- Å prøve å overbevise om at nordmenn er høflige eller uhøflige bare banaliserer hele saken, skriver kronikkforfatteren.

Nordmenn er både høflige og uhøflige

Kronikk:

Norsk høflighet er særegen. Ikke fordi den kommer i konflikt med utlendingers forventninger, men fordi den virker svært individualisert.

21.3 2017 08:59

Debatten om norsk høflighet har igjen blitt trukket opp av en artikkel hvor Kristin Rygg påstår at nordmenns oppførsler i kontakt med andre representerer den norske væremåten og dermed ikke er uhøflige. Som reaksjon på hennes uttalelser har Nazuki Kobayashi merket at Ryggs perspektiv er et norsk perspektiv som ikke nødvendigvis deles av utlendinger med andre forventninger om hva som er høflig.

Jeg er bare delvis enig med begge forskerne. Den norske (u)høfligheten de skriver om er også spesiell av andre grunner.

Forskjell på folkeskikk og høflighet

Den uendelige debatten om norsk (u)høflighet vekker alltid stor oppmerksomhet. I kommentarfeltene under de nevnte artiklene kom lesere med ulike definisjoner av begrepet. For noen betyr høflighet å bruke visse fraser som vanligvis oppfattes som naturlig høflige, som for eksempel Hei, Takk for sist, Unnskyld og Ha det. De tilhører egentlig etikette eller folkeskikk, det vil si en eksplisitt og høyst konvensjonalisert del av høflighet.

I norsk kultur er slike konvensjoner ikke særlig utbygd og deres bruk er begrenset. I hierarkiske samfunn, som i det japanske eller polske, er anvendelse av høflighetsformer, inkludert såkalte hederstitler, distanserende pronomener og forskjellige spesielle konstruksjoner, mer utbredt. De forventes normalt i formelle sammenhenger. Det gjelder særlig når relasjonen mellom samtalepartnere er asymmetriske, for eksempel når en professor og en student snakker sammen.

Hver av oss har sin egen høflighetsdefinisjon

Andre lesere nevnte også ulike typer utenomspråklig oppførsel i offentligheten. De fleste eksemplene på en høflig atferd gjaldt igjen mer eller mindre rituelle omgangsformer, slik som det å reise seg for gravide eller eldre på bussen.

Med andre ord, det vi først kommer på når vi tenker på høflighet er bare noen handlinger vi finner mest representative eller ønskelige. Det er nok å si at vi ofte nevner oppførsler vi synes er manglende hos andre.

Man kan da lese om generasjonsforskjeller og finne konstateringer av typen «før var det annerledes». Effekten er at hver har sin egen høflighetsdefinisjon og sine egne forestillinger om hvordan andre bør oppføre seg. I nyere høflighetsteorier kalles slike folkedefinisjoner for høflighet1 (Politeness1). De er altså svært subjektive.

Høflighetsnormer på et høyere nivå

Men det finnes også en mer vitenskapelig konseptualisering av fenomenet, kalt høflighet2 (Politeness2). Den går ut på å generalisere høflighetsnormer på et høyere nivå.

En av måtene å gjøre dette på er å se etter atferdsmønstre i liknende kontekster og beskrive høflighetens empiriske normativitet. Med andre ord, man tar utgangspunkt i høflighetspraksiser og finner  regulære mønstre i dem. Altså,  bortsett fra å være et subjektivt opplevd fenomen, kan høflighet ses på som et sett av normer man oppdager ved å observere handlinger som gjentar seg kollektivt.

Hvorfor skriver jeg om dette? Nettopp fordi vi fortsatt vet veldig lite om hvordan nordmenn definerer høflighet og enda mindre om hvordan de egentlig oppfører seg i ulike kontekster. Det kreves fremdeles flere studier i dette emnet. 

Snakker om subjektiv høflighet

Både Rygg og Kobayashi refererer til subjektive oppfatninger av høflighet. Den første presenterer stort sett nordmenns syn på fenomenet mens den andre ser på norsk høflighet ut fra sitt japanske perspektiv.

Kort sagt, de beveger seg innenfor det forskerne kaller høflighet1. Det er ikke noe galt med det, men det er avgrensende i seg selv og utilstrekkelig.

At høflighet er dypt forankret i kultur og dens normer og at den baserer seg på subjektive fortolkninger er ikke noe tvil om. Det er faktisk en selvinnlysende sannhet man fort blir klar over når man blir kjent med en fremmed kultur.

Norge er ikke spesielt i dette tilfelle. Og utlendinger som ønsker å bo her vil før eller senere venne seg til de tydeligste og minst kontroversielle norske høflighetsnormene.

Hva er egentlig uhøflig i Norge?

Rygg påstår at oppførsler som ofte oppfattes av utlendinger som uhøflige avslører nordmenns respekt for individuell frihet – en kulturell kode som går ut på ikke å forstyrre andre. Dette kan man lett oppdage etter at man har bodd i Norge lenge nok.

For meg (og trolig mange andre polakker) er det ikke lenger noe rart at man ikke rekker ut hånda når man hilser sinne kollegaer på jobben, noe man normalt gjør i Polen. Vi blir også vante til at man ikke sier «unnskyld» når man lett dytter noen på bussen.

