Lillebror tegner en krusedull, og alle kan tydelig se det er sau som har ull, heter det i sangen. Men hvis Lillebror får et viktig oppdrag med tegningen sin, vil han at det skal ligne, viser forskning fra Høgskolen i Vestfold.
Når det en dag står en geit utenfor barnehagen, blir barna nysgjerrige. Hvor kommer den fra? Hvor skal den? Har de gått seg bort?
Det blir en stor oppgave for barna å hjelpe dyrene å komme seg hjem igjen. Og dette kan de for eksempel få til ved å tegne dyret og lage en annonse slik at eieren kjenner det savnede dyret igjen.
Konkret oppgave
"Denne første tegningen er laget av en gutt før han fikk oppgaven som beskrevet ovenfor. Tegningen er mindre naturtro og mer et uttrykk for barnets fantasiliv"
Situasjonen er hentet fra prosjektet Barn og dyr som er gjennomført ved Høgskolen i Vestfold. Biljana C. Fredriksen som ledet prosjektet, er høgskolelektor i forming.
- Det er helt fantastisk å observere hvordan barn utvikler sitt tegnespråk når de har blitt kjent med og interessert i tegneobjektet, og har reelle mottakere for sine tegneuttrykk, forteller hun.
Barnet opplever tegneaktiviteten som meningsfull, og seg selv som betydningsfull. Barnet tenker: “Her er et viktig oppdrag akkurat jeg skal være med på å løse!”
Når tegningen må kommunisere
Engasjementet er på topp, og barnet forsøker etter beste evne å etterligne dyret de tegner. Likheten med en naturalistisk fremstilling blir derfor mye høyere enn vanlig.
De to tegningene var laget av den samme gutten. Den øverste tegningen viser en glad geit. Det er bredt smil på ansiktet til geita. Det er også noe menneskeaktig ved øynene, det krøllete håret og plasseringen av ørene.
Hvordan kan vi da vite at dette er et dyr, og ikke et menneske? Slik blir geita når tegningen ikke i utgangspunktet skal kommunisere noe viktig.
"Denne andre tegningen viser geita etter at gutten hadde fått oppdraget med å lage en etterlysning."
Neste tegning av den same gutten viser en trist geit. Dette illustrerer godt historien om geita som var lei seg fordi den hadde gått seg bort. Den levende geita var lys grå på kroppen og mørkere, nesten svart på bena.
Det skal ligne
For at geita, kaninen, høna eller noen andre av de åtte dyrene i prosjektet skulle kunne bli gjenkjent, forsøkte barna i prosjektet å etterligne dyrets utseende. Det spesielle med tegneaktivitetene i prosjektet var at barna hadde mulighet å observere dyret mens de tegnet det.
Ofte løp de mellom staffeliet og dyret hver gang de lurte på hvordan de skulle komme videre med tegningen.
Gjennom tegningene uttrykte og kommuniserte de noen av de nye oppdagelsene de hadde gjort gjennom lek med dyret: om pelsen, fjærene, størrelsen på ørene osv. Dette ville de ikke gjort hvis de ikke på forhånd hadde mulighet å leke med dyret, oppleve det på ulike måter, og bli følelsesmessig engasjert!
Kommunikasjonssamfunn
Vi lever i deg i et kommunikasjonssamfunn. Barn møter en enorm mengde av visuelle utrykk hver dag, og de bruker selv sitt visuelle språk til å uttrykke seg og kommunisere lenge før de har lært å lese og skrive.
De voksne i barnehagen kan hjelpe dem til å bli mer bevisste sin evne til å kommunisere visuelt. Pedagogiske opplegg i barnehagen må bygge på barnas interesser, og det pedagogiske personalet må legge til rette for at barnas visuelle kompetanse utvikles ytterligere.
