Nylig ble NHH-forskeren Kristin Rygg sitert på at nordmenn ikke var uhøflige, og at det var norsk høflighet å ikke forstyrre folk, i en artikkel på forskning.no.

Jeg er helt enig med henne i at man oppfatter noen uhøflig når de ikke møter våre subjektive forventninger til høflig atferd. Det er likevel verdt å poengtere at tanken om at nordmenn ikke er uhøflige er basert på hennes og andre nordmenns forventninger, men ikke på forventninger vi utlendinger har til nordmenn.

Jeg er opprinnelig fra Japan. Jeg har bodd to år i USA, over ti år til sammen i Norge, og også ti år i Nederland. Alle landene har forskjellige former for høflighet. Høflighet er altså kulturelt betinget i stor grad. Og om noen er høflige eller ikke, bedømmes av oss andre som kommer utenfra.

Er nordmenn uhøflige?

Den første gangen jeg begynte å lure på om nordmenn var uhøflige, var for over ti år siden. Jeg underviste i japansk ved Universitetet i Bergen og fikk besøk av en student.

Det var seint på ettermiddagen. Jeg satt på kontoret mitt og jobbet med neste undervisningstime. Og så hørte jeg at noen banket på døren. «Ja?» sa jeg. Der var en student fra klassen min.  Hun kom inn på kontoret og sa bare, «Du, kan ikke du skrive en anbefaling for meg?»

Hæ? For hva? Til hvem? Til når? Jeg begynte å lure på masse ting, men det så ikke ut som om hun kom med en forklaring med det samme. Jeg måtte faktisk dra den nødvendige informasjonen ut av henne.

Det viste seg at hun trengte et anbefalingsbrev for å søke om utveksling til Japan og at hun trengte det til dagen etter!

Ble sjokkert

Hva ville dere nordmenn tenkt om måten hun kom med sin forespørsel? Er det greit nok? Eller mener dere også at det var frekt? For meg som kommer fra Japan, var det absolutt uhøflig! Jeg var rett og slett sjokkert.

Hvis dette var en japansk student, ville hun først beklage seg på det sterkeste for å forstyrre meg på slutten av arbeidsdagen. Hun ville ikke brukt du til meg, men heller brukt en høflig tiltaleform som betyr ærefull lærer. Og så kommet med en forsiktig og veldig høflig forespørsel, med mye nøling. Noe som høres ut som følgende:

«Uh…, unnskyld, lærer, at uh… jeg forstyrrer deg så seint, uh…, men kan jeg få snakke med deg, uh…  nå? Uh… Jeg skal søke på utveksling og, uh…, jeg trenger et anbefalingsbrev fra deg… Uh, og søknadsfristen er, uh…, faktisk i morgen… Jeg beklager virkelig at jeg spør om dette i siste liten, men uh…, jeg lurte på om uh… du kunne hjelpe meg…»

Dere kan kanskje forestille dere hvor vanskelig det var for meg å skrive den anbefalingen for den norske studenten ved å jobbe overtid.

Utveksling til Japan

Jeg synes det hjelper å reise til utlandet og møte ulike folk med ulike typer høflighet.Slik kan vi se høfligheten fra andres ståsted, istedenfor å dømme andre for å være uhøflige.

Jeg forsker på hvordan norske studenter som studerer japansk ved UiB ber noen om å gjøre noe, både på norsk og japansk. De jeg forsker på skal snart reise på utveksling til Japan. Det blir veldig spennende å se dem etter ett år i Japan. Er de blitt mer bevisste på sin norske høflighet, har de tilegnet seg japansk høflighet? Det blir også spennende å se om språkbruken deres vil reflektere norsk eller japansk høflighet, eller noe imellom.

Hva er høflig?

Det er altså ikke måten man kommer med en forespørsel i seg selv som avgjør om den er høflig eller uhøflig. Det er faktisk forventningen til den som får forespørselen som avgjør det. Dersom man ikke forventer at en forespørsel skal være formelt og høflig selv om det er et hastverk, kunne forespørselen som «Du, kan ikke du skrive en anbefaling for meg?» være akseptabel.

Det går jo rett på sak og kaster ikke bort tid. Derimot kan den samme forespørselen betraktes som uhøflig av en fra Japan som forventer at studenten skal spørre sin lærer på en formell måte. Det var det som skjedde med meg og den norske studenten.

Nordmenn liker ikke småprat

Det at nordmenn flest ikke verdsetter småprat skyldes at de oppfatter det som falskhet eller uoppriktighet, ifølge faglitteratur. Nordmenn fokuserer på samtalens innhold. Hvis du ikke mener noe, bør du heller være taus.

