- Råstofftilgang, geografi og biodrivstoffmarkedet i Norge tilsier at bioraffineri med kapasitet til å bearbeide 300 000 til 500 000 kubikkmeter skog er  mest fornuftig, sier forskerne Hans Martin Storø og Roald Sand ved Trøndelag forskning og utvikling (TFoU).

- Regnestykkene viser at bioraffinering kan bli lønnsomt. Men økonomien er veldig avhengig av samfunnsutviklingen. Våre konkusjoner er basert på det vi i dag kjenner av mulig teknologi og sannsynlige råstoff- og bensinpriser.

- Teknologisk er det spennende å se hva man klarer av utnyttelsesgrad når det gjelder trevirke. Virkemidler som stimulerer til økt bruk av biodrivstoff i Norge er også avgjørende.

Med en kapasitet på 500 000 kubikkmeter vil det bli behov for flere anlegg i Norge på lang sikt. Transportutfordringene av trevirke er en av årsakene til det.

Økt bruk av mindreverdig virke

I Norge er tilveksten av skog betydelig større enn bruken.

Et bioraffineri som foredler 500 000 kubikkmeter vil kunne utløse økt avvirkning på 450 000 kubikkmeter per år, hvorav vel 300 000 kubikkmeter mindreverdig virke som i dag ikke tas ut.

- Beregningene viser at et slikt bioraffineri i liten grad vil gå utover råstofftilgangen til dagens foredlingsindustri, sier Hans Martin Storø.

Biodrivstoffmarkedet

Biodieselen vil være uproblematisk å omsette. Utfordringene ligger i å utvikle regional og nasjonal etterspørsel etter bioetanol.

Ved siden av det vedtatte kravet om 5 prosent innblanding av bioetanol i blyfri 95 bensin, må mange av dagens bensinbiler erstattes av kjøretøy som kan gå på såkalt E85 (85 prosent bioetanol og 15 vanlig bensin).

- Om man innfører virkemidler som i Sverige kan man få til den nødvendige økningen i regional og nasjonal etterspørsel etter bioetanol, sier seniorforsker Roald Sand, TFoU.

Miljøregnskap

Biodrivstoff vil gi reduserte utslipp av CO2 og NOx. Ved foredling av 500 000 kubikkmeter trevirke til biodrivstoff vil man få 244 000 tonn lavere utslipp.

- Dette vil gi en samfunnsøkonomisk gevinst på 39 millioner kroner per år hvis man verdsetter reduksjonen i CO2-utslipp til 400 kroner per tonn, sier Sand.

Investeringene i et 500 000-tonn-anlegg er anslått til 432 millioner kroner. Anslaget er preget av usikkerhet knyttet til endelig valg av teknologisk løsning, men det ser ut til å bli et mye rimeligere anlegg enn de anlegg som er kommersielle i dag.

- Kalkylene viser at lønnsomheten kan øke betydelig jo større anleggene blir, sier Storø. Samtidig må man ta hensyn til råstofftilgang og markedsutvikling når man beregner den optimale størrelsen på anlegg.

Ny teknologi

De økonomisek beregnigene over er en del av prosjektet Cost effective production of renewable liquid biofuel and biochemicals from Scandinavian wood materials som ser på løsninger for å bruke trevirke til biodrivstoff.

I prosjektet har man utviklet en prosess for omdanning av lignin til biodiesel med påfølgende separasjon av massen i cellulose og ligninfraksjoner. Teknologien er i dag ikke tatt i bruk i kommersiell sammenheng.

Prosjektet er et samarbeid mellom Universitetet i Bergen (UiB), Papirindustriens forskningsinstitutt (PFI), Kungliga tekniska högskolan (KTH) og Trøndelag Forskning og Utvikling AS (TFoU).

Referanse:

Storø, H.M. & Sand, R. (2008) Potensialet for et bioraffineri i Trøndelag, Rapport 2008:2, Steinkjer: Trøndelag Forskning og Utvikling.