Norges eldste elg

I over 100 år har en familie i Søndre Land hatt geviret etter Norges eldste elg hengende på veggen.

Publisert

Da bonden på en gård i Søndre Land i Oppland skulle grave en grøft i 1895, gjorde arbeiderne en morsom oppdagelse:

Nedgravd i grøfta lå et svært elggevir med hele 13 takker.

Bonden hang det på veggen til pynt, og noen år senere, i 1912, beskrev zoologen Rober Collett det i sin bok ”Norske pattedyr”. Collett mente det måtte være et ganske gammelt gevir.

Nøyaktig hvor gammelt kunne han imidlertid ikke ane.

Undersøkelser av geviret viser nemlig at elgen som bar det, levde i de norske skoger for hele 10 300 år siden. Dermed stammer geviret fra Norges eldste elg.

10 300 år gammelt elggevir funnet i Søndre Land i Oppland (Foto: Finn Audun Grøndahl)
10 300 år gammelt elggevir funnet i Søndre Land i Oppland (Foto: Finn Audun Grøndahl)

Vitner om tidligere innvandring

Det var Finn Audun Grøndahl, konservator ved Randsfjordmuseene, som først ble oppmerksom på at det kunne være noe spesielt med geviret.

– Jeg så beskrivelsen av geviret i Collets bok, og så viste det seg at funnet var blitt liggende svært godt oppbevart på gården. Der henger det fortsatt på veggen, så det var veldig lett å spore det opp, forteller han.

– Vi fikk utført en C14-datering, og resultatet viste at dette geviret var virkelig gammelt: Dette er det eldste landlevende pattedyret som er funnet fra preboreal tid, altså fra slutten av det første årtusen etter at istiden tok slutt.

Elgen er en såkalt pionerart: den dukker kjapt opp i nyryddede områder der det for eksempel har vært isdekke. Da isen trakk seg tilbake fra det indre Østlandet etter siste istid, har altså denne elgen – og sannsynligvis flere artsfrender med den – beveget seg fra sør-Sverige og tatt opp bolig i det som nå er Hedmark og Oppland.

– Geviret har brakt innvandringen av de landlevende pattedyrene til Norge etter istiden flere hundre år lenger tilbake i tid, sier Grøndahl.

En svær kar

Geviret hadde som nevnt 13 takker, og er et svært eksemplar. Organet International Council for Game and Wildlife Conservation (CIC) gir i dag poeng for elg, hjort og villrein som skytes i jakt, basert på størrelsen og utseende til geviret.

Hadde denne elgen blitt felt i dag, ville den fått tildelt 283 poeng, som ville gitt jegeren en sølvmedalje.

Det er umulig å si noe om størrelsen på elgen ut ifra geviret, men alt tyder på at dyret var større enn dagens eksemplarer. Elgene var rett og slett større på den tiden.

– Skjelletter av elg fra siste del av istiden og første del av etteristiden i sør-Sverige og Danmark har vist at elgen hadde en større kroppsstørrelse på den tiden. Det samme ser vi også hos for eksempel brunbjørnen – også den var større under istiden og i den tidligste delen av etteristiden, forklarer Grøndahl.

I et kaldere klima kan det være en fordel å være stor, fordi man da lettere kan holde på kroppsvarmen. Med varmere vær etter istiden, er det ikke usannsynlig at elgen har ”krympet”, mener Jørgen Rosvold, doktorgradsstipendiat ved NTNU Vitenskapsmuseet.

– Dessuten kan pattedyrene på den tiden hatt bedre næringstilgang, som har latt dem vokse seg større, eller det kan rett og slett ha skjedd genetiske endringer, sier han.

Elgen har vært skogens konge lenger enn vi hittil har trodd, viser undersøkelser av elggeviret fra Søndre Land (Foto: USDA Forest Service/Wikimedia Creative Commons)
Elgen har vært skogens konge lenger enn vi hittil har trodd, viser undersøkelser av elggeviret fra Søndre Land (Foto: USDA Forest Service/Wikimedia Creative Commons)

Tilfeldig bevaring for ettertiden

Det er funnet svært lite naturhistorisk materiale fra preboreal tid i Norge, og ethvert funn er derfor svært verdifullt. At dette geviret ble bevart for ettertiden, skyldes tilfeldigheter.

