Forsker Terje Emberland , LO-rådgiver Jonas Bals og forsker Mats Tangestuen ved Jødisk Museum arrangerer en rekke foredrag og samtaler om antifascisme i høst. Emberland betrakter dette som som nødvendig kriseforberedelse.  

Emberland mener at vi i Norge er ganske naive når vi later til å tro at vår liberale samfunnsorden ikke kan rokkes, men at den så å si representerer historiens ende.

– Det er ikke slik, slår han fast.

Kan ikke stole på at staten løser krisene for oss

– Vi er allerede inne i massive globale kriser: miljøkrise, økende forskjeller mellom dem som eier og dem som ikke eier, og en rask forvitring av demokratiet over hele verden med stadig sterkere fascistiske og høyreautoritære bevegelser og regimer, sier han.

Han mener at denne utviklingen fort kan sette vårt norske samfunn på ekstremt harde prøver. Når disse krisene rammer oss med full kraft, kan vi risikere at mange vil vende seg mot en form for fascisme som løsning. Da må vi være forberedt.

Emberland mener det er behov for å mobilisere bredt mot fascismen og lære av antifascismens historie, dens suksesser og feiltrinn.

– Vi kan imidlertid ikke stole på at statsapparat, regjering, stortingspolitikere, politi og andre skal kunne løse slike kriser for oss, hevder han.

– Tvert imot kan samfunnsinstitusjonene svikte eller komme i hendene på antidemokratiske krefter. Da er det viktig å bevisstgjøre folk om at de selv har makt og handlekraft. Det sivile samfunn må mobilisere antifascistiske mottiltak og forsvare, bygge og utvide demokratiet nedenfra, sier han.

Fascisme i ny drakt

– Hvor finner vi dagens fascister, og hva kjennetegner dem?

– Svaret er sammensatt. Noen fascister er lette å identifisere siden de marsjerer i gatene med støvler og uniformer, bruker de gamle hatefulle slagordene og symbolene og påkaller Hitler og nazismen. Her i Norden har vi for eksempel Den nordiske motstandsbevegelsen. Og vi har tilsvarende bevegelser i hele Europa og USA – ja, i hele verden.

Disse kan utgjøre en dødelig trussel mot deres hatobjekter, som minoritetsgrupper, antifascister og journalister, sier Emberland. 

Han minner om at slike grupper flere ganger har begått attentater og til og med drap på sine kritikere.

Senest i år ble den svenske journalisten Mathias Wåg angrepet av nynazister på et møte i Sverige. Wåg er en av grunnleggerne av Antifascistisk Aktion i Sverige og en av foredragsholderne i møteserien.

– Disse gruppene er derfor i politiets og sikkerhetstjenestenes søkelys. Men vi må være forsiktige med å stirre oss blinde på dem for de representerer tross alt politisk sett marginale fenomener, sier Emberland.

– De aller mest samfunnsfarlige av dagens fascister er det derimot ikke så lett å få øye på. De har skiftet ut brune skjorter med Armani-dresser og bruker et annet språk enn mellomkrigstidens fascister. 

Han sier at disse «moderne» fascistene sier ikke at de vil ha et raserent Europa. De vil beskytte «den nordiske urbefolkningen» og den «kristne, europeiske kultur».

De har ofte erstattet ordet «rase» med «kultur», men i realiteten snakker de om det samme. Det kommer også tydelig fram i de antisemittiske konspirasjonsteoriene de sprer. Der blir jødene igjen tillagt skylden for alt de mener er galt med samfunnet.

Emberland trekker frem den såkalte identitærbevegelsen. Han betegner den som en slik nyfascistisk tendens.

– De snakker om etnopluralisme. Det betyr at hver etnisk gruppe må leve for seg selv. De hevder at de ikke er motstandere av andre kulturer. De vil bare ikke ha dem her i Europa. De fraber seg å bli kalt fascister eller rasister og bruker ikke symboler vi vanligvis assosierer med fascismen. Men dette er like fullt en form for fascisme. Det er en form som faktisk minner om den Utøya-terroristen sto for, forklarer han.

Emberland understreker at fascismen etter andre verdenskrig hele tiden har endret sine ytre former i et forsøk på å gi sin menneskefiendtlige ideologi ny legitimitet.

– De har brukt to strategier. Den ene er å benekte holocaust og andre fascistiske og nazistiske forbrytelser. Den andre er å gi ideologien en ny innpakning. Men for den som har forsket på fascismens ideologi, er det ikke vanskelig å se bakenfor de nye ytre formene og gjenkjenne tankemønstrene. Altså «same shit, new wrapping».

Hvordan definere fascisme?

