Kommunen har ansvar for å planlegge hva som skal skje med, i og ved sjøen. Dette er et stort ansvar, særlig fordi dette kanskje er det mest attraktive området i kommunen, både for næring, bolig og rekreasjon.

To av utfordringene kommunene står overfor er planlegging av bygninger på land og fiskeoppdrett i sjøen.

Nye områder forventes til oppdrettsnæringen

Norge er som kjent verdens største produsent og eksportør av atlantisk laks, og har i dag mer enn halvparten av verdensproduksjonen (54 prosent i 2014). I perioden 2005 til 2014 er den norske produksjonen mer enn doblet.

Samtidig er mangel på gode områder for oppdrett allerede en utfordring i oppdrettsnæringen.

Det er interessant å konstatere at forskjellige aktører opererer med ulike tall for hvor mye areal de legger beslag på. Ifølge Stortingsmeldingen beslaglegger de om lag 950 godkjente lokalitetene for oppdrett av laksefisk nå et fysisk overflateareal – inkludert områder hvor allmenn ferdsel ikke er tillatt - på om lag 80 kvadratkilometer. Mye tyder på at dette er et minimumstall.

Og det er hevet over tvil, at en videre vekst i oppdrettsnæringen – som Regjeringen forutsetter – vil kreve at langt flere kvadratkilometer vil bli beslaglagt i årene framover.

Kommunenes må forstå utviklingen i oppdrettsnæringen

Det er kommunene som i sitt planarbeid skal sette av areal til akvakultur. I tillegg til oppdrett av fisk, kan akvakultur også være dyrking av skjell, planter og alger.

Mange av kystkommunene har få innbyggere, og har også gjennomgående begrensede ressurser til planlegging. Samtidig opplever mange av disse kommunene et betydelig press for å legge til rette for ny næringsvirksomhet.

Oppdrettsnæringen er nå inne i en rivende utvikling. Ny teknologi vil gjøre det mulig å ta i bruk arealer som tidligere ikke var egnet for oppdrettsvirksomhet. Lukkede anlegg i sjø, med redusert miljøpåvirkning, kan åpne for at områder lenger inn i fjordene blir tatt i bruk til oppdrett igjen. Utvikling av større og mer robuste havmerder kan legge til rette for oppdrett lenger til havs. Utvikling av landbaserte resirkuleringsanlegg kan åpne for å etablere produksjon av oppdrettsfisk på land.

Alt dette er momenter kommunene bør ta med i sin planlegging. Et svært viktig spørsmål i årene framover blir derfor i hvilken grad kommunene klarer å tilpasse planleggingen til de mulighetene og utfordringene som utviklingen i oppdrettsnæringen gir.

Nytt regime

Utviklingen i oppdrettsnæringen beror imidlertid også på en rekke forhold som kommunene ikke har hånd om. Etablering av oppdrettsanlegg forutsetter ikke bare arealplanlegging, men også konsesjon. Regjeringen er som kjent i ferd med å iverksette et nytt regime der vekst i havbruksnæringen skal styres gjennom en handlingsregel, miljøindikatorer og inndeling i produksjonsområder.

Samtidig er konkret plan fortsatt en forutsetning for etablering av oppdrettsanlegg, slik at kommunene vil ha en sentral nøkkel til denne delen av utviklingen i kystsonen. I regjeringens politiske plattform går det fram at hvis kommuner stiller areal til rådighet for havbruksnæringen, vil de også oppleve større positive ringvirkninger fra aktiviteten.

I et høringsnotat fra desember 2015 har Nærings- og fiskeridepartementet foreslått å etablere et havbruksfond der hoveddelen skal fordeles til kommunesektoren. Næringskomiteen på Stortinget har gått inn for at kommunesektoren skal få 80 prosent av fondet, mens staten skal få 20 prosent. Den endelige innretningen på en slik ordning er foreløpig ikke fastsatt. Det er grunn til å følge nøye med på hvordan trykk fra næringen og muligheter for utbetalinger fra havbruksfondet vil påvirke kommunenes planlegging.

Hvordan vil viktige miljøhensyn bli ivaretatt, og hvilken vekt får andre interesser i kystsonen?

Planlegging i 100-metersbeltet på land  

Også på land har «Kampen om strandsonen» bare økt de siste årene.

Nærmere 1,3 millioner dekar, det vil si omtrent 180.000 fotballbaner, i 100-metersbeltet på land er nå påvirket av infrastruktur, bygninger eller dyrket mark, og det tilgjengelige arealet for folk flest er stadig synkende.

Forbud mot bygging i strandsonen er nedfelt i plan- og bygningslovens paragraf 1-8. Et viktig nytt grep i styringen av planleggingen på land, er innføringen av en egen statlig planretningslinje (SPR) for en oppdeling av strandsonen som også skal forvaltes forskjellig: landet er delt inn i tre soner avhengig av presset på arealene.

I den strengeste sonen – Oslofjorden – skal forbudet forvaltes svært strengt, mens forvaltningen skal være mindre streng i sone 2. I sone 3 -  som omfatter Nord-Norge samt deler av Trøndelag og Vestlandet – skal forvaltningen være enda litt mer liberal.

Liten effekt i praksis

I praksis ser det imidlertid ikke ut til at retningslinjene har hatt noen særlig effekt:

Dispensasjonspraksisen er like liberal i Oslofjorden som ellers i landet.

Dette kan tyde på at planleggingen i 100-metersbeltet på land er vanskelig å styre, i hvert fall på kort sikt. Å bygge i strandsonen er attraktivt og selv med strengere bestemmelser åpner dispensasjoner for stadig mer utbygging av bl.a. boliger og fritidsboliger langs sjøen.

Mange kommuner opplever sin egen strandsone som en ressurs de bør ta i bruk for å sikre attraktive boliger og områder til næringsliv. En liberal praksis blir derfor ofte forsvart ut fra hensynet til kommunens videre utvikling.         

Nye utfordringer i planleggingen av kystsonen   

«Forutsigbarhet» er et honnørord som nå blir brukt i forvaltningen av kystområdene både på land og i sjø. Samtidig ser vi at en står overfor store utfordringer for å etablere denne forutsigbarheten. Plan- og bygningsloven er i utgangspunktet et godt verktøy for å styre utviklingen.

På land ser vi imidlertid at en del kommuner tyr til dispensasjoner i stedet for plan i 100-metersbeltet. I sjøen opplever vi nå en sterk økning i oppdrettsnæringen. Dette øker behovet for koordinering mellom kommunene, ikke minst hvis ny teknologi kan åpne for at fiskere kan sette ut nett og merder lenger ut i havet enn det vi ser i dag. I tillegg krever styring av oppdrettsnæringen koordinering mellom planmyndighet og konsesjonsmyndighet.

Et interessant spørsmål er også hvordan økonomiske virkemidler påvirker den lokale forvaltningen: Blir det et konkurranse mellom kommuner for å få flest mulig oppdrettsanlegg? Og hvordan påvirker i så fall dette den lokale planleggingen?

Gjennom havbruksfondet vil kommunene få midler knyttet til etablering av oppdrettsanlegg. Hvordan vil dette påvirke den lokale planleggingen? Etablering av landbasert oppdrett vil i mye sterkere grad enn i dag aktualisere behovet for en god planlegging av hele strandsonen, fra sjøen og opp på land.