Ville dyr bruker medisiner

Mange ville dyr bruker medisiner, både for å forebygge og behandle sykdom.

Bavianen Papio anubis er kjent for å spise planter med medisinsk virkning. (Foto: Wikimedia Commons)
Bavianen Papio anubis er kjent for å spise planter med medisinsk virkning. (Foto: Wikimedia Commons)

Det er slett ikke bare mennesker som har funnet ut at planter og stoffer i naturen kan brukes for å fremme helsa.

I 1978 publiserte zoologen Daniel Janzen for første gang en samling observasjoner av ulike dyr som så ut til å bruke medisiner:

Villsvin leter opp og eter røtter med kjente stoffer som bekjemper innvollsmark. Apekatter er på mystisk vis fri for en type encellede parasitter etter å ha spist planter som neppe kan fungere som mat. Og så videre.

I 1987 dokumenterte Michael Huffman at syke sjimpanser i Tanzania ble friskere etter å ha spist de bitre bladene til planten Vernonia amygdalina.

Det var bare de syke dyra som åt bladene. Forskeren oppdaget snart at planten inneholdt stoffer som bekjemper ulike parasitter, og at også menneskene i området brukt veksten som kraftfull medisin.

Opp igjennom åra har det dukket opp mange lignende eksempler. Og nå mener forskere at vi må begynne å ta dette fascinerende fenomenet litt mer alvorlig.

Vi bør for eksempel slutte å tenke at medisineringa bare skjer hos intelligente arter som har lært at medisiner kan virke, skriver de i siste nummer av Science.

Behandler seg selv, ungene og tua

- Den voksende lista over animalske farmasøyter inkluderer møll, maur og fruktfluer, skriver Jacobus C. de Roode og kollegaene, og fortsetter:

I mange tilfeller bunner bruken altså i instinkter snarere enn læring om hva som virker.

Et annet faktum er at mange av dyra også bruker medisinene forebyggende, ikke som et svar på en infeksjon som allerede har skjedd.

Vi må også ta inn over oss at dyra ikke bare benytter medisiner for å beskytte seg selv. De kan også behandle ungene sine eller kolonien sin, skriver forskerne.

Forskere fant for eksempel nylig ut at bananfluer legger eggene sine i mat med alkohol for å beskytte ungene mot parasittveps.

Og andre forskere har oppdaget at en type maur bygger inn kvae med antimikrobielle egenskaper i reirene sine, for å beskytte kolonien mot sykdom.

Til slutt må vi innse at denne selv-medisineringa i dyreriket faktisk kan ha stor innvirkning både på økologien og evolusjonen, skriver de Roode og co.

Erstatter immunforsvar

Det å bruke medisiner er antageligvis mye mer utbredt enn vi tror, mener forskerne. Da vil praksisen også ha en virkning på samspillet mellom artene i miljøet.

Når sommerfuglen løvskognonne begynner å ete plantestoffer som beskytter den mot virusangrep, er scenen satt for en kjempeoppblomstring av sommerfugler. Samtidig utvikler virusene seg antagelig på den andre kanten, og blir mer slagkraftige.

Trolig har bruken av medisin en innvirkning på evolusjonen. Det er temmelig ressurskrevende å utvikle mekanismer i immunforsvaret som beskytter mot trusler utenfra.

Dersom man i stedet kan bruke medisin, trenger man ikke bruke evolusjonære krefter på å skaffe seg motstandskraft.

Noen bier beskytter for eksempel bolene sine med mikrobedrepende kvae. Forskerne har funnet ut at nettopp disse biene mangler gener for mange immunresponser. Kanskje gener er nedprioritert fordi biene har funnet en medisinsk løsning på problemet?

Tips til medisiner

Akkurat biene gir oss kanskje også en illustrasjon på hvordan dyras medisinering kan bety en god del for oss mennesker også, skriver forskerne. Dersom vi forandrer noe slik at dyra ikke lenger kan bruke medisinene de er vant til, kan det få negative følger.

Birøktere har avlet fram bier med mindre hang til å beskytte bolene med kvae. Kanskje har dette sammenheng med at mage bier nå har større problemer med parasitter og sykdom, lurer de Roode og kollegaene.

Og sist, men ikke minst: Mange av menneskenes medisiner er også hentet fra planter i naturen. Vi skal ikke se bort ifra at noen av dyra der ute har noen tips til nye medikamenter vi kan utvikle. 

Referanser:

J. C. de Roode, T. Lefèvre, M. D. Hunter, Self-Medication in Animals, Science, 12. april 2013, vol 340, s. 150-151.

Powered by Labrador CMS