– Hvis vi ikke har noen klar definisjon, blir fascismen redusert til et skjellsord. Og det lærer oss ingenting om hva denne ideologien representerer, sier Emberland.

Siden fascisme endrer form, mener forskeren at det viktig å ha en klar definisjon. Det gjør oss i stand til å avsløre fenomener som ved første blikk ikke ser fascistiske ut.

– Vi har nå en definisjon som er ganske allment akseptert blant forskere. Fascismen som fenomen defineres av ønsket om en total transformasjon av samfunnet, en «nasjonal gjenfødelse» og etableringen av en ny totalitær samfunnsorden og frambringelsen av «et nytt menneske». Fascistene bekjemper alt de oppfatter som dekadent i dagens samfunn, som demokrati, ytringsfrihet, mangfold og flerkultur.

Emberland påpeker at fascismen har en revolusjonær side. Den er altså ikke konservativ eller bare autoritær. Den er totalitær.

– Det vil si at den ikke anerkjenner noen grenser for statens myndighet. Den forsøker å regulere alle sider av det offentlige og private liv. Den krever ikke bare at befolkningen lydig underkaster seg diktaturet, men at alle aktivt og entusiastisk deltar i det fascistiske prosjektet.

– Hva er det som driver folk mot fascistiske og høyreautoritære ideer og krefter i dag?

– Det er selvsagt mange faktorer. En hovedårsak, tror jeg, er økende sosial utrygghet forårsaket av dramatiske samfunnsmessige endringer, svarer Emberland.

De som vender seg mot fascismen, er imidlertid som regel ikke kjennetegnet av å befinne seg sosialt på samfunnets bunn, presiserer han.

Men de tilhører ofte dem som føler at deres tradisjonelle livsstil og de strukturene for trygghet de har støttet seg til, er under press fra en verden i rask endring. Det kan gi en opplevelse av det som kalles anomi, en følelse av oppløsning, usikkerhet og utrygghet. Føler man at alt flyter og at man ikke klarer å følge med, kan det skape et ønske om sterke ledere, enkle svar og tydelige fiendebilder.

– Anomi-følelsen forsterkes også av et økende demokratisk underskudd, legger han til.

– Det vil si at stadig flere samfunnsgrupper opplever at politikken er blitt frakoblet deres liv og interesser. De opplever at politikerne har lukket seg inne i et parlamentarisk maktspill og partiene redusert til valgkampmaskiner uten røtter i det sivile samfunn.

– Har vi noen fascistiske statsledere i dag?

– Få av dagens autoritære ytre-høyre ledere er rene fascister. Fascismen forutsetter en revolusjonær impuls og visjonen om et nytt samfunn. Donald Trump ser for eksempel ikke ut til å ha noen slik visjon. Hans eneste fokus er ham selv.

I løpet av veldig kort tid har Trump imidlertid fått en tilhengerskare som er villige til å ta makten med vold og bruke vold mot politiske motstandere. Slagordet «Make America great again» spiller også på sett og vis på en fascistisk-preget myte om gjenfødelse. 

Emberland mener at denne bevegelsen innenfor det republikanske parti i USA har klare fascistiske trekk selv om de kanskje ikke har noe bevisst forhold til fascismen.

Det samme kan man si om en rekke autokratiske ledere andre steder i verden. Historisk har også slike høyreautoritære diktatorer blitt båret frem av fascistiske bevegelser. 

– Spanias diktator Franco var en reaksjonær og autoritær katolsk general, men neppe selv ren fascist. Men bevegelsen som hjalp ham til makten, Falangen, var fascistisk, sier Emberland.

Fascistene trenger støtte fra de borgerlige

– Skal vi bekjempe dagens fascistiske tendenser, er det imidlertid viktig å ha klart for seg at fascister aldri har kommet til makten uten hjelp. Derfor må vi ikke se oss blinde på de erklærte fascistene. Vi må også være årvåkne overfor deres allierte og potensielle allierte, sier han.

Fascistene har aldri fått flertall. De har tatt makten ved å alliere seg med borgerlig-konservative partier, som for eksempel i Italia og Tyskland i mellomkrigstiden.

Konservative har sluppet fascister inn i maktens korridorer fordi de trodde at de kunne kontrollere og bruke denne kraften for å fremme sin egen politikk og motarbeide venstresiden og arbeiderbevegelsen. Men i realiteten spiser fascistene sine allierte meget raskt.

Det later til at mange av dagens konservative ikke har lært noe av historien, mener Emberland.

 – Vi ser nå en meget skremmende utvikling i Europa. Konservative partier mange steder ikke har noen hemninger mot å alliere seg med høyreautoritære og fascistiske bevegelser. For eksempel har EU-kommisjonens konservative president Ursula von der Leyen ingen problemer med å samarbeide med Italias statsminister Giorgia Meloni. Hun er leder av Mussolini-partiets arvtaker.

Emberland nevner også Sverige. Der har den konservative, borgerlige regjeringen tatt Sverigedemokraterna inn i varmen som støtteparti.

– Dette er et parti hvor flere sentrale ledere kom fra den radikale rasistbevegelsen Bevara Sverige Svenskt og nynazistiske partier og grupper som Nordiska Rikspartiet og Vitt Ariskt Motstånd. Noen av partiets representanter i riksdagen og lokalledere gir fortsatt utrykk for grove rasistiske og antisemittiske ideer.

 – For bare noen år siden ville en slik allianse ha vært betraktet som helt utenkelig. Men når det gjelder å vinne og holde på makten har mange konservative ingen prinsipielle skranker mot de høyreautoritære og fascistiske kreftene. De er blinde på høyre øye, sier Emberland.

Den støtten fascister har fått fra konservative, gjør at det ofte er en uklar og glidende overgang mellom konservative, høyreautoritære og fascister. Derfor må vi ikke bare nærsynt rette blikket mot de rene fascistene. Det kan avspore oss fra å oppfatte hva som utgjør den faktiske trusselen i dag.

– Noen av de kreftene som utgjør den største faren for demokratiet, har selv ingen bevissthet om at de legger veien åpen for fascismen. Vi ser en utvikling i dag som har skremmende paralleller til det som skjedde i mellomkrigstiden, sier han.

Behov for en bred antifascistisk allianse

– Men bildet er vel ikke svart-hvitt for konservative partier og konservative politikeres holdning til fascismen, verken den gang eller nå? Man kan vel også se dem som sto opp mot fascismen?

– Ja, bildet er ikke entydig, slår Emberland fast. Han trekker frem Høires parlamentariske leder C.J. Hambro som et lysende eksempel på en konservativ politiker som var grunnfestet i demokratiske verdier. Han satte ned klare grensepåler mot ytre høyre.

– Hans svar på det såkalte Nansen-forsøket i 1926 er jo legendarisk: «Vi kan jo ikke ha en hvilken som helst skiløper til president!». 

Nansen-forsøket skjedde da ytre høyre-krefter forsøkte å proklamere en nasjonal samlingsregjering «over partiene» med Fridtjof Nansen som leder.

– Men ikke alle i det daværende Høire delte hans demokratiske reflekser, legger Emberland til.

Han forteller at selv om Hambro var Høires leder og dertil bergenser, valgte Bergen Høire mot hans klare advarsler å samarbeide med Quislings Nasjonal Samling under valget i 1933.

– Det er å håpe at dagens konservative tar lærdom av slike skikkelser før de igjen har lagt veien åpen for fascismen, for vi trenger konservative som allierte, sier han.

– Det vi må gjøre, er å mobilisere en bred, antifascistisk allianse. Venstresiden og arbeiderbevegelsen, som alltid har vært motoren i den antifascistiske kampen, må legge politiske uenigheter til side. De må stå sammen med dem på borgerlig side som ser og anerkjenner den fascistiske trusselen. Vi må avvise all sekterisme og mobilisere hele det politiske spektrum som er forpliktet på demokrati og menneskerettigheter.

– Men særlig viktig er det at det sivile samfunn mobiliseres, legger Emberland til, – for jeg har mindre tro på partiene enn på «folk flest» og deres grunnplansorganisasjoner. Det ser vi gang på gang når det organiseres antirasistiske og antifascistiske markeringer. Vi må ikke sløves til å tro at staten og politikerne skal rydde opp for oss. Som det heter: «Den som sover i demokratiet, våkner i diktaturet».

Slaget i Birkelunden

Den dobbeltepisoden som podcastserien Nervøse tider nå har produsert, handler nettopp om en slik folkelig reaksjon på fascismen.

Under stortingsvalget i 1933 stilte Nasjonal Samling, med Vidkun Quisling som fører, til valg for første gang. Partiet valgte, som Hitlers stormtropper, provokasjon som strategi og tillyste et offentlig møte i «det røde» arbeiderstrøket Grünerløkka i Oslo.

Dette ble møtt med en spontan motdemonstrasjon. Tusenvis av demonstranter kjeppjaget nazistene ut av strøket. I spissen for demonstrasjonen sto den senere landsfader og statsminister Einar Gerhardsen. Han erklærte at «vi skal sylte dette lille drittpartiet!» 

Det hele endte med at politiet brutalt slo ned motdemonstrasjonen.

