– Vi er blitt blåst av stolen over hvor mye brann det har vært, sier prosjektleder Jørund Rolstad.

Sammen med forskerkollegaene Ken Olaf Storaunet og Ylva-li Blanck ved Norsk institutt for skog og landskap har han saumfart deler av Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat i flere år.

Ved å studere svarte merker på trestubber og furutrær har de nå kartlagt 800 år med skogbrannhistorie.

Rolstad tror historien til Trillemarka i Buskerud likner på mange andre skoger på Sør- og Østlandet: Det har vært mye brann, og brannene har vært både naturlige og menneskeskapte. Det er først de siste 200 årene at flammene har ebbet ut.

Furutrærne forteller

Mens grantrær har en tynn bark og dør når det brenner, har furutrær tjukk bark som isolerer mot varme. Denne egenskapen gjør furutrærne til overlevere – og historiefortellere.

Når det brenner, blir temperaturen på lesiden av furutreet høyere enn på vindsiden, og det dannes åpne, karakteristiske sår på trærne, såkalte brannlyrer. 

• Les mer: Verneverdig etter skogbrann

– Treet kan holde fram med å vokse etter en brann, men arrene forsvinner ikke. For hver skade som har skjedd, kan vi se hvor på årringene skadene er og beregne akkurat når brannene har vært, forklarer Rolstad.

Fra naturlig til menneskeskapt

Fra 1200-tallet og fram til rundt år 1600 var Trillemarka kjennetegnet av store og kraftige branner, og det gikk om lag 70 til 100 år mellom hver brann.

Brannene oppstod gjerne på midtsommeren eller litt seinere, og mye skog døde.

Så, rundt år 1600, forandret skogbrannene både omfang og hyppighet.

– Brannene ble nå mindre, og de oppstod oftere. Fra nå av var det bare 20 og 30 år mellom hver brann. I tillegg skjedde de tidligere på sommeren, forteller Rolstad.

For å finne årsaken til denne forandringen, begynte forskerne å lese historiebøker.

– Etter svartedauden på 1300-tallet var folketallet dramatisk redusert i Norge. Mange gårder lå øde, og det var først på slutten av 1500-tallet at det ble folk nok til å ta i bruk en del steder i skogen som kanskje hadde vært i bruk i tidligere tider, sier Rolstad.

På dette tidspunktet skjøt det fart i bråtebrenningen i Trillemarka. Folk begynte å hugge skog, tenne på marka og dyrke jorda. Etter et par års dyrking lot de jordlappen vokse igjen, mens de hogde ned et nytt område, tente på og dyrket.

– For oss var det nytt at norske bønder har drevet med dette så lang tid tilbake. Vi hadde hørt om finnene som kom til Norge og brente skog og dyrket rug, men i Trillemarka har det ikke vært finner.

– Likevel har folk der brent skogen regelmessig. Det finnes knapt et område i marka som ikke har vært brent, sier Rolstad. 

Vernet mark – bare et gode? 

Trillemarka er i dag et av Norges største områder med sammenhengende gammel naturskog. I 2008 vedtok regjeringen å verne 147 kvadratkilometer av Trillemarka og det nærliggende Rollagsfjell.

• Les mer: Døde stokker er fulle av liv

Rolstad mener det i lys av dette er interessant å se hvordan skogen har vært brukt av bønder i flere hundre år, og han tror studien kan få konsekvenser for markas framtid.

– Å verne et område vil i stor grad si å la det gro igjen. Men både gjengroing og mangel på skogbrann kan gå ut over artsmangfoldet i skogen, sier han. 

Trenger brann for å leve

Selv om man intuitivt kanskje tenker at skogbrann er farlig for planter og dyr, finnes det en del arter som er avhengige av skogbranner for å overleve. 

– Bråtestorknebb er et eksempel på en plante som nesten bare vokser der det brenner. Den slipper frøene sine på bakken og de spirer ikke før temperaturen er over 60 grader.

– Det finnes også flere vekster, både sopp, lav og mose, som trenger høy pH-verdi, noe som kommer når et område er dekket av aske, sier Rolstad.

Også blant insektene finner vi mange brannspesialister. Den mest kjente er kanskje sotpraktbillen, som ved hjelp av infrarød stråling kan lokalisere brente områder på lang avstand.

Rolstad påpeker også at vanlige arter som røsslyng og blåbær blir mer næringsrike etter brann, dersom røttene ikke er ødelagt. Dette nyter skogsfuglen, som spiser disse plantene, godt av.

– Man kan spørre seg hvordan det har gått med artene som trenger brann nå når det er 200 år siden sist det brant.

– Mange arter har en måte å klare seg på, men jo lenger tid det går, jo større sjanse er det for at en del av disse artene forsvinner for godt, avslutter Rolstad.