For 23 år gamle Lene Nilsen har det å snakke alltid vært vanskelig. Lene har selektiv mutisme.

- Uten snakketøyet i orden, kommer du ikke langt. Du føler deg liten når du er sammen med folk og vil helst bare gjemme deg vekk, sier hun og forklarer:

- Hvis jeg skal snakke først i en samtale blir jeg veldig fort nervøs. Å snakke foran flere er også problematisk. Å prate i klassen er helt forferdelig, konstaterer hun.

Derfor lar hun være å snakke i mange situasjoner.

Selektiv mutisme beskriver barn som er tause i visse situasjoner, til tross for at de kan snakke.

Flere jenter enn gutter

Heidi Omdal har sett nærmere på samspillet mellom barn med selektiv mutisme og andre barn. Hun har også studert ulike faktorer i miljøet til disse barna. Forskningen har hun gjort ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger.

- Når det dreier seg om barn og unge som har vansker med det sosiale samspillet med andre, er det nettopp dette samspillet vi må studere. Vi må observere hvordan barnet er sammen med foreldre og søsken i hjemmet. Og vi må studere hvordan barnet kommuniserer med andre barn og voksne i barnehagen og på skolen, sier Omdal.

Tallet på hvor mange i Norge som har selektiv mutisme er ikke kjent. Lite kunnskap om fenomenet gjør at mørketallene kan være store. Forskning fra utlandet har imidlertid vist at det er flere jenter enn gutter som har selektiv mutisme. Om lag 90 prosent av disse barna er tause på skolen eller i lag med fremmede.

Vil, men tør ikke

Hva det er som gjør at Lene velger å være taus i visse situasjoner, har hun selv ikke funnet svar på.

- Jeg vil jo så gjerne prate, men problemet er at jeg ikke tør. Jeg er redd for å si noe feil, redd for å drite meg ut og redd for å bli ledd av. Alt ville vært mye lettere om jeg fikk sagt det jeg ville til enhver tid, sier hun.

Fobi mot å snakke

Gjennom sine intervjuer og observasjoner av barn og unge med selektiv mutisme, og gjennom intervjuer med lærerne og foreldrene, har Heidi Omdal funnet at selektiv mutisme kan dreie seg om en slags fobi mot å snakke, mer enn en sosial angst.

- I de skolene der barnet begynte å snakke brukte læreren god tid på å la barnet snakke når barnet selv var klar for det. Frykten for å snakke ble også redusert av humor og sosial støtte fra læreren og andre barn, forteller Omdal.

I de tilfellene der barna forble tause gjorde læreren lite for å oppmuntre til kommunikasjon mellom barnet med selektiv mutisme og de andre barna.

- Læreren aksepterte barnas taushet. De fikk en identitet som tause og det ble forventet at de skulle være tause, sier Omdal.

Lene synes Omdals observasjoner passer godt overens med hva hun selv har opplevd.

- De som er mest frempå får alltid mest oppmerksomhet, mens de som er tause alltid blir oversett, sier hun.

Ond sirkel

I noen av de situasjonene Omdal observerte forsøkte lærerne å presse barna til å snakke. Men dette gjør bare vondt verre, i følge Omdal.

- Det blir en ond sirkel. Kari er taus fordi læreren insisterer, samtidig som læreren insisterer fordi Kari er taus. Denne tausheten blir gjerne oppfattet som en protest av læreren, som tror Kari er taus bare på trass, forklarer hun.

Lene er enig med Omdal i at tid og tillit er nøkkelen til en god start i møte med noen som har selektiv mutisme.

- La dem prate i eget tempo om noe de liker. Ikke press dem til snakke. Det er nytteløst, sier hun.

Mangler kunnskap

Omdal tror noe av årsaken til at barn med selektiv mutisme ikke blir forstått i skolen eller barnehagen, er mangelen på kunnskap om selektiv mutisme.

- Det er vanskelig for en lærer å vite hva tausheten skyldes, og hva som må til for å få barnet til å snakke. Når barnet heller ikke lager bråk i klasserommet, blir løsningen gjerne at problemet blir oversett, sier hun.

Det å spre kunnskap om hva selektiv mutisme er, kan gjøre hverdagen lettere for mange, tror Lene.

- Hvis folk får kunnskap om hva selektiv mutisme er, vil barn og unge med selektiv mutisme ikke lenger bli oversett fordi de er tause, sier hun.

I eget tempo

For å få barn og unge med selektiv mutisme til å snakke, er det viktig å ta seg tid til barnet. Og la barnet få prate om noe det er opptatt av.

- Dersom du klarer å gi barnet noen positive erfaringer i samspill med andre, samtidig som du stadig forventer at barnet skal snakke, er du på god vei. Ikke snakk over hodet på barnet, ikke overreager hvis barnet sier noe, og unngå at barnet blir avhengig av enkeltpersoner, sier Omdal, som har flere eksempler på hva som kan gjøres:

- Bruk lek, humor og rollespill, eller musikk, dans og bevegelse. Skap historier sammen med barnet, og skriv historien ned. Bruk tegning og forming, eller imiter det barnet gjør. Hvisking er også en god begynnelse. Det viktigste er å gi barnet tid til å nærme seg deg i sitt eget tempo, sier Omdal og avslutter:

- Det er også viktig med et nært samarbeid med foreldre. Barn med selektiv mutisme trenger jo også lekekamerater på fritida. Skole og hjem må spille på lag.

Det er nå startet en egen forening for alle med selektiv mutisme i Norge.