Saken er produsert og finansiert av Norges Geotekniske Institutt - Les mer

Bygninger dreper - ikke jordskjelv

Bakgrunn:Det siste tiåret har vært blant de verste noensinne når det gjelder skader og omkomne på grunn av jordskjelv, til tross for økende kunnskap om hvordan skader og tap av menneskeliv kan forebygges.
22.1 2012 05:00

– Det betyr at vi må bli flinkere til å bruke kunnskapen i praksis, sier Carl Bonnevie Harbitz.

Han er flodbølge-ekspert ved NGIs Naturskade-avdeling og forsker ved International Centre for Geohazards (ICG) i Oslo.


Ødelagte bygninger etter jordskjelvet i Bam, Iran, 26. des. 2003

Den tragiske utviklingen i skader og antallet omkomne gjelder ikke bare for jordskjelv, men også for flere andre typer naturkatastrofer.

– De voksende skadene skyldes i utgangspunktet at vi blir flere og flere mennesker som bor tettere og tettere sammen, og at stadig flere bosetter seg i utsatte områder over hele verden, sier Harbitz.

Men tapene øker til tross for at vi har mer kunnskap enn noensinne om hvordan man kan beskytte seg mot naturkatastrofer, og det burde være unødvendig.

– Det er et stort problem at kunnskapen i for liten grad blir omsatt til praktiske tiltak, påpeker Harbitz.

Katastrofer på dagsorden

Harbitz deltok nylig på en stor konferanse som samlet flere hundre internasjonale geofare-forskere, til en diskusjon om hvordan verdenssamfunnet kan forberede seg bedre på de aller største naturkatastrofene.

De største jordskjelvene, flodbølgene, vulkanutbruddene og andre typer katastrofer kan kreve titusener eller til og med hundretusener av menneskeliv.

Den amerikanske geologen Roger Bilham fra University of Colorado påpekte i konferansens avslutningsforedrag at de største jordskjelvskadene skjer i land med høy grad av korrupsjon, som blant annet fører til at byggeforskrifter blir ignorert.

Derfor har mer enn 600 000 mennesker mistet livet i jordskjelv de siste ti årene, samtidig med at om lag ti ganger så mange er blitt skadet.

De økonomiske skadene er beregnet til rundt 500 milliarder amerikanske dollar. Dette skjer til tross for at forskerne vet mer enn noensinne om hvilke områder som er utsatt for jordskjelv, og ingeniørene har god kunnskap om hvordan bygninger kan gjøres jordskjelvsikre.

– Hovedårsaken til de store tapstallene på grunn av jordskjelv er at altfor mange mennesker bor i dårlig konstruerte bygninger. For å si det veldig enkelt: Det er bygningene som dreper, ikke jordskjelvene, oppsummerte Bilham.

Globale konsekvenser

Et viktig budskap fra konferansen er at det internasjonale samfunnet og de enkelte statene bør forberede seg bedre på de aller største katastrofene.

– De mulige konsekvensene av slike katastrofer blir som regel ignorert både i arealplanleggingen og ved utbyggingen av infrastruktur. De ekstremt store naturkatastrofene er riktignok sjeldne, men konsekvensene blir enorme når de først inntreffer, forteller Harbitz.


Mellom 30 000 og 60 000 mennesker omkom da et jordskjelv rammet Lisboa i 1755. I våre dager stiger tapstallene på grunn av jordskjelv over hele verden, mye fordi kunnskap ikke blir omsatt til praktiske tiltak.

De største katastrofene kan i noen tilfeller få konsekvenser langt utover de materielle skadene og tap av menneskeliv. Jordskjelvet i Lisboa i 1755 førte for eksempel til at tusenvis av mennesker mistet livet, men det påvirket også religionen og filosofien i hele Europa.

Jordskjelvet i Japan i mars 2011 utløste en tsunami som blant annet krevde ca. 30 000 menneskeliv, men det utløste også økt internasjonal motstand mot atomkraft og et vedtak i Tyskland om å stenge alle atomkraftverk innen 2022.

