Rapporten “Folkestyre? Politisk medborgerskap i Norge den siste mannsalderen” ble utgitt 16. mai.

Rapporten er basert på landsomfattende undersøkelser i perioden 1969 - 2001, og gir en oversikt over norske menn og kvinners deltagelse i politikken. I undersøkelsen har Willy Martinussen gitt begrepet politisk medvirkning en bred avgrensning.

- Dette er i samsvar med definisjonen av politikk i moderne samfunnsvitenskap. Den omfatter både at folk holder seg informert om det som skjer i styre og stell, diskuterer politikk i hverdagslivet, søker å påvirke beslutninger gjennom henvendelser, aksjoner og organisasjoner, og deltar i partienes forskjellige aktiviteter.

Tydelige forskjeller

Forskningen på 1970-tallet var entydig med tanke på kjønnsforskjellene i politikken. Det var tydelige forskjeller i forhold til politisk medvirkning - i kvinnenes disfavør, og kvinner var til dels betydelig mer politisk likegyldige og avmektige enn menn.

- Men allerede da så vi tendensene til det som er nåværende status. I takt med økende utdanningsnivå og endret sosial posisjon, forsvant også kjønnsforskjellene med hensyn til politisk medvirkning, sier Martinussen.

Kraftig endring

Utdanningsnivået blant kvinner har økt kraftig de siste 30-40 årene. Økningen har vært så stor at yngre kvinner har tatt igjen sine jevnaldrende menn, og nå gått litt forbi dem i andelen som tar høyere utdanning.

- Den generelle politiske interessen øker markert med økende utdanning både for kvinner og menn. Andre sentrale årsaker er likestillingspolitikken og kvinnenes økte deltagelse i lønnsarbeidslivet. Her finner vi altså hovedårsakene til utjevningen, sammen med kvinnebevegelsens innsats i 1970-årene.

Følelsen av å kunne påvirke politiske avgjørelser er avhengig av utdanningsnivået en har. På det laveste utdanningsnivået ligger kvinners medvirkning under menns.

- På det høyere utdanningsnivået er imidlertid kvinner mer aktive enn menn. Når det gjelder politisk arbeid gjennom organisasjonene ligger kvinner over menn også på de midlere utdanningsnivåene, påpeker Martinussen. Han understreker imidlertid at kjønnsforskjellene er små.

De konkrete eksemplene på Martinussens funn i dagens politiske bilde er mange.

- Et tegn er kvinneandelen i Regjeringen som har økt markert i mitt 30-årsperspektiv. Et annet er kvinnenes inntog i ledende posisjoner i organisasjonssamfunnet. Men økt deltagelse betyr ikke nødvendigvis likhet i hvilke saker kvinner og menn er opptatt av, eller likhet i hvordan de utøver sine politiske oppgaver, understreker han.

Sosial klasse avgjør aktivitet

Samtidig som kjønnsforskjellene nesten er visket ut, er ulikhetene i politisk medvirkning mellom de sosiale lagene like store nå som for over 30 år siden.

- Det henger sammen med at politisk aktivitet krever personlige ressurser, som utdanning og tilknytning til sosiale nettverk i organisasjonssamfunnet. Dette skaper interesse for politikk og selvtillit, slik tilfellet også var for en mannsalder siden.

Fagbevegelsens rolle som motivator for folks politiske medvirkning er også endret.

- Tilhørighet til Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen (LO) er ikke lenger en klar ressurs for folk i lavere sosiale lag. Tidligere virket medlemskap i disse organisasjonene mobiliserende i forhold til politisk aktivitet, sier Willy Martinussen.