– På Østlandet er generelt dårlig bevaringsforhold for bein, for det har ganske surt jordsmonn som bryter ned skjelletter og lignende. Her har geviret tilfeldigvis falt i et mikroklima som bevarte det, forklarer Rosvold.

Forskerne som har publisert studien av elgen i tidsskriftet Fauna Norvegica, har ikke undersøkt funnområdet, og skriver i studien at det nøyaktige funnstedet er ukjent i dag, 116 år etter at geviret dukket opp. Grøndahl har imidlertid noen teorier for hvordan det kan ha blitt bevart:

– Det som kan ha skjedd i dette tilfellet, er at elgen beitet på for eksempel i kanten på et lite, islagt tjern eller i et forsumpet område da den felte geviret. Geviret kan dermed ha falt ned på bunnen av tjernet eller myra da isen smeltet, og så ha blitt forseilet i tett slam og blitt liggende godt bevart, sier han.

Sjeldent jordfunn

– Dette er jo et av de få funnene som er gjort fra den tiden som vi har en helt sikker artsbestemmelse på. Det er ingen tvil om at dette er fra en elg, sier Grøndahl.

De vanligste funnene av dyrerester kommer fra bosetninger, der restene etter fortidsmenneskenes mat har blitt bevart sammen med boplassen.

– Når menneskene har lagt igjen beinrester, er det ofte veldig vanskelig å artsbestemme dem, for de er gjerne brent. Rene jordfunn uten kulturkontekst som dette er mye enklere å identifisere, påpeker han.

Fortsatt på veggen i Søndre Land

Geviret etter denne elgen henger fortsatt på veggen hos familien i Søndre Land, og Grøndahl forteller at det kommer til å bli hengende der så lenge familien ønsker det. Han er ikke i tvil om at det også kan finnes andre, spennende dyrerester i de tusen hjem rundt om i Norge.

Finn Audun Grøndahl (Foto: privat)
Finn Audun Grøndahl (Foto: privat)

– Det er viktig å få frem forståelse for at slike funn faktisk kan inneholde ny og viktig informasjon. Dette elgfunnet er jo viktig, det er en liten del av den norske faunahistorien, og det kan gå lenge før det kommer funn som trekker pattedyrfaunaen fra tiden rett etter istiden lengre tilbake, sier han.

Grøndahl understreker at folk ikke trenger være redde for at staten skal ta over funnene de eventuelt tar kontakt med myndighetene om.

– Det er ikke noen lov som sier at naturhistorisk materiale over en viss alder skal tilfalle staten, slik det er med kulturhistoriske gjenstander, men det er det ikke alle som vet. Det er nok en del som ikke melder fra om nye eller gamle funn, av frykt for å miste dem, sier han.

– Kom frem med funn

Grøndahl forteller at det å oppbevare naturhistorisk materiale i romtemperatur for eksempel kan forringe mulighetene til å gjøre DNA-analyser. Blir viktige funn liggende for lenge under dårlige forhold, går kunnskap tapt for vitenskapen.

– Jeg vet at det har skjedd med for eksempel mammutfunn her i Norge, der restene har blitt liggende lokalt i lange tider og så har forsvunnet. Det er veldig synd når slike funn går tapt, sier han.

– Det viktigste er at vi får vite om eventuelle funn, slik at man kan få gjort de genetiske og andre undersøkelser mens det fortsatt er mulig. Jeg vil oppfordre alle som har materiale liggende som de tror kan være interessant for forskere, om å ta kontakt med et av de naturhistoriske museene rundt om i landet. Da kan vi få undersøkt funnet, og eieren kan samtidig få beholdet det, om det er det de ønsker, avslutter han.

Kilde:

F. A. Grøndahl m.fl: A preboreal elk (Alces alces L., 1758) antler from south-eastern Norway Fauna Norvegica 2010, vol 30, side 9-12