Historisk og hemmelighetsfull neseparasitt

FORSKERENS FAVORITT: En 25 år gammel parasitt fra nesa til et reinsdyr holder stand i kjelleren til Tromsø museum.

Publisert

Samlingene til et museum kan i noen tilfeller være mer spennende enn selve utstillingene. I kjelleren på Tromsø museum finner vi rene skrekkabinetter av dyr på sprit: Blekkspruter, slanger, måker – ja, til og med et hvalfoster gjemmer seg på Norgesglass der nede.

Men det er en bitte liten alien-lignende krabat i en litt tåkete plastkopp som har fått favorittstatus hos insektekspert Arne C. Nilssen.

– Se på den, er den ikke flott? utbryter han, og holder koppen opp mot lyset.

I koppen finner vi nemlig vitenskapens første utgave av nesemarken Linguatula arctica. Det var Nilssen som oppdaget den, og i år kan marken feire 25 år som art.

Og har du noensinne spist reinsdyrhode, skal du ikke se bort ifra at du også har vært i nærmere kontakt med den enn du kanskje skulle ønske.

Arne C. Nilssen viser frem holotypen av nesemarken Linguatula arctica, som han var med på å oppdage i 1987. (Foto: Hanne Jakobsen)
Arne C. Nilssen viser frem holotypen av nesemarken Linguatula arctica, som han var med på å oppdage i 1987. (Foto: Hanne Jakobsen)

Standarden beholdes på sprit

L. arctica er altså en type tungemark som lever i nesa på reinsdyr – nærmere bestemt i bihulen dens. Marken hører til blant krepsedyrene, den er en parasitt som kun kan overleve inne i kroppen til et vertsdyr, og slektningene dens lever blant annet i hunder og krokodiller og øgler.

Men reinsdyrversjonen var helt ukjent da Nilssen og kollegene snublet over den i 1987:

– Jeg har jo jobbet mye med en type flue som heter reinbrems, og da vi dissekerte hodet til reinsdyr for å finne disse fluene dukket den her opp. Etter mye arbeid og undersøkelser viste det seg at den er en ny art. Det er jo litt artig, sier Nilssen.

Når en ny art beskrives, skal oppdagerne ta vare på en såkalt holotype av arten. Holotypene er én hann og én hunn som alle andre eksemplarer skal beskrives opp i mot; altså de individene som setter standarden for arten.

– Og her ser du altså holotype-hunnen av Linguatula arctica, sier Nilssen, mens den lille marken virvler rundt i spriten.

– Det er jo tilfeldig at det ble nettopp denne marken – vi hadde mange forskjellige individer å velge mellom. Men det ble altså denne som nå for alltid er en del av vitenskapshistorien.

Lever larven i leveren?

L. arctica tilhører pentastomidene, eller femmunnene som de kalles på norsk. Som du sikkert gjetter, kommer navnet av at dyra har fem munner.

Linguatula arctica kan minne om et romvesen på bildet til venstre, men ser ikke fullt så sprek ut etter 25 år på sprit (t.h.). (Foto: Arne C. Nilssen/Hanne Jakobsen)
Linguatula arctica kan minne om et romvesen på bildet til venstre, men ser ikke fullt så sprek ut etter 25 år på sprit (t.h.). (Foto: Arne C. Nilssen/Hanne Jakobsen)

Slik Nilssen forklarer det, er ikke L. arctica dyrerikets mest ambisiøse skapning: Den ser ut til å leve et rolig liv inne i reinens kriker og kroker.

– Hannen har bare én jobb, og det er å pare seg med hunnen. Når han har gjort det, dør han. Hunnen lever litt videre, for hun må jo få lagt disse eggene som hannen har befruktet. Det er også derfor hunnen er større enn hannen, hun har millioner av egg inni seg, forklarer Nilssen.

– Vi vet egentlig ganske lite om denne arten. Den har jo et larvestadium, for eksempel, og vi tror at larvene lever i leveren eller et av de andre indre organene til reinen. Men vi har aldri funnet dem.

Ekstra krydder i maten

Marken kan bli svær - disse to ble funnet i nesa til en rein som ble slaktet. (Foto: Arne Nyaas)
Marken kan bli svær - disse to ble funnet i nesa til en rein som ble slaktet. (Foto: Arne Nyaas)

Marken kan bli flere centimeter lang, og det kan bli mange av dem. Nilssen forteller om en reineier som en gang fant 40 mark i hodet på en syv måneder gammel reinskalv.

Reinen ser allikevel ikke ut til å plages av parasitten.

– De har nok en påvirkning på reinen, men hvor mye har vi ikke noe klart bilde av. Det virker ikke som at den plages nevneverdig. Vi kan jo ikke spørre reinen om det gjør vondt heller, påpeker Nilssen.

L. arctica eter slim, og lever sånn sett sitt liv midt i matfatet.

– Det er jo interessant at samer, som har drevet med reinsdrift i århundrer, ikke har noe navn på denne. De kjenner rett og slett ikke til den. Så den er ganske så hemmelighetsfull, sier Nilssen.

– Samene koker jo ofte reinhoder, og da kan de ende opp med å spise disse her – de ser ut som noen snørrklumper eller noe sånt. Det blir jo litt ekstra krydder.

Det var nok til å gi forskning.nos journalist brekningsfornemmelser.

– Ja, de er jo noen heslige dyr, jeg skal være enig i det, sier Nilssen.

– Men noen må jo studere disse også.