For de som husker sitt ex.phil-pensum, er grekernes syn på sjelen og kroppen for alltid knyttet til Platon.

Han mente at kroppen var et fengsel for sjelen, og denne tanken på sjelen som noe positivt og kroppen som noe negativt har gjerne blitt tillagt alle gammelgrekere.

Men i tradisjonell gresk religion finnes opprinnelig ikke noe evig liv om ikke også kroppen var med. Dette var fremdeles den utbredte tanken blant grekerne rundt starten av vår tidsregning.

– De greske gudene var perfekte i sin fysiskhet. De var kropp og sjel til evig tid, og det var det som gjorde dem udødelige, forteller religionsforsker Dag Øistein Endsjø.

Grekerne trodde samtidig at en rekke personer gjenoppsto fysisk fra de døde, både historiske og mytiske skikkelser som de selv mente var historiske, som Herakles’ mor, Asklepios og Akilles. Enda flere ble angivelig fysisk udødelige uten å dø i første omgang.

Stor oppstandelse

– Da Paulus snakket om oppstandelsen, sa han at «kjøtt og ben har ingen plass i himmelen». For Paulus var det irrelevant om Jesu grav var tom eller ikke. Men evangeliene etter dette legger mer og mer vekt på kjøttet, forteller Endsjø.

Lukas, som var den av evangelieforfatterne som behersket gresk best (ifølge den tidlige tradisjonen var han en gresk lege), la på sin side veldig stor vekt på det fysiske.

– Når Jesus først viser seg etter oppstandelsen tror disiplene han bare er en åndelig kropp, og blir vettskremte, forteller Endsjø.

For å berolige dem sier da Jesus «Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.»

– Dette er et klart gresk mønster. Når grekerne først fikk høre om den kristne oppstandelsen, tenkte de at det måtte være den fysiske oppstandelsen, som de kjente fra før, sier Endsjø.

Han peker på at Lukasevangeliets Jesus også bevarte sine sår på hender og føtter etter korsfestelsen etter oppstandelsen i overensstemmelse med greske forestillinger.

Lokket grekerne

I den greske religionen var oppstandelse og evig liv forbeholdt de få. Og gudene var ikke allmektige på dette området: Om kroppen var ødelagt, det være seg ved forråtnelse, brann eller fortæring, var det ikke mulig for gudene å gjenskape den.

– Fra et gresk perspektiv var man ikke den samme om man ikke gjenoppstod med samme kropp. Kristendommen trengte en løsning som passet til det greske perspektivet, og de kristne kom frem til flere ulike teorier, forteller Endsjø.

Først kom man frem til at det menneskelige legemet ikke kunne forgå, men bare oppløses. Men hva om man blir spist av et dyr? En ny teori ble utviklet om at menneskekjøtt ikke kan gå opp i noe annet.

Dermed får hverken dyr eller kannibaler noen næring om de spiser det. Og på dommens dag spyr dyrene opp igjen biter av mennesker de må ha spist. (Se bilde øverst i artikkelen.)

– Da kristendommen kom opp med en løsning på dette problemet, ble religionen både fristende og mulig fra et gresk perspektiv, forteller Endsjø.

Går mot tradisjonen

Det har vært vanlig å gå ut ifra at den kristne tanken om oppstandelse kommer bare fra jødedommen, men ifølge Endsjø var jødedommen svært mangfoldig på denne tiden.

– Jødedommen har forestillinger om en endelig oppstandelse, men noen mente det bare gjaldt sjelen, noen mente det gjaldt en åndelig kropp, mens noen få mente det gjaldt både kropp og sjel, sier Endsjø.

Tidligere har man gått ut ifra at den kristne tanken om kjøttets oppstandelse var en hindring for spredningen av kristendommen til grekerne. Men i arbeidet sitt viser Endsjø at det var omvendt:

– Desto flere grekere som konverterte, desto mer vekt la kristendommen på kroppens oppstandelse. Jo nyere tekstene er, desto mer vekt er det på kjøtt, sier Endsjø.

Bakgrunn:

Dag Øisten Endsjø sin bok Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity er ute nå på Palgrave Macmillan.