- Å holde skjult for allmennheten i 18 måneder at en norsk utøver har en dopingsak ligger veldig nær et brudd på det åttende budet «du skal ikke lyve». Men må man, så må man!, skriver Jan Ove Tangen i dette debattinnlegget.

Doping handler om pragmatisme!

Debattinnlegg:

Idrett i praksis handler om å vinne, ikke å være moralsk. Valget om å dope seg eller ikke er i første rekke pragmatisk forankret, ikke etisk.

3.12 2016 04:00

Sigmund Loland er en svært dyktig og internasjonalt anerkjent idrettsfilosof. I sin siste kronikk prøver han å få meg til å spille hans spill, på hans hjemmebane – etisk filosofi. Ved at jeg argumenterer fra ‘er‘ til ‘bør‘ havner jeg i en normative etisk konklusjon, hevder Loland. Dette er en finte som jeg ikke har tenkt å gå på. Jeg vil spille på min bane – sosiologien.

Ikke alle resonnementer fra ‘er’ til ‘bør’ ender som normative etiske konklusjoner. For eksempel vil en bedriftsleder kunne si at et bestemt produkt ikke er noen suksess. Derfor bør bedriften slutte å produsere det. Dette er ikke et normativt utsagn, det er en konstatering av «fakta» som leder til en økonomisk beslutning. På samme måten sier jeg antidopingarbeidet i den gitte situasjonen er lite effektivt og bør legaliseres. Dette fordi dopingen dels er en konsekvens av toppidrettens egenart og dels fordi doping ikke er så helsefarlig og så urettferdig som andre forhold i toppidretten.

I forsøket på å tvinge meg til å tydeliggjøre mine normative premisser, viser Loland til at Julian Savulescu er klar på sine normative premisser. Savulescu argumenter for at menneskeheten har en moralsk forpliktelse til fysisk, psykisk og moralsk forbedring av seg selv ved bruk av biomedisinsk teknologi. Dette synet er Loland uenig i. Savulescu ble trukket inn fordi han spiller på samme bane som Loland – den etisk filosofiske. Selv filosofer kommer til helt forskjellige svar på etiske problemstillinger selv om de spiller på samme bane. Det er interessant.

Pragmatisme i praksis

I mange tilfeller oppheves forbud fordi det ikke lenger er praktisk å ha de lenger, som for eksempel forbudet mot alkoholsalg på valgdagen, forbudet mot rullebrett og forbudet mot proffboksing. Svært få slike forbud ble opprinnelig etisk begrunnet, og svært få er blitt opphevet ut fra etiske begrunnelser.

Jeg antar at de fleste forbud og opphevelsene av disse, først og fremst har funnet sted ut fra politiske, økonomiske, religiøse og praktiske – det vil si pragmatiske - grunner. Jeg vil også anta at de fleste av oss er ganske pragmatiske til daglig! Vi gjør det vi finner tjenlig for å få et meningsfylt liv. Det innebærer alt fra å følge etisk forankrede normer til å bryte de samme normene. I kritiske situasjoner vil etikken ofte vike for realitetene. Den som risikerer å dø av sult vil nok sannsynligvis bryte det syvende budet «du skal ikke stjele». Å bruke doping kan ikke sammenliknes med en slik tragisk valgsituasjon. Men å holde skjult for allmennheten i 18 måneder at en norsk utover har en dopingsak ligger veldig nær et brudd på det åttende budet «du skal ikke lyve». Men må man, så må man!

Som jeg har sagt tidligere er det ting som tyder på at utøvere, trenere og ledere er pragmatiske til hva som må til for å vinne i toppidretten. I min forrige kronikk viste jeg til Kjetil Haugens spillteoretiske analyse som dokumenterer at om ikke sjansen for å bli tatt i en dopingtest blir dramatisk høy eller gevinsten for å vinne blir urealistisk lav vil det være stor sannsynlighet for at utøvere velger doping. Loland synes å tolke dette resultatet som en støtte for å opprettholde restriksjoner på dopingbruk. Det gjør ikke jeg, og heller ikke Julian Savulescu. Vi mener begge at denne og liknende spillteoretiske analyser viser hvor håpløst det er å drive antidopingarbeid i en så pragmatisk kultur som toppidretten preges av.

Denne pragmatismen kommer dramatisk til syne i astmamedisinsaken i norsk langrenn. Det understrekes ytterligere av at norske juniorløpere skal ha brukt astmamedisin i forbindelse med junior-VM på ski, selv om de er friske. De brukte astmamedisin forebyggende, ifølge legene, for å hindre at de presterte dårlig under de vanskelige luftforholdene som rådde under konkurransene.

Hva bringer framtiden?

Og hva skal man si til den beslutningen det internasjonale sprangridningsforbundet (Fédération Equestre Internationale) fattet sommeren 2012? Forbundet kom fram til at klonede hester skal kunne delta i olympiske leker. Bakgrunnen var at i 2010 var det klonet mer enn 110 spranghester. Hva slags pragmatisme vitner ikke det om? Og når vil de første klonede menneskene tillates å delta i OL? Per dags dato er kloning verken doping eller ulovlig ifølge WADA koden. Kanskje vil vi om 20 år kunne heie på Usain Bolt versjon 2.0?

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.