Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - Les mer

Syndrom: Homoseksuell

Rundt år 1900 mente man at homoseksualitet var forårsaket av degenerert arvemateriale. Psykiatere mente derfor homoseksuell praksis ikke burde straffes.
26.11 2010 05:00


Handlinger mellom menn var forbudt i Norge frem til 1972. Men allerede ved århundreskiftet ble det argumentert for at homoseksualitet burde likestilles med heteroseksualitet rettslig, fordi homoseksualitet var definert som et medisinsk fenomen. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Før slutten av 1800-tallet ble seksualitet mellom personer av samme kjønn betraktet som en syndig handling, som en ”omgængelse mod Naturen”, og man så ikke på legningen som en del av personligheten.

Men mot slutten av 1800-tallet dukker begrepet homoseksualitet opp i en psykiatrisk kontekst i Europa og i Norge.

– På denne tiden begynte homoseksualitet å bli forstått som et medisinsk fenomen i psykiatrien. Det ble definert som en arvelig tilstand knyttet til degenerert arvemateriale, som førte til at seksualinstinktet ble avvikende, forteller Runar Jordåen.

Han disputerer for doktorgraden fredag 26. november med en avhandling hvor han har kartlagt hvordan homofili ble forstått i norsk psykiatri og psykologi fra slutten av 1800-tallet og frem til rundt 1960.

I hele perioden blir homofili sett på som et medisinsk avvik.

Dårlige egenskaper får blomstre

Mot slutten av 1800-tallet begynte psykiatrien å interessere seg for mange ”små avvik” som fikk navn og ble definert som symptomer på underliggende arvelig tilstand. I 1886 kom psykiateren Richard von Krafft-Ebing ut med verket Psychopatia Sexualis.

Her er homoseksualiteten den viktigste av en rekke ”seksuelle perversjoner” som psykiateren delvis selv definerer og gir navn som sadisme, masochisme, fetisjisme og ekshibisjonisme.

– På slutten av 1800-tallet så en på homoseksualitet som resultat av degenerativ arv – en svekking av arvematerialet fra generasjon til generasjon som gjorde at dårlige egenskaper fikk blomstre, deriblant homoseksualitet, forteller Jordåen.

Utover på 1900-tallet så en fremdeles på homofili som medfødt, enten som en genetisk feil eller som en feil i hormonbalansen fra fødselen av.

Samtidig ble det påstått at homoseksualitet ble påvirket av miljøfaktorer og kunne utvikle seg i løpet av oppveksten, særlig under innflytelse av Freud og psykoanalysen.

– Argumentet var at alle mennesker hadde et anlegg som var biseksuelt, og at den videre utviklingen fra barn til voksen avgjorde legningen.

– Feil impulser i oppveksten, for eksempel når det gjaldt forholdet til det motsatte kjønn, kunne føre i gal retning.

– Det samme kunne en vekking av det homoseksuelle begjæret for eksempel gjennom forføring av eldre personer i oppveksten, sier Jordåen.

Avkriminalisering


Runar Jordåen disputerer fredag. (Foto: Kieran Kolle, UiB)

Seksuelle handlinger mellom menn var forbudt i Norge helt frem til 1972. Men forbudet ble i liten grad håndhevet, blant annet fordi § 231 i Straffeloven av 1902 hadde en passus som sa at loven bare skulle anvendes når ”allmenne hensyn” tilsa det.

Mot slutten av 1800-tallet ble det argumentert for at man skulle strafferettslig likestille homoseksuelle handlinger med heteroseksuelle.

Grunnen var at man mente det ikke var behov for noe særskilt forbud, fordi tilstanden var en del av personligheten og var sykelig. Straff ville dermed ikke ha noen virkning.

Det ble ikke gjort noen endring, men en viktig årsak til at loven ble så lite brukt, var det nye synet som norske psykiatere hadde fått på homofili. Det var flere toneangivende norske psykiatere som ønsket å fjerne forbudet helt.

Samtidig argumenterte de utover 1900-tallet for en høyere seksuell lavalder for homofile. Homofili blant menn ble diskutert både på 1920- og 1950-tallet i forbindelse med straffelovsrevisjoner.

– Psykiaterne som var med å utrede lovendringene mente man burde fjerne det generelle forbundet og i stedet innføre en høyere seksuell lavalder, nettopp fordi man trodde homoseksualitet kunne utvikles, og dermed måtte ungdommen beskyttes inntil seksualiteten var bestemt, forteller Jordåen.

Definerte diskusjonen

Han mener man kan si at psykiatrien var en drivkraft for å definere diskusjonen rundt det som etter hvert har blitt kalt ”seksuell legning” i hele tidsepoken han har studert.

Det var særlig innen psykiatrien homo- og heteroseksualitet ble definert som to ulike tilstander eller personlighetstyper.

– Psykiaterne har vært viktige for å definere det vi i dag kaller seksuell legning, sier Runar Jordåen.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse