Saken er produsert og finansiert av Universitetet for miljø- og biovitenskap - Les mer

Krise for norske hesteraser

En snuoperasjon med videreutvikling av avlsarbeidet og bruksrettet markedsføring må til for å redde de nasjonale hesterasene fra utrydning.
3.10 2011 05:00


Nordlandshest/lyngshest er den nasjonale rasen med flest bruksområder, slik som kjørehest, kløvhest, turhest, ponnitrav og trekkhest.

Det ser mørkest ut for nordlandshesten, dølehesten og fjordingen.

Norsk kaldblodstraver, som også er en av de fire tradisjonelle norske hesterasene, klarer seg bedre fordi den brukes til travsport og antallet hester er relativt stort i forhold til de andre rasene.

– Tilveksten er nå så liten, i allerede små raser, at det kan være fare for at noen av hesterasene kan forsvinne innen overskuelig framtid, forteller stipendiat Hanne Fjerdingby Olsen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

Forvaltningen av de norske hesterasene og konsekvensene avlen har hatt er hovedtema i Olsens doktorgradsavhandling.

Antall hester og personer som driver med hest øker i Norge i takt med interessen for hestesport, men det gir ikke automatisk bedre kår for de norske hesterasene.

Omstillingsproblem i rasene

Bruksområdet for hest har endret seg fra arbeids- og trekkhester til å være sports- og fritidshester i løpet av noen tiår.

De tradisjonelle norske hesterasene har problemer med omstillingen og å konkurrere med utenlandske importerte raser fordi de norske hesterasene er lukkede nasjonale raser.

Det vil si at det bare brukes dyr som er i rasen i avlen. Avl på for eksempel varmblods ridehest skjer ved at det krysses inn andre formålstjenlige raser for å få en rask omstilling til en hest som har de ønskede egenskapene.

Når avlen ikke kan spe på med egnede gener utenfor rasen tar omstillingen av de nasjonale rasene fra arbeidshest til sports- og fritidshest for lang tid. Generasjonsintervallet kan dessuten være på 10 år eller mer.

Avlen har imidlertid endret hestene fra arbeidshest til litt lettere allbrukshest, men det viser seg å ikke treffe helt i markedet.

– Markedet flommer over av importerte spesialiserte hesteraser. Ingen av de nasjonale hesterasene kan konkurrere med en ridehest på høyt nivå hvis det er det kunden er interessert i, sier Olsen.

Myter om bruk


Fjordhesten passer også som ridehest.

Det handler ikke bare om avl, men også om markedsføring. De nasjonale hesterasene er kanskje ikke så godt kjent. Man vet ikke om dem eller hva de brukes til.

Det er dessuten knyttet myter og holdninger opp mot hesterasene.

– Tenker man på fjordhest, så tenker man samtidig på bunad eller å kjøre med hest og kjerre i fjellet. Det appellerer jo feil i dagens marked. Rasene må avles i retning av bruksbehovet, men vi må også vise at rasene faktisk kan brukes til mange formål, sier Olsen.

Mangelfull avl

I avlen på de norske hesterasene har det vært lagt stor vekt på utseendet. Hestene skal ha rasepreg og typepreg. Om hestene har gode bruksegenskaper har ikke vært registrert og vektlagt i samme grad.

– Det må til en del opprydningsarbeid i hesteavlen. Det finnes for eksempel ikke helseregistreringer som kan si noe om helsesituasjonen i rasene.

– Det er gjort registreringer på blant annet beinkvalitet, men registreringene er ikke detaljert nok til at det kan brukes i avlsarbeidet, forteller Olsen.

Fare for innavl

Med så få dyr i hver rase er det en utfordring å holde innavlen lav.

Det er Norsk Hestesenter på Starum som har det overordnede ansvaret for forvaltningen av hesterasene. I tillegg har rasene egne rase- og avlsorganisasjoner.

– Problemet er at det nasjonale forvaltningssystemet ikke overvåker utviklingen av gjennomsnittlig slektskap i bestandene, sier Olsen.


Døl går for å være den vakreste av de nasjonale rasene. Fra NM i Døl 2009.

Hesteavlen i Norge er tradisjonelt kjent for såkalt linjeavl, det vil si at hingster fra bestemte linjer favoriseres ved valg av hingst, og det er hesteeierne selv som styrer parringene gjennom å velge fritt blant godkjente hingster.

– Dette fører til at noen hingster brukes altfor mye, og mangelen på nasjonal forvaltning av rasene får følger, sier Olsen.

Et ønske om ikke å bidra til økt innavl kan faktisk også føre til det motsatte. Dersom flere hoppeeiere er ute etter en hingst som er lite beslektet med sin egen hoppe, kan de samme hoppeeierne risikere å bruke én og samme hingst uten å vite om hverandre, og gi opphav til en større halvsøskengruppe i en allerede liten og sårbar rase.

– I mangel av et nasjonalt overoppsyn hvor parringer og slektskap registreres fortløpende og hesteeiere kan få veiledning i valg av parringskombinasjoner kan resultatet bli at slektskapet og innavlen i rasen øker, advarer Olsen.

Mangfoldet forsvinner

Når det avles for å endre en egenskap i en eller annen retning, så kommer innavl med på slepet.

– Innavlen gjør at mangfoldet i rasen snevres inn. Individene blir mer like hverandre og muligheten for å endre en rase blir mindre, påpeker Olsen.

Hvis det avles intensivt på spesielle egenskaper i en rase vil andre egenskaper kunne forsvinne eller forandres i negativ retning.

– Skal hesterasen for eksempel omstille seg fra å være en tung arbeidshest til å bli en lettere sports- og fritidshest, er det en forutsetning at det finnes genetisk variasjon i rasen for å kunne gjøre en slik snuoperasjon, sier Olsen.

Med nært slektskap og rask økning i innavlen øker også sjansene for at det plutselig oppstår defekter som sprer seg raskt i rasen. I motsetning til hva som har skjedd i enkelte hunderaser har det ikke vært oppsiktsvekkende tilfeller av slike defekter i de nasjonale hesterasene.

For få føll


Hanne Fjerdingby Olsen og dølahesten Emil.

2010 var et katastrofeår for nordlandshest/lyngshesten med under 100 fødte føll. Tilveksten bør være på minst 200 føll pr år for å kunne balansere innavlsøkningen, mener Olsen.

Ingen av de nasjonale rasene utenom kaldblodstraveren kommer antakelig over den grensen i 2011.

– Det er et ganske stort marked for ferdig trent hest. Kunden har kjøpekraft men ikke kunnskap nok om hest til å kjøpe et føll, sier hun.

Utfordringen er hvordan rasene skal klare å løfte seg i markedet og hevde seg blant de spesialiserte rasene.

Eiere av de nasjonale rasene har i liten grad kunnet tilby ferdig trent hest. Dels fordi det er dyrt å produsere og fordi det ikke er kapasitet til å ha hester til opptrening.

– Hesteeierne kan gjerne avle føll, men når det ikke er kjøpere må de også legge ned virksomheten i forhold til avl, sier Olsen.

Bakgrunn:

Hanne Fjerdingby Olsen disputerte i juni 2011 ved Universitetet for miljø- og biovitenskap med avhandlingen ”Genetisk variasjon og forvaltning av de særnorske hesterasene”.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse