Mandriller foretrekker å pare seg med artsfrender som genetisk er forskjellige fra dem selv. Kanskje gjelder det også for mennesker, sier forskerne bak studien.
JonasSalomonsenjournalist, videnskab.dk
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Mandrill. (Foto: Malene Thyssen / Wikimedia Commons, se lisens)
Mandrill
Ordet mandrill betyr «menneskeape».
De finnes i tropiske regnskoger i det sørlige Kamerun, Gabon, Ekvatorial-Guinea og Den demokratiske republikken Kongo.
Hannene er sterkt farget med rød, blå og lilla hud i ansikt, på rumpe og kjønnsdeler. Hunnene er mindre fargerike.
Hanner kan veie opp til 35 kg. Det er tre ganger mer enn hunnene.
De kan leve opp til 25 år i fangenskap.
De er sosiale dyr og kan derfor finnes i grupper med opp til 800 individer.
Nå er det bevist: Motsetninger tiltrekker hverandre – i hvert fall blant menneskeliknende aper.
Forskere har studert mandrillers paringsmønstre, og det viser seg at apene foretrekker partnere med gener som er annerledes og dermed komplementerer deres egne. Dette sikrer sunt og sterkt avkom.
– Resultatene er veldig spennende, og det er første gang utvalg for genetisk kompatibilitet er blitt demonstrert i en art som lever i store flokker med mange hanner og mange hunner.
Det sier post.doc. Jo Setchell fra den antropologiske avdelingen ved Durham University.
Kan også gjelde mennesker
Forskeren legger til:
– Mandriller er også ganske nært beslektet med mennesker – vi er begge antropoide primater – så resultatene våre støtter ideen om at mennesker kanskje velger genetisk passende partnere, sier hun i en pressemelding.
Primatologen Setchell er hovedforfatter på den vitenskapelige artikkelen om undersøkelsen, som er offentliggjort i tidsskriftet Journal of Evolutionary Biology.
Hun er, sammen med kolleger fra universitet i Durham, Cambridge og Montpellier, samt lokale forskere i Gabon i Sentral-Afrika, kommet fram til resultatene ved å analysere blodprøver og reproduksjonsmønstre blant 200 mandriller.
Snuser kanskje opp den rette partneren
Det er ikke helt klart hvordan hunner finner ut hvilke hanner som har gener som komplementerer deres egne. Men forskerne tror de bruker luktesansen.
Apene kjenner nemlig sin egen kroppslukt, som delvis bestemmes av en gruppe gener kalt MHC. Genene i MHC-klyngen hjelper til å bygge proteiner til kroppens immunsystem, og har en effekt på kroppens lukt ved å interagere med bakterier på huden.
Hunnene kan derfor snuse seg frem til de hannene som lukter annerledes enn dem selv, noe som indikerer at sammensetningen deres av MHC-gener er forskjellig fra deres egen.
– Mandriller har en duftkjertel på brystet, som hanner energisk skrubber mot trær. Det ville være en god måte å gjøre hunner oppmerksomme på sitt nærvær. Hunnene kunne så bruke duftsignalene til å bestemme om hannen er en passende partner, sier Setchell.
Utseendet avslører ikke genetisk ulikhet
Ifølge den danske primatologen Jill Byrnit er det i hvert fall ikke utseendet som hjelper mandrillene til å velge den genetisk beste partneren.
For selv om apene har svært markante farger, så har de ikke speil og vet derfor ikke hvordan de selv ser ut i forhold til andre.
Derfor gir det god mening at apene sammenligner nettopp sin egen kroppslukt med artsfrendenes.
Annonse
– Når en mandrillhann skal finne en mandrillhunn med en annen genetisk sammensetning, må de gå etter noen fysiske markører. Jeg forestiller meg også at hannen kan lukte om hunnen har en passende gensammensetning i forhold til ham selv, sier Byrnit, som er ph.d. i primatologi og antropologisk psykologi.
Hun legger til at menneskers partnervalg i det hypersosiale, postmoderne samfunnet er noe mer komplisert. Mennesker er selvreflekterende og velger partnere ut fra utseende og andre kriterier.
Likevel tror Byrnit at i hvert fall naturmennesker også ubevisst bruker luktesansen til å finne en partner med genetiske motsetninger.
– Jeg kunne godt forestille meg at gensammensetningen også hos mennesker gir en særlig type lukt, og hvis du har et bestemt sett gener, vil du tenne på en bestemt lukt -eller i hvert fall bli frastøtt av noen kroppslukter, sier hun.
Parer seg med så mange som mulig
Forskerne er imidlertid også åpne for at mandrillhunnenes kropp ganske enkelt bare godkjenner sæd fra hanner som på grunn av et annerledes sett gener øker sannsynligheten for avkom som er mer motstandsdyktige overfor sykdommer.
– Alternativt kunne det være at hunnene har en sofistikert måte å forkaste og akseptere befruktning avhengig av den genetiske sammensetningen av sæden.
– Det kan kanskje også hjelpe til å forklare hvorfor hunnprimater gjør alt de kan for å pare seg med så mange hanner som mulig, forklarer Setchell.
Det lyder biologisk mulig med den slags selektiv befruktning, mener Byrnit.
– I visse apearter har man oppdaget at når aper lavt i hierarkiet parer seg, blir de ikke gravide. Det er det bare de dominerende som kan få unger, forklarer den danske primatologen.
Setchell ser frem til å få klarlagt hvordan apene velger den genetisk rette partneren.
– Det er et viktig skritt fram i forståelsen av hvordan valg av partner foregår blant aper. Nå skal vi grave dypere og finne ut av hvordan de gjør det, sier hun.
