombinerer disse impulsene på nye og interessante måter. Slike kombinasjoner kan være uttrykk for en evne til å ta store deler av samtidskulturen i bruk, og kunne bevege seg smidig mellom voksenverdenen og ungdomsverdenen.

Høy og lav kultur

Innenfor begge impulsene finnes det “lave” og “høye” former som de unge plasserer seg i forhold til, mer eller mindre bevisst.

Noen ungdommer ser ut til å være svært bevisste på hva de vil uttrykke med rommet sitt, men værelset for andre “blir det det blir” uten særlig grad av refleksjon.

En ressurs for skolen

Willy Aagre intervjuet de unge hjemme på rommene. Han ble slått av hvor mye innsikt om samtiden som mange fikk gjennom det som kan kalles ungdomskulturell meningsskaping. Denne kunnskapen kan ses som et uutnyttet ressurs i skolen.

Ungdomsværelsene er en unik kilde til samtidskulturen, mener Aagre.