Norsk høflighet er beskrevet som ”parsimoni” og ”kommunikativ gjerrighet”.  Men vi ikke-nordmenn verdsetter den funksjonelle siden av småprat, som smøreolje for sosiale interaksjoner. Høflighet består altså av ulike verdier.

Jeg mener at nordmenn viser høflighet også i form av mye smil og mange uttrykk som har med «takk» å gjøre. For eksempel, «Takk for meg», istedenfor mer vanlige”former for høflighet som å hilse på fremmede. Sammenlignet med siste gang jeg bodde i Norge over ti år siden, synes jeg at nordmenn generelt er blitt mer vennlige. Nå er det jo vanlig å si «Ha en fin dag!» til hverandre. Det synes jeg er en positiv forandring.

Høflig og uhøflig i andre kulturer

Jeg støtter gjerne Rygg også at norsk høflighet er å la folk være i fred. Men jeg vil legge til at det er en type høflighet som ikke er lett forståelig eller akseptabel for utlendinger.  Hvis man ikke vet hva norsk høflighet består av, tenker man rett og slett at nordmenn er kalde og uhøflige. Nordmenn bør fremme seg selv og norsk høflighet i verden.

Japansk høflighet består ikke bare av faste fraser, men også mye av kroppsspråk. Vi bukker ofte i ulike grader, nikker hyppig for å indikere at vi gjerne vil høre mer fra samtalepartneren. Vi bruker også hender på en bestemt måte for å vise respekt til samtalepartneren. Det er altså ikke så vanskelig, også for ikke-japanere, å se at man oppfører seg høflig.

Nederlandsk høflighet er derimot mye mindre synlig, i hvert fall for meg som ikke snakker mye nederlandsk. Den går mye på språk. Det brukes «je/u» som tilsvarer tyske «du/Sie». I begynnelsen var jeg litt redd for å kommunisere med nederlendere, spesielt amsterdammere, som ikke smilte noe særlig sammenlignet med nordmenn. Da jeg begynte å forstå språket mer, skjønte jeg at de var vennlige og tullet mye med fremmede også. Det oppfattes høflig dersom man er ærlig og er seg selv.

På grunn av populærkultur er amerikansk høflighet godt kjent i verden, men det betyr jo ikke at utlendinger aksepterer den eller liker den. Selv oppfattet jeg amerikanerne som overfladiske i begynnelsen. Etter hvert skjønte jeg at «Hi, how are you?» burde oppfattes som ett sett av fraser som ikke kan deles i to og som ikke forventer et svar. De signaliserte bare at de gjenkjente meg og ville være vennlige mot meg.

Forskjellige former for høflighet

Man bør ikke glemme at det fins variasjon innenfor hvert land med hensyn til hva som oppfattes høflig og uhøflig.

Nordlendinger, bergensere og eldre damer, for eksempel, er kjent for at de snakker til fremmede i større grad enn nordmenn ellers. Det sies at japanere i og rundt Osaka-området og på Hokkaido er mer direkte, mens de i Tohoku-område er mer tilbakeholdende enn japanere ellers. Når japanere kommuniserer med familiemedlemmer og nære venner, hender det at vi er veldig direkte med hverandre.

Som Rygg, mener jeg at det er viktig å være bevisst på ens høflighet og å kunne tilpasse den til andres, hvis det er behov for det. 

Mange av oss japanere som bor i Bergen føler at vi bør tilpasse oss til norsk høflighet dersom vi ikke vil føle oss frustrert hele tiden over nordmenn sin atferd. Vi vil heller ikke virke for høflige for nordmenn og dermed skape en uønskede avstand.

Utenfor komfortsonen

For meg er det vanskelig å forutse hvilken form for høflighet samtalepartneren min har dersom jeg vet at vedkommende har bodd lenge i utlandet. Det er også vanskelig hvis jeg ikke vet noe om hvilken type høflighet vedkommende er vant med.

Jeg vet at Rygg har bodd i utlandet, også i Japan. Jeg bekymrer meg derfor at hun som kjenner til japansk høflighet kanskje vil mene at jeg er for frekk til å være japaner siden jeg gir tilbakemeldinger på det en overordnede av meg påstår. Hun er nemlig en av veilederne mine. I Japan kan dette ses på som uhøflig og respektløst.

Jeg er derfor godt utenfor min komfortsone ved å skrive denne teksten. For sikkerhets skyld har jeg informert henne i forkant om at jeg gjerne vil komme med noen tilbakemeldinger. Jeg håper virkelig på hennes forståelse!