Fra forskningsmiljøene. En artikkel fra Universitetet i Stavanger

Samlet Norge etter underlig jul

To juleopplevelser i barndommen inspirerte Harald Hårfagre til å samle Norge til ett rike.
29.12 2010 05:00

Ofte er det den unge Gyda, som Harald Hårfagre ønsket å gifte seg med, som får æren av å ha inspirert Harald til å samle Norge til ett rike.

Men i sin nye bok om Harald Hårfagre forteller professor Torgrim Titlestad ved Universitetet i Stavanger at det finnes et viktigere sagn. I sagnet fortelles det at det var de overjordiske vesener, jotner, som inspirerte kong Harald til å skape sitt norske rike.

Det mest sentrale sagnet tar utgangspunkt i den viktigste norrøne høytiden, julen, da Harald var fem år.

I den hedenske julefeiringen ble det drukket og blotet for gudene og for godt år og fred. Vår julefeiring har røtter langt tilbake i tid før kristendommen ble innført. Det opprinnelige navnet på norsk var Jòl.

Likevel har noen av de gamle ritualene fulgt med inn i den nye feiringen, men blitt gitt et kristent innhold.

– Det lille vi vet om norrøn julefeiring, er at det var rolige dager og at feiringen trolig varte til februar. 21. desember var den helligste dagen. Da skulle ølet være ferdigbrygget, sier Titlestad.

Trolldom

For en konge som Halvdan Svarte, Haralds far, var det viktig å vise sin rikdom og makt gjennom å være raus og gjestfri i julen. Han hadde invitert de fremste frendene sine til julefest.

En av dem som hadde de største forventninger til denne julefeiringen var Harald.

Så skjedde noe uforklarlig.

– Plutselig var all maten borte og ølet forsvunnet. Halvdan trodde ikke sine egne øyne, men han visste det var trolldom i luften, noe han ikke hadde makt over. Han måtte avlyse festmåltidet, den dypeste skam en hersker kunne komme ut for.

– Han ante at det var de underjordiske maktene som hadde noe utestående med ham, forteller Titlestad.


Harald Hårfagre fra det islandske manuskriptet Flateyjarbók fra 1300-tallet. (Bilde: Wikimedia Commons, se lisens)

– Men Halvdan ville klare opp i mysteriet. Han fanget en same som var kjent for å ha “kjennskap til litt av hvert”. Halvdan lot folkene sine pine ham, men de fikk ikke et ord ut av ham. Harald hjalp samen med å stikke av fra fangenskapet.

Straffet Harald

Som om ikke dette var nok, forsvant det noen dager senere gods og gull fra Halvdans skattkammer, men vaktene fant ikke spor av gjerningsmennene.

– Halvdan satte ut en ekstra vaktstyrke, og en dag oppdaget de en jotun som forsynte seg av rikdommene. De kastet seg over den kraftige kjempen og klarte så vidt å binde ham med blykjetting.

– Halvdan var rasende og erklærte at jotnen, som het Dovre, skulle henrettes.

Vesle Harald på fem år syntes så inderlig synd på jotnen og tilbød seg å hjelpe ham. Jotnen advarte ham mot det, men Harald sto på sitt. Han fant fram en magisk samekniv, og befridde Dovre.

Ikke lenge etter ble det oppdaget at jotnen var vekk. Halvdan ville vite hvem som hadde frigjort forbryteren. Harald meldte seg, men faren kunne ikke få seg til å drepe sin mindreårige sønn.

Til Dovrefjell

Han gjorde heller noe som var like ille. Han kastet ham ut i den iskalde vinteren. I fem døgn tumlet Harald ute i vinternettene og ble forkommen av sult og tørst. Da støtte han på Dovre, som ikke hadde glemt den lille kongesønnen.

– Han tok ham opp i de sterke armene sine og bar ham til Dovrefjell. Han brakte ham inn i fjellet med den største omsorg og vant Haralds hjerte. I hele fem år bodde Harald hos jotnen og ble kjent med andre fjellriser av samme slekt, sier Titlestad.

I Dovrefjell fikk kongesønnen Harald mye nyttig kunnskap. Han ble også fostret i alle idretter og kunne tidlig svinge sverdet som en voksen kriger.

Det var som om han hadde glemt den verdenen som faren hadde støtt ham ut fra. Så en dag kom Dovre til ham og fortalte at kong Halvdan var død.

– Harald som var ti år gammel, sto nå fremfor store oppgaver, fortalte fosterfaren. Harald var tatt ut til å samle alle nordmennene i ett rike under én konge. Dovre skulle personlig hjelpe ham til å oppnå dette målet.

– Til tider ville han gjøre seg usynlig slik at han på beste vis kunne sikre Harald seier i harde strider, sier professoren.

Stamfar

Titlestad mener at man gjennom disse overnaturlige hendelsene i julen kan slå fast at ideen om å samle Norge til ett rike verken kom fra ungmøya Gyda eller Harald selv.

– Den kom fra guddommelige makter i Norges hellige fjell: fra jotnen Dovre. Slik sett er det ikke rart at eidsvollsmennene i 1814 sverget i fellesskap: “Enig og tro til Dovre faller”.

Norges fremtid ble intimt knyttet til Norges stolte fortid, forankret på Dovre, mener Titlestad.

– Harald ble grunnsteinen for alle nordmenn som drømte om å få være et fritt folk uavhengig av fremmede fyrster.

– Han ble så å si vår alles stamfar, og få er ikke de nordmenn som i sitt stille sinn fremdeles mener seg å ha sitt slektsmessige opphav i ham, påpeker han.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg.

Annonse

Emneord