-Likestillingen tilhører feltet for de gode intensjoner, men som vi viser i boka: likestilling er et rettferdighetsprinsipp som ofte viker. I dag handler det mest om ad hoc- politikk - en politikk som er fri for systematisk prioritet, sier maktforsker Hege Skjeie.

Men stadig flere kvinner er opptatt av nettopp likestillingsproblematikk. Mens 53 prosent svarte ja på spørsmål om «likestillingen bør føres videre» i 1989, hadde andelen økt til 70 prosent i 2001.

Tallene stammer fra boken «Menn imellom» av Hege Skjeie og Mari Teigen, som presenteres i dag.

Skjeie er professor ved Institutt for statsvitenskap (UiO) og medlem i Makt- og demokratiutredningens forskergruppe. Teigen er forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

Aldri før har holdninger til likestilling og sentrale utviklingslinjer i norsk likestillingspolitikk vært kartlagt i et bredere perspektiv. Dypdykket i likestillingspolitikken tar utgangspunkt i dataene fra Maktutredningens eliteundersøkelse (2002) og medborgerundersøkelsen (2001).

Undersøkelsen sier derfor mye om hva både samfunnstopper og «folk flest» mener om temaet.

- Vi forsøker å gi svar på mannsdominansens innvirkning, på hvordan likestillingen faktisk har tatt form i det norske samfunnet. Fraser av typen «verdensmester i likestilling» er det på høy tid å parkere, sier Hege Skjeie.

Innpakket retorikk

Likestilling er ifølge forfatterne et hundreprosentsideal som de fleste slutter opp om. Statsministere og departementsråder, næringslivsdirektører og fagforeningsledere, rektorer og redaktører poengterer at de er «100 prosent for likestilling».

- Men til tross for at likestillingspolitikk tilhører feltet for de gode intensjoner, ser vi hvordan likestillingen helt konkret må vike til fordel for andre politiske prioriteringer. Vi ser det i møtet med “trosfriheten” - da viker diskrimineringsvernet. I møtet med “forhandlingsfriheten” må likelønnsretten tilpasses. I møtet med “organisasjonsfriheten” blir deltakelsesretten krympet, sier Skjeie.

Laber tiltakssiver

Hvorfor likestillingen må vike, diskuterer Skjeie og Teigen gjennom analyser av likestillingspolitikken som en form for forhandlet kompromiss. Her har dominerende maktkonstellasjoner i det norske samfunnet fått sette sitt konkrete preg på likestillingspolitikken - ofte gjennom bastante krav om “unntak” for eget felt.

I en såkalt indeks for likestillingspolitisk «tiltaksiver», kommer det også tydelig frem at menns entusiasme for likestilling ofte er av den mer moderate sorten.

- Indeksen viste at mens hver tredje kvinne i eliteutvalget tilhører den ivrigste kategorien, gjør bare hver tiende mann det samme.

Uttalelsen til en av de intervjuede statsrådene i eliteundersøkelsen gir en treffende karakteristikk av situasjonen: «Jeg ville juge, hvis jeg sa at jeg gikk rundt og tenkte på dette hver dag. Men spør du meg om dette er en av la oss si 25 viktige ting, da er svaret ja.»

«På vei»-metaforen

Sentralt i norsk likestillingsdebatt står «På vei»-retorikken. Når resultater om kvinnefravær i ulike deler av samfunnslivet presenteres, følges dette ofte av kommentarer om at vi «har gjort mye og mye gjenstår».

- Debatten om likestilling er preget av harmoniseringsstrategier der man gjerne samles om felles innsats for felles mål. Vi har valgt å kalle dette likestillingens «på vei»-metafor. Men når denne metaforen blir dominerende, risikerer omstridte prinsipper og reelt konfliktfylte temaer igjen å bli utydelige. Effekten av denne måten å argumentere på er at likestilling fremstår som et motstandsløst felt, som om vi er i “siget”, sier Mari Teigen.

Lønnsomhetsretorikken

En annen dominerende retorikk gjennom det siste tiåret har vært “den lønnsomme likestillingen”, med argumenter om at det er mye å tjene på likestillingen, og om hvor nyttig likestillingen er - for samfunn, institusjoner og organisasjoner. Forfatterne hevder at det har funnet sted en dreining i fokus fra «likhet» til «forskjell» som argument for likestilling.

- Den rettighetsbaserte argumentasjon for likestilling er kommet i skyggen av en nyttefokusert argumentasjon, der likestilling sees på som viktig fordi man ikke har råd til å gå glipp av det kvinnelige talentpotensialet. Vi mener det er viktig å fastholde likestillingens rettighetsperspektiv. Når lønnsarbeid fritt for diskriminering framholdes som viktig i den grad det lønner seg for arbeidsgiveren, må vi kunne si at prinsippet er til salgs, hevder Teigen.

Mannsdominans

«Verdensmesteren» i likestilling har en nærmest total mannsdominans på mange samfunnsmessige toppnivåer. Ifølge maktforsker Skjeie er mannsdominansen så påtrengende at også FNs kvinnekomité - komiteen som overvåker etterlevelsen av FNs kvinnekonvensjon - spør hva norske myndigheter gjør for å bidra til forandring.

- Utvalget for eliteundersøkelsen viste at 16 prosent av lederposisjonene var befolket av kvinner, 84 prosent av menn. På toppen av norske hierarkier er «likestillingslandet» med andre ord en ren illusjon.

Det er særlig innenfor næringslivet at fokuset på manndominans har vært stor. I de 24 norske selskapene som har mer enn 4 000 ansatte, var det i 2000 i alt 15 kvinner i konsernledelsen.

- Dette er et viktig poeng. Men viktigere er det at mannsdominansen gjelder på så mange samfunnsområder. Bare deler av partipolitikken, kultursektoren og organisasjonssektoren skiller seg fra dette hovedmønsteret. Men selv her kan det være grunn til å minne om at også der kvinner er hva vi kan kalle “bredt representert”, forrykkes aldri normen om menn i majoritet, poengterer Hege Skjeie og Mari Teigen.