Saken er produsert og finansiert av NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet - Les mer
De majestetiske tigrene krever mye plass og god tilgang på byttedyr.

Positive til tigere i nabolaget

Det er få tigere igjen i en stadig skrumpende villmark. Isolasjon er en stor trussel, men viltkorridorer kan være til hjelp.

18.11 2016 04:00

Dyr og planter lever på ensomme villmarksøyer i et hav av ugjestmilde åkre, veier, byer, betong og asfalt. Uten mulighet for å krysse dette havet, finne nye jaktmarker eller en partner å pare seg med.

Men viltkorridorer hjelper tigere med å komme seg fra A til B uten at lokalbefolkningen rammes negativt, viser en ny studie.

Dramatisk nedgang


Per Wegge har forsket på hvordan viltkorridorer blir mottatt av lokalbefolkningen. (Foto: privat)

For tigeren har kombinasjonen av manglende og oppstykkede leveområder og illegal jakt vært fatal.

På starten av 1900-tallet fantes det rundt 100 000 tigere.

– I dag er det mellom 1500 og 3000 ville individer igjen, sier Per Wegge, professor emeritus i økologi ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Tigere krever mye plass og god tilgang på naturlige byttedyr.

En hunntigers territorium er gjerne på rundt 20 kvadratkilometer, mens hannene kan kreve opp mot 100 kvadratkilometer.

– Det stiller høye krav til verneområdenes størrelse, og ofte en umulighet i områder som er tett befolket, sier han.

Hjelp til å finne veien

Et tiltak for å hjelpe isolerte dyrebestander er såkalte viltkorridorer.

Prinsippet er enkelt: En korridor knytter ett eller flere isolerte verneområder sammen, og øker sannsynligheten for kontakt mellom isolerte bestander.

Korridoren brukes for å forhindre innavl som gir negative genetiske konsekvenser. 

– Slike tiltak kan imidlertid være en større utfordring enn man kanskje skulle tro, sier Wegge.

Korridorer kommer oftest i direkte konflikt med lokalbefolkningen, fordi de legger sterke begrensninger på ferdsel, henting av ved og husdyrenes beiting.

Dessuten er jo hensikten med korridorene å øke trafikken av ville og farlige dyr. 

– Hvordan skal myndighetene forsvare overfor et fattig lokalsamfunn at de ønsker flere tigere i nærområdet deres, spør Wegge?


Khata-korridoren går mellom Bardia Nasjonalpark i Nepal og Katarniaghat-reservatet i India. (Illustrasjon: NMBU)

 

Knytter Nepal og India sammen

Khata-korridoren går mellom Bardia Nasjonalpark i Nepal og Katarniaghat-reservatet i India.

Den ble etablert på tidlig 2000-tallet, for å knytte tigerbestandene i de to områdene nærmere sammen.

Korridoren er fem-seks kilometer lang og dekker 90 kvadratkilometer, hvorav cirka 65 kvadratkilometer er leveområder for tigerne.

Forskerne ville finne ut av om denne korridoren faktisk fungerer slik forvalterne har tenkt, og ikke minst hvordan den påvirker lokalbefolkningen.

Selv om teorien rundt korridorer høres bra ut, er det nemlig langt fra godt dokumentert at de fungerer.

Noen få studier i India har riktignok vist at tigre kan forflytte seg over lange avstander, men ingen har hittil evaluert hvordan korridorene blir mottatt av lokalbefolkningen.  

– Fordi forvaltere og myndigheter er redde for at de negative virkningene kan bli for store, blir derfor forslag om korridorer noen ganger skrinlag, sier Wegge.

Korridoren fungerer

Resultatene i den nye studien viser at dyrene bruker korridoren til mer enn å bare bevege seg mellom Bardia og Katarniaghat. Noen tigre har også bosatt seg der.

– Dermed fungerer korridoren nesten enda bedre enn tilsiktet, forteller Wegge.

Dessuten var tapet av husdyr i korridoren mindre enn tidligere. Også færre mennesker ble drept av tigere i korridoren enn i andre områder.

 I perioden 1993-2013 ble tre mennesker drept og fire mennesker skadet i tigerangrep i korridoren. En annen studie har vist at antall dødsfall er seks ganger så høyt i og rundt Bardia Nasjonalpark.


 Hensikten med viltkorridorene er å øke trafikken av ville dyr. (Foto: Per Wegge/NMBU)

Positive innbyggere

Overraskende nok var de lokale innbyggerne generelt sett positive til både tigere og korridoren.

Dette til tross for utfordringene knyttet til tap av husdyr og de pålagte restriksjonene på beiting og høsting av naturressurser.  

– Som kompensasjon er det igangsatt en rekke utviklingsprogrammer knyttet til helse, skole, turisme og husdyrhold, noe som i vesentlig grad forklarer de gjennomgående positive holdningene, sier Wegge.

Programmene finansieres av myndighetene, nasjonale og internasjonale organisasjoner.

– Det er oppløftende å kunne konkludere med at korridoren er en suksess i forvaltningen av tiger, og at den samtidig er relativt godt mottatt av lokalbefolkningen, sier Wegge.

– Ved hjelp av korridoren har myndighetene nå vernet et sammenhengende tigerlandskap på totalt cirka 3000 kvadratkilometer. Det lover godt for tigerens fremtid i dette området, sier forskeren.

Referanse:

Per Wegge mfl: Are corridors good for tigers Panthera tigris but bad for people? An assessment of the Khata corridor in lowland Nepal. Oryx, 28. oktober 2016. 10.1017/S0030605316000661 Sammendrag

(Oppdatert 18. november 2016 kl. 10:30)

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse