Borderline personlighetsforstyrrelse (BPD) er en personlighetsforstyrrelse definert i det nordamerikanske diagnosesystemet DSM-IV, og beskrives som en langvarig forstyrrelse av personlighetsfungering karakterisert av tydelige variasjoner i humøret.
Lidelsen innebærer vanligvis uvanlig grad av ustabilitet i humør og svarthvittenkning. Lidelsen manifesterer seg ofte ved episoder med skifte mellom idealisering og devaluering av andre mennesker, kaotiske og ustabile mellommenneskelige relasjoner, skiftende selvbilde, identitet og atferd.
I ekstreme tilfeller kan denne forstyrrelsen i følelsen av å være en egen person føre til perioder med dissosiasjon. Symptomer opptrer særlig i nære personlige forhold, såkalte tilknytningsforhold. I upersonlige sammenhenger kan funksjonen være upåfallende.
Kraftige humørsvingninger kombinert med skifter mellom å devaluere og idealisere andre kan undergrave relasjoner til familie, venner og kolleger. Forstyrrelser knyttet til lidelsen kan også omfatte selvskading. Uten behandling kan symptomene forverres og i ekstreme tilfeller føre til selvmordsforsøk.
«Jeg fortsatte å bruke dop og alkohol, og jeg truet pleierne med å ta livet av meg. Oppførselen min kan ikke ha vært til å holde ut. Det er opplagt at sånne som meg trenger personlig utvikling for å få tilstrekkelig styrke til å leve.»
Det sier én av deltakerne i en ny studie av kvinner med borderline personlighetsforstyrrelse (BPD) som har vært, eller fortsatt er, suicidale.
– Kvinner med borderline personlighetsforstyrrelse eller ustabil personlighetsforstyrrelse beskriver sin suicidale atferd som en kamp for å etablere en mening i tilværelsen gjennom forandring, tilgivelse og forsoning, sier postdoktor Anne Lise Holm ved Høgskolen i Stord/Haugesund.
Gjennom kampen forsøker disse kvinnene å finne egen styrke, ifølge Holm.
Ta ansvar for seg selv og andre
Sammen med professor Elisabeth Severinsson ved Høgskolen i Vestfold har Holm gjennomført en studie blant 13 kvinner med BPD.
Flere av kvinnene beskriver kampen for å ta ansvar som en endeløs suicidal historie, fra barndommen til voksen alder. To av kvinnene hadde forsøkt å ta livet sitt allerede som femåringer.
– De fleste av kvinnene ble tvangsinnlagt allerede i ungdommen, sier Severinsson.
Ni av dem opplevde dette som en krenkelse og hadde vanskelig for å godta innleggelsen. Tre var ikke blitt innlagt før de var omkring 25 år.
Måtte søke styrke
– Selvmordsforsøkene var noe kvinnene tydde til for å få fred og for å flykte fra verden, sier Severinsson.
– De var sinte fordi de opplevde å bli misforstått, samtidig som de var klar over at de som sto rundt dem ble skremt av måten de opptrådte på.
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
– Det paradoksale var at de ønsket å gjemme seg og håpet at ingen skulle få vite at de forsøkte å ta livet av seg, forteller hun.
Som pasienter hadde disse kvinnene vanskelig for å forstå hvordan pleierne på den ene siden kunne be dem bruke styrken sin, mens de på den andre siden tok alle beslutninger på deres vegne.
– De følte seg maktesløse og frustrerte når de stadig fikk høre at de hadde så mange ressurser, og de innså at de måtte starte bedringsprosessen selv, noe som betydde at de måtte lete etter sin egen styrke og finne sin egen vei, sier Holm.
Kampen for å bli forstått
Noen av kvinnene opplevde at de strevde med å bli forstått som den de egentlig var. En av kvinnene sa det slik:
«De spurte meg hvorfor jeg gjorde det og hvorfor jeg ikke tenkte på dem. Jeg hadde ikke noe svar. Jeg kunne ikke forklare hvorfor jeg ville ta livet av meg og fant ingen ord som kunne forklare hvor vondt jeg hadde det. I dag synes jeg dette var barnslig, men jeg skulle ønske noen kunne forstå det.»