Men det finnes flere andre sammenhenger hvor ens atferd ikke kan forklares med kulturelle koder fordi den avviker fra den observerbare normativiteten, eller fordi den nevnte respekten for individuell frihet resulterer i at man ignorerer andres rett til å bli sett og vises hensyn til. Er det høflig å legge beina på setet overfor seg på T-bane eller å gå på uten først å la andre stige av?

Hva er vanlig og hva er uvanlig?

Det som gjør at vi føler oss som en del av et samfunn er blant annet regelmessige praksiser vi deltar i og pleier å forestille oss som sosiale regler. For å vite hva som er en norm må man tilegne seg nødvendig kunnskap gjennom sosialisering, erfaring og observasjon.

Da får man mer eller mindre være klar over hva som er en vanlig oppførsel og hva som er et avvik i en gitt kontekst. Problemet er at i norsk kultur er det ikke lett å orientere seg i regulariteter fordi nordmenn selv ganske ofte virker å ha vanskelig for å gjøre det.

La meg komme med ett eksempel. Jeg husker fortsatt en morsom situasjon på T-bane i Oslo. Jeg satt langs midtgangen og det var bare ett ledig sete mellom meg og en kvinne. Så kom det en mann med en datter og begynte å lete etter en plass. Barnet satte seg fort på det ledige setet, mens mannen sto. Plutselig reiste seg kvinna for mannen. Han takket og satte seg ned ved dattera si. I dette øyeblikket våknet min indre polakk, så jeg himlet med øynene, for jeg ikke kunne tro at han bare lot kvinna stå.

Men hva skjedde da? Etter et kanskje halvt minutts refleksjon reiste han seg for den samme kvinna, men hun takket bestemt nei, pekte på et ledig sete lenger bak i vogna og gikk fort dit. Hele situasjonen ble såpass komisk at jeg ikke kunne dy meg for å smile.  Men den viste hvor vanskelig det var for mannen, og kanskje også for kvinna å befinne seg i den. Jeg har observert flere liknende situasjoner på T-bane, i butikker og andre steder i Oslo. At de ikke hjelper utlendinger med å få kunnskap om norsk høflighet er nok lett å forstå.

Vanskelig å orientere seg i norsk høflighetskultur

Det jeg finner problematisk og dermed fascinerende med norsk høflighetskultur er altså en sterk relativisering av dens normer.

Den går ut på at kollektiv oppførsel virker som om den ikke tar utgangspunkt i noen klare samfunnsregler, men i individuelle bedømmelser. Dette er nok knyttet til unngåelsen og individualismen Rygg snakker om. Effekten er at sosial kontroll og kritikk forblir uuttalt. Dette leder til paradoksale situasjoner i offentligheten, for eksempel på T-bane stasjonen. Istedenfor å si noe til dem som trenger seg på, trenger de avstigende seg fram og dytter demonstrativt sine kortvarige fiender.

Hvis en ungdom ikke reiser seg for en eldre person på bussen i Polen, er det svært sannsynlig at de får høre kommentarer eller blir skjent på, noe som nesten aldri skjer i Norge. Og jeg tar ikke opp dette for å antyde endringer i holdninger og peke på polsk høflighetskultur som et mønster å følge. Det er kun for å understreke hvor strevsomt det kan være for utlendinger å orientere seg innen den norske høflighetskulturen nettopp på grunn av dens uoversiktlighet.

Det er rett og slett vanskelig å vite hva man kan, når forbildet ikke er klart nok. Like vanskelig som å bli kvitt feil i norsken sin uten å bli stadig rettet på av de som «føler» språket.

Naivt å forvente at nordmenn skal tekkes utlendinger

På den annen side er det naivt, om ikke frekt, å forvente at nordmenn vil oppføre seg slik forskjellige utlendinger ville ønske. Kobayashi forteller om en student som en gang kom inn på kontoret hennes sent på ettermiddagen og ba henne om et anbefalingsbrev. Jeg kan godt forstå at hun forventet noe mer av studenten, men jeg regner med at hun husket at hun var i Norge, ikke i Japan eller et annet sted.

Dessuten, konstruksjonen studenten brukte tyder på at hun kunne være oppmerksom på at situasjonen var brysom. Jeg har forsket på anmodninger i polsk og norsk og et av resultatene mine viser nettopp at Kan ikke du… markerer mer forsiktighet og usikkerhet enn f.eks. Kan du… og kan derfor velges og oppfattes som en høfligere måte å be andre om noe på.

Vi må ikke banalisere høfligheten

Det jeg har prøvd å rette oppmerksomheten mot her er at høflighet er et komplisert og flerdimensjonalt fenomen som involverer forskjellige faktorer og som er veldig lite utforsket i Norge.

Å prøve å overbevise om at nordmenn er høflige eller uhøflige bare banaliserer hele saken. De kan nemlig være begge deler. Men vi trenger flere studier for å vite hvor den kulturbetingete grensen mellom høflighet og uhøflighet i norsk kultur ligger, og forskere må framfor alt observere nordmenn i daglige interaksjoner.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.