– Bør kommunisere mer

Deltakerne på konferansen brukte mye tid på å diskutere hvordan den eksisterende kunnskapen kan bli bedre utnyttet i praksis. Det kom blant annet forslag om at forskerne bør gå mer aktivt ut til befolkningen i de berørte landene og fortelle om sine kunnskaper.

– Informasjon om geofarer bør formidles slik at både relevante myndigheter og befolkningen kan fatte informerte og transparente beslutninger om hvor og hvordan det bør bygges, heter det i konferansens sluttdeklarasjon, sier Harbitz.

– De som har vært ute i felten i forbindelse med store naturkatastrofer, forteller at befolkningen generelt er interessert i å få vite mer både om jordskjelv og andre naturkatastrofer som fysiske fenomener, og om hvordan de kan beskytte seg bedre hvis noe skjer.

– Vi forskere tenker ofte at vi skal fremskaffe et faktagrunnlag som skal omsettes i praksis av politikere og andre beslutningstakere, men nå er det på tide å tenke bredere, utdyper han.

Kjedereaksjoner og usannsynlige ulykker

Jordskjelvet i Japan i mars 2011 demonstrerte for en hel verden at samfunnsplanleggerne i fremtiden må ta større hensyn til faren for kjedereaksjoner og flere typer naturkatastrofer samtidig.


Tsunamien skyller inn over nord-vestkysten av Japan etter jordskjelvet 11. mars 2011

De største naturkatastrofene oppstår nemlig gjerne når ekstremt usannsynlige forhold inntreffer, og spesielt dersom flere usannsynlige forhold inntreffer samtidig.

Atomkraftverket i Fukushima ble for eksempel ikke alvorlig skadd i jordskjelvet, men det ble totalskadd av den senere flodbølgen som ble utløst av jordskjelvet.

– På mer hjemlige trakter ser vi at de største skadene på grunn av snøskred skjer når skredene går på steder hvor det sjelden eller aldri har gått skred tidligere, eller når et ”velkjent” skred går mye lenger enn det har gjort tidligere på grunn av helt spesielle snøforhold, påpeker Harbitz.

Flodbølger og undersjøiske skred


Carl Bonnevie Harbitz er flodbølge-ekspert ved NGI og International Centre for Geohazards (ICG)

Harbitz’ innlegg på konferansen handlet om ekstreme flodbølger forårsaket av store og sjeldne undersjøiske skred.

– Vi har sett mange eksempler på at jordskjelv kan forårsake undersjøiske skred, og det er ofte skred og ikke jordskjelv som forårsaker de høyeste flodbølgene.

– Den katastrofale romjuls-flodbølgen i Det indiske hav i 2004 ble direkte utløst av et voldsomt jordskjelv, mens for eksempel en voldsom flodbølge på Papua Ny-Guinea i 1998 ble forårsaket av et skred som igjen var utløst av et jordskjelv, forklarer Harbitz.

Harbitz deltok i 2006-2009 i et EU-finansiert forskningsprosjekt som konkluderte med at fjellskred på Vestlandet representerer den største faren for flodbølger i Norge og det nordøstlige Atlanterhavet for øvrig.

Det har tidligere forekommet en rekke katastrofale fjellskred i norske fjorder, blant annet i Loen i 1905 og 1936 og i Tafjord i 1934. I dag er det påvist ustabile fjellsider ved blant annet Åknes i Møre og Romsdal, hvor en 800 meter lang fjellsprekk utvider seg med opptil 10-15 centimeter i året.

EU-prosjektet viste også at undersjøiske skred kan utgjøre en fare for flodbølger i Norge, og at enkelte områder bør utredes nærmere. For cirka 8150 år siden raste enorme mengder med sedimenter ut fra kanten av den norske kontinentalsokkelen ved Storegga.

Skredet førte blant annet til at steinalderbosettinger på Vestlandet ble knust av en 10-15 meter høy flodbølge, og det er funnet spor etter flodbølgen høyt oppe på land også i Skottland og på Færøyene.

Faren for slike skred var større like etter siste istid, men de kan forekomme i mindre skala også i våre dager. Et undersjøisk skred i Trondheimsfjorden i 1888 utløste en flodbølge som forårsaket store skader langs land i Trondheim havn.

De norske utstillingsvinduene


Prof. Bjørn Nilsen, NTNU, ved måleinstrument som overvåker sprekken i fjellet ved Åkneset over Storfjorden

Åknes er i dag utviklet til et ”utstillingsvindu” som viser hvordan et samfunn kan beskytte seg mot skader og tap av liv på grunn av naturkatastrofer.

Forskere har studert fjellsiden og vurdert sannsynligheten for at et stort skred skal utløse en flodbølge i Storfjorden inn mot Geiranger i Møre og Romsdal.

Skredet og flodbølgen er modellert ved hjelp av datamaskiner og i laboratoriet, og modellene viste hvor høye bølger det er grunn til å frykte i ulike områder langs fjorden.

Dette skapte et grunnlag for arealplanlegging og evakueringsplaner, og det er installert avanserte overvåkingssystemer og et varslingssystem som i god tid vil registrere om et skred er i ferd med å skje.

Også den norske håndteringen av kvikkleire-problemet er et utstillingsvindu som viser at kunnskap omsatt til praktiske tiltak kan redde liv og materielle verdier. Etter kvikkleireskredet i Rissa i april 1978 ble det igangsatt en omfattende kartlegging av kvikkleireområder med potensiell skredfare.

Dette førte etter hvert til at det blant annet ble innført retningslinjer for hvordan inngrep i kvikkleireområder skal gjennomføres, og det er gjennomført omfattende sikringsarbeider langs en rekke vassdrag med tilliggende kvikkleire.

Etter 1990 er både hyppigheten og skadene som følge av kvikkleireskred markant redusert.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Jordskjelvet som forandret Europa:

Store deler av Lisboas innbyggere var samlet til morgenmesse i byens kirker da et kraftig jordskjelv rammet byen kl 09:40 på Allehelgens dag 1. november 1755. Mellom 30 000 og 60 000 mennesker omkom, og opplysningstidens filosofer begynte å tvile på at naturkatastrofer var ”Guds straffedom”.

Ifølge et øyenvitne begynte katastrofen med at innbyggerne hørte en fjern og rumlende lyd, ikke ulikt torden, etterfulgt av rystelser så kraftige at kirkeklokkene begynte å ringe.

Etter et kort opphold kom et nytt og langt kraftigere skjelv som veltet kirker og andre bygninger over hele Lisboa, og livredde mennesker som hadde samlet seg i gatene ble begravd i ruinene. Noen minutter senere kom et tredje skjelv, som ble etterfulgt av en rekke større og mindre branner rundt om i byen.

En time etter det siste store skjelvet fulgte en ny katastrofe: En flodbølge slo inn over kysten med voldsom kraft. Store folkemengder hadde samlet seg på de åpne plassene ved elven Tejo, hvor faren for fallende bygninger var liten, men nå omkom mange i de massive bølgene som var opptil 20 meter høye.

Våre dagers forskere har anslått at jordskjelvet hadde en styrke på 8,5 – 9,0 på Richter-skalaen, med et episenter ca 200 kilometer ute i Atlanterhavet.

Forandret synet på Gud og naturkatastrofer
I middelalderen var det vanlig å tenke på naturkatastrofer som Guds straff over menneskenes syndige liv, men jordskjelvet i Lisboa førte til at den europeiske opplysningstidens filosofer forsterket sin kritikk av denne tenkemåten.

Den franske filosofen Voltaire (1694-1778) mente det var absurd å snakke om ”Guds straffedom” når et stort antall uskyldige barn hadde mistet livet. Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) påpekte at mange forbrytere døde fredelig i sin egen seng, mens naturkatastrofene rammet både kristne nasjoner og hedningenasjoner uten å gjøre forskjell.

Den sveitsisk-franske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) påpekte at antallet omkomne ble så høyt fordi et stort antall mennesker hadde bosatt seg på et begrenset område. Det var en skarp observasjon, som er blitt enda mer aktuell i våre dager.

Jordskjelvet i Lisboa forandret i det hele tatt synet på naturkatastrofer utover på 1700- og 1800-tallet, og det nye synet har preget Europa helt opp til vår egen tid. Tanken om at naturkatastrofer er Guds straffedom er i dag fremmed for de fleste europeere, og forfektes bare av enkelte konservative religiøse miljøer.

Emneord