– Antifascistenes motdemonstrasjon i 1933 reiser en rekke prinsipielle spørsmål som er like relevante for den antifascistiske kampen i dag, sier Emberland.

– Her ser vi for eksempel bruk av no-platforming fra antifascistenes side. Dette førte til at den konservative pressen anklaget demonstrantene for å kneble ytringsfriheten. Den liberale avisen Dagbladet hevdet på sin side at man med dette ga NS og Quisling ufortjent oppmerksomhet.

 – Denne kritikken er altså akkurat den samme som rettes mot dem som i de siste årene har demonstrert mot for eksempel Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og Den nordiske motstandsbevegelsen, påpeker Emberland.

Er sivil ulydighet og voldsbruk legitimt?

I podcasten og også gjennom foredrags- og samtalerekken vil forskerne blant annet bruke eksempler fra antifascismens historie, både i mellomkrigstiden og i nyere tid, for å diskutere slike prinsipielle spørsmål, som bruk av «no-platforming», sivil ulydighet og vold. 

– Jeg vil ikke forskuttere noen konklusjoner. Jeg vil peke på at intet samfunn har utviklet seg uten bruk av sivil ulydighet. Bare tenk på stemmerettighetsbevegelsen for kvinner og arbeiderbevegelsens kamp mot de borgerliges forsøk på å forby streik, sier Emberland.

Spørsmålet om voldsbruk mener han er mer komplisert.

– Det tjener ikke saken å innby til gatekamper mot fascister. Det vil virke fremmedgjørende for mange som ellers ville være allierte. Slike konfrontasjoner kan lett bringe kampen over på fascistenes banehalvdel. For de ønsker jo vold.

Men kan man si at bruk av vold aldri er legitimt, uavhengig av situasjon og til enhver tid? Var motstandsbevegelsens voldsbruk under krigen illegitim? 

Var det illegitimt da den engelske jødiske 43 Group etter krigen svarte med vold da fascistene igjen begynte å angripe jødiske nabolag i London? 43 Group var menn som hadde kjempet mot nazismen under 2. verdenskrig og mistet mange familiemedlemmer under holocaust.

– I et demokrati er det jo politiets oppgave å stanse slik vold og trakassering. Men når politiet svikter eller nærmest opptrer som fascistenes forlengede arm, må antifascister vurdere bruk av hardhendte metoder. Samtidig må man naturligvis nøye vurdere når slike metoder er forsvarlige og formålstjenlige, legger han til.

At politiet ikke alltid er til å stole på, er konfrontasjonen på Grünerløkka i 1933 et eksempel på, mener Emberland.

– Der gikk politiet sammen med NS’ ordensvern og ryddet salen for motdemonstranter. Deretter slo de ned motdemonstrantene i Birkelunden for fote. Dette var i en tid da arbeiderbevegelsens tillit til politiet allerede var tynnslitt siden de angrep streikende og beskyttet streikebrytere.

Lærdom fra antifascismen i mellomkrigstiden

– Hvilke lærdommer kan man så trekke av tidligere tiders antifascistiske kamp?

– Etter min mening kan man lære to ting: Det ene er å ha så brede allianser som mulig. På Grünerløkka sto sosialdemokrater og kommunister og andre sosialister sammen. Det gjorde de aldri ellers. Dessuten hadde de selvsagt også jødisk arbeiderungdom med seg. Mange av jødene bodde i nettopp dette strøket.

Utover denne konfrontasjonslinjen mener Emberland at vi kan lære av antifascistene på 1930-tallet at man også må ha et svar på tidens største sosiale problemer. Den gangen var det massearbeidsløsheten. Hvis man ikke løste den, kunne de arbeidsløse lett vende seg til fascistene. De hevdet de hadde løsningen på problemet.

– Når man driver antifascistisk kamp, må man altså adressere de underliggende problemene som gir grobunn for fascisme og som fascistene påstår de har svarene på – for svarene fascistene kommer med, er alltid gale og menneskefiendtlige, sier Emberland.

Hør podcast: 

Del 1.

Del 2:

Artikkelen er produsert og finansiert av HL-senteret

Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra HL-senteret:

• 

  Antisemittiske holdninger øker i Norge

• 

  Før krigen gjorde norske myndigheter hva de kunne for å holde flest mulig jødiske flyktninger unna Norge

• 

  Fascismen har vært et dødfødt prosjekt i Norge etter krigen, men ikke i Sverige. Hvorfor?

• 

  Holocaust har overskygget andre sider ved jødisk identitet

• 

  Derfor virker ikke FNs regler mot folkemord

• 

  Jødisk identitet i dag: Jødisk eller minoritet-ish?

Les flere saker laget av HL-senteret her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER