Elefantens rumling avslørt

Den kan lage dype lyder som er så lavfrekvente at mennesker knapt kan høre dem. En død elefant i Berlin ga mer kunnskap om hvordan elefanten lager sin bassrumling.

Publisert
Elefanter kan kommunisere over lange avstander med en lavfrekent rumling som knapt kan høres av mennesker. Elefant i Amboseli National Park i Kenya. (Foto: Angela S. Stoeger)
Elefanter kan kommunisere over lange avstander med en lavfrekent rumling som knapt kan høres av mennesker. Elefant i Amboseli National Park i Kenya. (Foto: Angela S. Stoeger)

Elefanter kan kommunisere med hverandre på lange avstander og med svært dype basstoner. De kan sågar lage lyder på frekvenser under det menneskeøret kan oppfatte.

Et internasjonalt team forskere skriver i tidsskriftet Science at man til nå ikke riktig har visst hvordan elefantene lager ekstremt lavfrekvente lyder.

Dyr kan nemlig bruke to ulike mekanismer for å lage lyd. Den vanligste er å blåse luft gjennom strupehodet. Der passer luften forbi hudfoldene kalt stemmebåndene. Disse kan strammes og skape lyder av ulik frekvens.

Det er slik vi mennesker produserer lyd når vi snakker, synger, skriker og kauker. Som kjent bruker vi også munnen og tunga til å forme lyden, men det er strupehodet som er motoren i det hele.

Videoen viser bevegelsen i elefantens stemmebånd i sakte film. (Video: Department of Cognitive Biology, University of Vienna)

Luftstrøm

Men det finnes også en annen måte, som kan gi lave frekvenser, nemlig den metoden som katter bruker når de maler.

Kattene benytter seg av hyperraske muskelsammentrekninger, der luftstrømmene gjennom strupen skrus av og på mange ganger i sekundet samtidig med at katten puster rolig. Dette skaper den murrende lyden når katten maler.

Det er mulig at også andre dyrearter kan lage lyder på samme måte.

Den nye studien viser at elefantens strupehode er i stand til å produsere svært lavfrekvent lyd uten å ty til kattens maleteknikk.

Lange stemmebånd

Studien ble gjennomført ved å undersøke strupehodet til en afrikansk elefant som døde på naturlig vis i en dyrehage i Berlin.

Noen timer etter at elefanten døde ble strupehodet frosset ned og sendt til et laboratorium i Wien i Østerrike.

Oppvarmet, fuktig trykkluft ble blåst gjennom strupehodet for å etterligne luften fra elefantens lunger. Lyden som ble skapt ble registrert og analysert.

Elefanter som kommuniserer med lavfrekvent lyd. Video fra Addo Elephant National Park i Sør-Afrika. (Video: Department of Cognitive Biology, University of Vienna)

Forsøk og modellering viste at dette stupehodet kunne gi lyder godt under 20 hertz (Hz).

20 Hz regnes som grensa for hva mennesker kan oppfatte.

Forskerne bak den nye studien kan ikke helt utelukke at levende elefanter også kan lage lyd ved raske muskelsammentrekninger på samme måte som hos kattene. Men slår fast at de elefantlydene man har observert kan gjøres rede for uten å bruke denne metoden som forklaring.

Stor variasjon

Den dype, lavfrekvente rumlingen er bare en liten del av elefantens repertoar. Elefanten kan også tute som et horn, brøle, skrike og lage mange andre slags lyder når det trengs.

Den kan bruke stemmen over mange oktaver.

Elefanten bruker også munnen, snabelen og andre deler av hodet til å lage lyd.

Størst er dypest

Stort sett er det et jevnt forhold mellom dyrs størrelse og hvor dype lyder de kan lage.

De dypeste tonene i dyreriket lages av hvaler, mens de høyeste er det flaggermus som står for. Både de dypeste og de høyeste dyrelydene er utenfor det vårt menneskelige øre kan fange opp.

Lengden på stemmebåndene er avgjørende her. Elefantene har stemmebånd som er mye lenger enn hos mennesker og de fleste dyr.

Referanse:
Christian T. Herbst, Angela S. Stoeger, Roland Frey, Jörg Lohscheller, Ingo R. Titze, Michaela Gumpenberger, W. Tecumseh Fitch: ”How Low Can You Go? Physical Production Mechanism of Elephant Infrasonic Vocalizations,” Science 3. august 2012. Se sammendrag.

Forsidebildet er fra Amboseli National Park i Kenya. (Foto: Angela S. Stoeger)