Annonse
Flere av kvinnene fortalte at de merket bedring når de nektet å la seg krenke lenger av ektemenn eller partner.
Noen opplevde å se klarere hva de måtte gjøre etter en innleggelse der de var blitt mer bevisst sitt ansvar for seg selv. De klarte endelig å si nei og vise sitt sanne jeg.
Andre kunne tvert imot fortelle at de opplevde sammenbrudd der alt falt fra hverandre fordi de ikke klarte å gi beskjed, ifølge forskerne.
Styrke til å utvikle seg selv
Kvinnenes suicidale atferd var også en kamp for å overleve i en situasjon med uutholdelig emosjonell smerte, ifølge studien.
En tidligere undersøkelse gjort av de samme forskerne viser at pasienter med BPD er blitt utsatt for ulike former for traumer i barndommen, noe som kan føre til at man får en uklar oppfatning av hvem man egentlig er.
– Som 20-åringer fungerte de fortsatt emosjonelt som femåringer, en situasjon som ikke var blitt svære annerledes når de ble 25. Kvinnene i undersøkelsen stilte også stadig spørsmålet om hvem som var ansvarlig for det miserable livet de levde, sier Holm.
– Utfordringen kan være å bevege seg fra en uklar oppfatning av seg selv til å rekonstruere et nytt selv.
– En personlig utvikling der en tilegner seg nye holdninger og verdier, i tillegg til at en opplever bedring i sin egen situasjon, sier hun.
Håp gir bedring
Forskerne har i en tidligere undersøkelse påvist at de vanligste grunnene til selvmordsforsøk er et ønske om å slippe unna, å oppnå en lettelse i det pasienten opplever som en ekstremt belastende situasjon.
– Når pasienten blir bevisst og reflekterer, blant annet ved at de forteller om sine egne erfaringer, kan det hjelpe dem til å forstå hvorfor de handler som de gjør. Dette kan igjen gjøre det mulig for dem å endre atferden sin, sier Holm.
Annonse
– Samtidig viser forskningen at det er nær sammenheng mellom håp og bedring: Det å ha et håp i livet er avgjørende for at man skal oppleve en bedring.
Behov for trygghet og tillit
Bedringsprosessen besto i en kamp for å føle seg trygg, og en kamp for å kunne stole på seg selv og andre.
– Noen sa at sykehuset nok var det rette stedet, men at de ikke følte seg trygge fordi de ingen så dem – fordi personalet brukte en medisinsk sjargong. De hadde ingenting imot å bli diagnostisert i og for seg, men de ville ikke bli stemplet som umulige og slemme, sier Severinsson.
En av kvinnene sa det slik:
«Jeg klarte å slutte med den suicidale atferden da omsorgsteamet sto sammen med meg og trodde på meg.»
– Det er mulig at nettopp det at å oppleve at noen tror på en, kan bidra til økt selvinnsikt og klokskap, der en er kan rekonstruere et nytt og autentisk selv, avslutter Holm.
Alle hadde opplevd vold
Undersøkelsen omfattet 13 kvinner i alderen 25–53 år, med diagnosen BPD. Alle hadde suicidale historier, og elleve av dem var fortsatt suicidale, særlig når de opplevde krisetider.
Alle unntatt én hadde misbrukt narkotika og/eller alkohol, fem av dem misbrukte fortsatt rusmidler i kritiske situasjoner.
Alle kvinnene var blitt utsatt for vold i oppveksten, både seksuelt, fysisk og emosjonelt, og mange fortsatte å bli utsatt for vold i sin nåværende livssituasjon fra partnere og ektemenn. Tre av kvinnene var blitt utsatt for vold fra andre menn.
