Charles Darwin skriver i 1851 om noe han synes er pussig:

Zoologiprofessor Japetus Steenstrup ved Københavns universitet har i et brev til Darwin fortalt evolusjonens oppdager om en rur i de nordlige farvannene ved Norge.

Darwin noterer selv at denne merkelige skapningen kan være en ekte «missing link» – en organisme fastfrosset i det evolusjonære spranget fra å være et filtrerende dyr til å bli en parasitt.

Hadde Darwin i 2014 blitt med forskere fra Universitetet i Bergen (UiB) til Sognefjorden, kunne han fått bekreftet nettopp det han antydet.

Ekkel evolusjonsbekreftelse

Ruren som lever på ryggen av den lille haien svarthå – mellom 100 og 1000 meter nede i dypet av Sognefjorden – har til nå ikke hatt noe norsk navn. På latin heter den Anelasma squalicola.

Stilken som en rur ellers bruker til å holde seg fast på steiner i vannet, har A. squalicola boret ned i kjøttet på det stakkars dyret. I de fleste tilfeller sitter A. squalicola foran den første av de to ryggfinnene på den rundt 60 centimeter lange haien.

• Les også: Øye for evolusjon

– Foreløpig kaller vi ruren parasittisk hai-andeskjell, men vi synes dette navnet er litt ufikst, sier Henrik Glenner. Han er professor i marin zoologi ved UiB og kommer fra det samme Danmark som Japetus Steenstrup.

Glenner synes selv det er en riktig ekkel bekreftelse han og kollegene nå får på hvordan Darwins evolusjonsteori stemmer i praksis.

Suger næring fra haien

Ruren på steinene i strandkanten har seks par filtrerende bein, som den bruker til å børste i seg planktonet som kommer seilende forbi i vannet.

Hos parasittisk hai-andeskjell finnes disse beina fortsatt, men ruren har i tillegg omdannet stilken som den henger fast på haien med, til en kombinasjon av anker – og sugeenhet for næring fra inne i haien.

– Dermed har parasittisk hai-andeskjell passert det avgjørende evolusjonære punktet. Den har forlatt den konvensjonelle metoden for næringsopptak gjennom filtrering av vann, og i stedet har den innledet en parasittisk livsstil, sier Glenner.

Den er blitt til en parasitt.

• Les også: Strid om artenes opprinnelse

I det ytre har organismen på hairyggen beholdt mye av sin utseendemessige likhet med slektningene i fjæresteinene. Men den bor ikke lenger i noe skall.

Stort antall i Sognefjorden

Forskerne ved Universitetet i Bergen er ikke de aller første til å kikke på parasittisk hai-andeskjell. Men fordi organismen er blitt ansett som så sjelden, har den knapt fanget interesse etter Steenstrup og Darwin.

Nå har forskerne fra UiB kunnet konstatere at det i en begrenset del av den dype Sognefjorden finnes A. squalicola i stort antall på ryggen av haier.

– Her har vi funnet et perfekt sted for tverrfaglig forskning på noe så sjeldent som en levende «missing link». Nå kan vi forske på både biologien, økologien og fysiologien til en organisme som er i ferd med å gjøre et evolusjonært sprang, sier Glenner.

Kollegene hans i dette prosjektet er forskerne David Rees, Christoffer Noever, Jens T. Høeg og Anders Ommundsen.

Kan gi svar om evolusjon

På hval kan det leve store mengder med rur. De bor også på overflaten av skilpadder og maneter.

Men her lever de et tradisjonelt rur-liv med filtrering av vannet som passerer forbi hvalen, skilpadden eller maneten. Ingen av disse rurene har kommet på ideen om å bruke forankringen til dyrekroppen som rør for å suge ut næring.

Man kunne likevel ha tenkt seg at A. squalicola på haiene i Sognefjorden er en omdanning av disse rurene, som er vant til å sitte på en dyrekropp i havet.

Men slik er det ikke.

Slektning på japanske middagsbord

Forskerne ved UiB har overrasket kunnet slå fast at parasittisk hai-andeskjell i Sognefjorden er en nær slektning av ruren Capitulum Mitella, som lever så langt vekk som i Sørøst-Asia.

Enda mer overaskende er det at C. Mitella verken lever parasittisk eller i dyphavet. I Sørøst-Asia holder dette dyret til i fjæra, børster plankton – og havner ofte på middagstallerkenen til japanere.

– Sammenhengen mellom de to er svært overraskende, ja. Og den bringer forståelsen vår av den gåtefulle organismen i Sognefjorden flere skritt framover, sier zoologiprofessoren.

– Vi vet nå at den siste felles stamformen til parasittisk hai-andeskjell i Sognefjorden og C. Mitella i Sørøst-Asia må ha vært en helt vanlig rur, med tilhold i fjæra.

– Den har altså verken levd i dyphavet eller vært parasitt.

– Det gjør at vi kan konkludere med at «vår» organisme fra Sognefjorden er tatt på fersk gjerning, i ferd med å transformere seg fra et filtrerende dyr til å bli noe fundamentalt forskjellig, nemlig en parasitt.

Forskerne i Bergen håper at forskningen på parasittruren i Sognefjorden skal kunne bringe biologien nærmere svaret på hvordan evolusjonære sprang i naturen egentlig foregår.

– At det finnes en stor og stabil bestand av hai i Sognefjorden med høy forekomst av denne «missing link»-organismen på ryggen sin, gir oss en unik forskningsmulighet, sier Glenner.

• Les også: Tror vi får en ny Darwin-debatt

Skjuler seg for immunsystemet

Forskerne stusser også over et annet interessant aspekt ved rurens opphold på hai-ryggen.

Den omdannede parasittruren må nemlig ha klekket ut en måte å skjule seg for svarthåens immunforsvar.

Vanligvis vil noe som stikkes inn i en dyrekropp, føre til at det oppstår en inflammasjon. Men forskerne finner ingen spor av betennelse på haien. Det betyr at vertsdyret tilsynelatende har akseptert parasitten som del av sin egen kropp.

Hvordan ruren klarer dette, vil forskerne også gjerne studere nærmere.

Referanse:
Rees, Noever, Høeg, Ommundsen, Glenner, On the Origin of a Novel Parasitic-Feeding Mode within Suspension-Feeding Barnacles, Current Biology juni 2014, doi: 10.1016/j.cub.2014.05.030 Sammendrag