– I områdene vest for Jan Mayen er vi nær ved å få dannet nye øyer.
– Her ligger det nå vulkaner bare noen titalls meter under havets overflate, forteller Håvard Stubseid til forskning.no.
Stubseid er nettopp kommet tilbake fra et tokt med forskningsskipet «Kronprins Haakon». Forskerne har studert et dramatisk fjellandskap i dyphavet mellom Jan Mayen og Svalbard.
Og de har gjort flere spennende oppdagelser.
Langs Mohnsryggen og Knipovichryggen – Norges del av den vulkanske midthavsryggen nord for Jan Mayen – har forskerne på denne og en annen tysk-norsk ekspedisjon i sommer oppdaget nye black smokers på rundt 3.000 meters dyp.
Kanskje var det her livet på jorda begynte?
Roboten stikker en temperaturmåler inn i en black smoker på 3.000 meters dyp mellom Jan Mayen og Svalbard. Målingen viste at temperaturen på vannet holdt mer enn 300 varmegrader. Dette bildet er fra den tysk-norske ekspedisjonen med forskningsskipet «Maria S. Merian».(Foto: MARUM, Universitetet i Bremen)
På 3.000 meters dyp
Håvard Stubseid er dyphavsforsker ved Senter for Dyphavsforskning ved Institutt for geovitenskap på Universitetet i Bergen. Vulkanologi er også et av fagfeltene hans.
Toktet han deltok i om bord på «Kronprins Haakon» var den første av tre planlagte forskningsekspedisjoner til disse områdene fram til 2024.
– De aller fleste vulkaner i norske områder ligger på store havdyp, ofte på 3.000 meter, forteller Stubseid.
– Men områdene rundt Jan Mayen er spesielle.
På Jan Mayen ligger den 2.277 meter høye vulkanen Beerenberg. Den trodde forskerne at var død.
Helt fram til 1970. Da fikk den 20 kilometer brede vulkanen plutselig et stort utbrudd.
Beerenberg på Jan Mayen er verdens nordligste vulkan og nesten 2.300 meter høy. Den er Norges eneste levende vulkan over havets overflate. Blir det flere? Områdene rundt Jan Mayen er langt mer vulkansk aktive enn vi visste fram til for noen år tilbake.(Foto: Johan Hustadnes/Norsk polarinstitutt)
«Norske» vulkanutbrudd hvert eneste år
Vest for Jan Mayen og Beerenberg er havområdene ganske grunne. Og de er vulkanske.
– Det hadde vært skikkelig stilig om det kom en øy opp av havet her, innrømmer Stubseid.
Under havoverflaten i Nord-Atlanteren skjer det mye vulkansk aktivitet. Disse har vi inntil for få år siden visste lite om.
Nå vet forskerne stadig mer.
Annonse
De vet blant annet at vi i gjennomsnitt har ett undersjøisk vulkanutbrudd i norske dyphavsområder hvert eneste år.
– Neste gang det skjer et slikt utbrudd, er det langt fra umulig at vi får dannet en ny norsk øy i Atlanterhavet, varsler Stubseid.
Det er i områdene vest for Jan Mayen at vulkansk fjell nærmer seg havets overflate.
– Her er det strukturer som nå bare er noen titalls meter under havoverflaten.
De vulkanske strukturene Stubseid forteller om er vest for Jan Mayen.(Kart: GEBCO)
Den midtatlantiske ryggen
Den midtatlantiske ryggen kalles den undersjøiske fjellkjeden som strekker seg langs hele Atlanterhavet – fra Sørishavet helt sør på kloden til Nordishavet opp forbi Svalbard.
Ryggen følger en sprekk der havbunnen i Atlanterhavet deler seg.
Sprekken utvider seg med om lag 2 centimeter hvert år. Rundt Jan Mayen handler det kanskje om 1,5 centimeter hvert år.
Det er ikke mye. Men nok til at det stadig kommer lava tytende opp fra jordas mantel.
Denne aktiviteten foregår nesten bare nede i dyphavet. Eneste stedet over havoverflaten hvor vi kan se hva som foregår, er på Island.
Kanskje vil vi etter hvert også få se det på en ny øy dannet innenfor norsk økonomisk sone vest for Jan Mayen.
Håvard Stubseid om bord på forskningsskipet.(Foto: Simon Vikøyr/Fanaposten)
Med ubemannet ubåt ned i dyphavet
Annonse
«Kronprins Haakon» ble sjøsatt for fem år siden og er et av verdens mest avanserte forskningsfartøyer.
– Toktet vårt i høst til midthavsryggen mellom Jan Mayen og Svalbard var veldig vellykket, forteller Stubseid til forskning.no.
Fartøyet har det som kalles isbryterklasse og om bord finnes det 15 laboratorier. Viktigst for Stubseid og kollegene på dette toktet var likevel Universitetet i Bergen sin fjernstyrte ubåt, som kan gå ned til 6000 meters dyp.
Forskerne på ekspedisjonen nå i høst var nemlig spesielt opptatt av det som på engelsk kalles black smokers. Et geologisk fenomen de norske forskerne kaller hydrotermiske skorsteiner eller rett og slett varme kilder.
Først for et par tiår siden ble forskere klar over at dette er noe som finnes langs midthavsryggene, nede på bunnen av verdenshavene.
Ut av skorsteinene kommer det varmt vann som holder flere hundre grader. Ut kommer også store mengder verdifulle metall-sulfider. Disse legger seg på havbunnen rundt.
Tidligere har mye av oppmerksomheten om black smokers handlet om noen helt spesielle biologiske samfunn forskere ser at finnes rundt dem.
En teori er at biologien her kan være utgangspunktet for livet på jorda.
Forskerne på eksepedisjonene med «Kronprins Haakon» nå i november.(Foto: GoNorth)
Nå er det også stor interesse for muligheten til å finne rike forekomster med sjeldne mineraler rundt black smokers. Mineraler vi behøver for å lage høyteknologisk utstyr.
Black smokers i norske områder
– Vi har nå funnet flere black smokers i norske områder, forteller Stubseid til forskning.no.
– Det finnes en del av dem i felter rundt Jan Mayen og de fortsetter oppover mot Svalbard. Her ligger de i felter med grovt regnet 100 kilometers mellomrom.
Annonse
Dyphavsforskere har oppdaget disse feltene med black smokers i norsk økonomisk sone. Den siste store oppdagelsen fra i sommer – Jøtulfeltet på Knipovitsjryggen lenger nord – er ikke med på kartet. Bildet du ser av temperaturmålingen helt øverst i artikkelen er fra den tysk-norske ekspedisjonen som fant Jøtul-feltet.(Kart: Oljedirektoratet)
Stubseid forteller at dersom det blir aktuelt å utnytte forekomsten av verdifulle mineraler rundt black smokers kommersielt, så må man utnytte forekomster som ikke lenger er aktive. De aktive varme kildene er nemlig som nevnt vertskap for helt unikt liv.
En annen utfordring med feltene rundt black smokers, er at mineralene her etter hvert vil bli dekket med lava og sedimenter som legger seg på havbunnen.
– Jo lenger vekk fra riften i havbunnen man beveger seg, desto vanskeligere blir det å utnytte disse ressursene.
– Samtidig er det viktig å verne om black smokers. De er helt unike geologiske og biologiske fenomener som er en viktig del av norsk natur.
Fjell nede i dyphavet
Landskapet på havbunnen mellom Jan Mayen og Svalbard er ekstremt kupert.
– Mange tror at havbunnen i dyphavet er flat. Men i grenseområdet mellom Norskehavet og Grønlandshavet er det absolutt ikke flatt, forteller Stubseid.
– Her kan det være høydeforskjeller på 3.000 meter.
– Det finnes også vulkaner som er over tusen meter høye og inntil 30 kilometer lange.
Trodde du havbunnen er flat? Her ser du fjellene på bunnen av Norskehavet og Grønlandshavet i Nord-Atlanteren. Norge ser du til høyre, Grønland til venstre og Svalbard øverst. Du kan også skimte Jan Mayen som en høy grønn topp i midten. Høydekartet er laget av Oljedirektoratet og høydeforskjellene er overdrevet.
GoNorth-ekspedisjonene
GoNorth-ekspedisjonene som skal foregå til 2024, er Norges største satsing til nå på utforsking av Polhavet.
Ekspedisjonene har vært under planlegging i 12 år.
Hele 13 universiteter og forskningsinstitutter deltar.
Annonse
Mareano er et annet forskningsprosjekt der Kartverket, Norges geologiske undersøkelse og Havforskningsinstituttet samarbeider om å kartlegge Norges havområder. Ved hjelp av avanserte ekkolodd kan forskerne nå kartlegge havbunn på 3.000 meters dyp i flere kilometers bredde.
– Slik ser vi alt som stikker mer enn 20 meter opp fra havbunnen, forteller Stubseid.
– Vi kan også lage kart med oppløsning helt ned til 50 centimeter.
–Det gjør vi ved å sende en torpedo-lignende selvkjørende undervannsfarkost langs havbunnen. Da får vi også utrolige bilder nede fra havdypet, forteller dyphavsforskeren begeistret.
Revnet havbunn: Opp av midthavssprekken tyter det lava. Slik er det blitt dannet en fjellkjede med fjell som strekker seg mellom 1000 og 3000 meter opp fra havbunnen. På bildet ser du en rekke vulkanske kjegler på rekke og rad. På bildet oppe til venstre ser du putelava, som er den vanligste lavaen i disse områdene.(Bilde: Senter for Dyphavsforskning, UiB)
