Hun synes godt i terrenget, professor i religionsvitenskap Ingvild Sælid Gilhus. Hennes brennende intellektuelle nysgjerrighet og hang til å utforske de utradisjonelle problemstillingene har ført henne innom forskning på alt fra legemets oppstandelse til latterens religionshistorie. Med like stor spennvidde beveger hun seg inn i alt fra tunge styrelederverv til styremedlemskap for festspillene i Bergen. Nylig ble hun utnevnt til nestleder i Forskningsrådets nye hovedstyre.

Gilhus anser det å studere religion i alle dens former som fundamentalt viktig. Hun er toneangivende innenfor religioner i antikken, særlig gnostisisme, og forskningen hennes på nyreligiøsitet regnes som banebrytende. Selv mener hun at store deler av den uorganiserte nyreligiøsiteten ikke lar seg fange opp av den tradisjonelle definisjonen av religion.

- Det er ikke utenkelig at en som definerer seg selv som ikke-kristen, kan tenkes å tenne lys i katolske kirker i utlandet, eller være på kirkekonserter. Religiøsiteten i dag har tatt andre veier. Det nyreligiøse mennesket kan i stor grad plukke fritt på øverste hylle, velge sine egne løsninger og komponere sin egen individuelle religion.

Den nye generasjonen

Den nye generasjonen religionshistorikere er eksempler på at faget er i endring, tror Gilhus.

- Da jeg begynte å studere i begynnelsen av 1970- årene var religionsvitenskap et fag der man lærte seg grunnspråk og leste tekster. Det er selvsagt fortsatt viktig, men all denne tekstlesingen førte også til at man fokuserte veldig sterkt på de store «elitereligionene», sier hun.

- Religiøsitet er i enhver kultur smurt tynt utover og finnes i et mye bredere felt enn bare i de institusjonaliserte religionene. Det har faget nå begynt å ta innover seg, og det tror jeg vil virke veldig endrende på faget, sier Gilhus. Hun har selv to doktorgradsstudenter hun fremhever som eksempler på den nye generasjonen religionshistorikere. Den ene skriver om Antonius i ørkenen og den andre om alver i viktoriatidens barnebøker.

- Faget har hatt et slags hierarki over hva som er viktig og hva som er vesentlig. Det tror jeg nok kommer til å smuldre litt mer opp etter hvert. At man studerer religion i alle dens fasonger og utforminger er viktig.

Leser koptisk

Ingvild Sælid Gilhus fullførte magistergraden i desember 1974, og fikk sitt første barn i januar 1975. Nummer fire fikk hun mens hun disputerte. Hun endte på fem.

- Da lurte de på fakultetet på om det virkelig lot seg gjennomføre, sier hun. - Å kombinere barn og karriere krever selvsagt effektiv bruk av tiden, men det krever også at du har en mann som stiller opp. Jeg må si at å få barn er det klokeste livsvalget jeg har gjort.

Klokt var også valget om å studere religion, skal man vurdere ut fra den entusiasmen hun viser i forhold til faget.

- Tilfeldighetene tar ofte valget for deg, sier Gilhus. Med en far som var teolog, var valget hennes om å studere religion neppe helt tilfeldig. Temaet religion var stadig oppe til debatt i det Sælidske hjem. Men da hun begynte å studere under professor Herman Ludin Jansen, var det egentlig egyptiske tekster hun skulle studere. Ludin Jansen hadde imidlertid andre planer for ungjenta. Han insisterte på at hun fordypet seg i koptisk. Slik gikk det til at Gilhus, som en av de få her til lands, leser det eldgamle skriftspråket.

I 1945 ble det gjort et svært skriftfunn i byen Nag Hammadi i Egypt. 13 koptiske papyrusbøker med til sammen 48 forskjellige skrifter, ble oppdaget av egyptiske bønder. Håndskriftene, som stammer fra 100-300-årene e.Kr., utgjør ca. 1000 sider tekst, og de fleste av dem er ukjente. Det var en av disse skriftene Gilhus tok doktorgraden på.

- Det er ikke mange som leser koptisk?

- Det er ikke så mye å lese på heller, repliserer Gilhus kjapt. Det er et smalt skriftspråk. I Nag Hammadi-funnet har man god bruk for koptisk. Mesteparten av tekstene finnes nemlig utelukkende på koptisk, fordi de greske oversettelsene har gått tapt.

Demoner og offerlam

For tiden er Gilhus mest opptatt av religiøs bruk av dyr i antikken, hvilket syn som ligger bak ofring av dyr, og hvilket syn man har på dyr man ikke lenger ofrer.

- Man sluttet ikke å drepe dyr selv om man sluttet å ofre. Dyreofferets opphør betød en sekularisering av slakting, forteller hun.

Hun forklarer at ofring av dyr skapte et skille mellom mennesker, dyr og guder. Likevel hadde «ofreren» en form for kontrakt med dyret. Dyret skulle samtykke. Ofring satte også dyr i et slags kulturelt fokus. Når man sluttet å ofre, forsvant dyrene ut av dette kulturelle fokuset. I kristendommen, f.eks, fikk dyrene nye roller som metaforer og symboler. Offerlammene og de mirakuløse fiskene kjenner de fleste til. Samtidig gav dyr og dyreaspekter også kropp og form til demoner. Mye av grunnen til dette, ifølge Gilhus, er at innenfor kristendommen, og en rekke andre religioner på den tiden, ønsker mennesket frelse.

- Man var ikke lenger fornøyd med en tuslete tilværelse i dødsriket Hades, man ville komme seg opp til himmelen og flakse opp til gud. Da ville man også forlate alle de dyriske trekkene ved denne tilværelsen. Ytre faktorer som biologi, fysiologi og seksualitet knyttes til det dyriske ved mennesket, og blir dermed frastøtende. Denne negative symbolikken endret vårt syn på dyr.

Ulik erfaring får felles base

Ingvild Sælid Gilhus er spesielt opptatt av viktigheten av å samarbeide over faggrensene, og har selv jobbet mye tverrfaglig i sin forskning, blant annet gjennom Antikkprogrammet i Forskningsrådet som bestod av forskere både fra religionsvitenskap, klassisk filologi, teologi og russisk.

- Det er mye som skal komme sammen når man jobber tverrfaglig. Idet man starter et slikt samarbeid, kommer man ofte fra forskjellig ståsted. Å opparbeide og etablere et felles rom er viktig, sier Gilhus. Denne tankegangen er ikke helt ulikt noe av det hun mener skal til for å få et hovedstyre til å fungere sammen.

- Vi som sitter i styret, kommer fra forskjellige kanter. Vitsen må være at vi alle har med oss erfaringer og ekspertise fra våre egne felt, og får det til å virke sammen i et fellesskap som vi handler ut ifra.

Som nestleder i Forskningsrådets hovedstyre ser Gilhus på det som en særlig utfordring å sikre at grunnforskningen får stor og god plass.

- Det overordnede målet må være å utvikle et styre som har et helhetlig perspektiv og å legge forholdene best mulig til rette for å få til best mulig forskning i Norge. Det er det basale.