«Jævla muslimhore, kom deg ut av landet som har tatt imot deg med åpne armer», skrev noen til samfunnsdebattant Mina Adampour.

«Du er ikke egnet for videre reproduksjon og burde skytes», mente en annen om Sandra Borch, tidligere leder for Senterungdommen.

I februar 2013 sjokkerte det svenske dokumentarprogrammet Uppdrag Granskning med historier om de grove truslene kvinner ble utsatt for på internett, kjente og ukjente kvinner. I september kom den norske versjonen i Dokument 2 på TV2.

Det skal ikke mye leting til i nettets mange kommentarfelt før eksemplene på kvinnehat hoper seg opp.

‒ Antifeminismen kommer ofte som oppgulp, sier litteraturviter Jørgen Lorentzen.

‒ Det er sjelden den kommer som uttrykk for logisk tenkning.

Den logiske tenkningen bak feministhatet er derimot fremtredende i Anders Behring Breiviks kompendium, mener Lorentzen, som har nærlest og analysert Breiviks 1500-sider lange tekst 2083 – A European Declaration of Independence.

‒ Ingen andre steder har jeg lest så klart hva som er de grunnleggende ideene bak den antifeministiske tenkningen, ideer som andre fremtredende antifeminister ikke formulerer like tydelig, sier Lorentzen.

Det offentlige kvinnehatet

Begrepet antifeminisme defineres av Lorentzen som «motstand mot likestilling mellom menn og kvinner». Det innebærer motstand mot at kvinner skal ha en rolle i offentligheten, mot endringer i familielivet, mot kvinners kontroll over egne kropper, og motstand mot kvinners rettigheter generelt.

Så lenge vi har hatt feminisme har vi også hatt antifeminisme, ifølge Lorentzen.

‒ Jeg har forsket på dette området i flere tiår, og det har alltid vært tallfestet hvor mange som er mot likestilling, mot kvinnefrigjøring, men ikke hvem de var og hva det betyr. I dag er kvinnehatet veldig til stede i offentligheten. Det har sluppet mer fram enn på mange tiår. Internett og kommentarfeltene har åpnet opp for en antifeministisk bølge.

Feministiske forrædere

Den antifeministiske logikken i Breiviks kompendium er spredd utover hele dokumentet, men går i korthet ut på at kvinner er i ferd med å overta makten i samfunnet, særlig som følge av sin seksuelle makt og det seksuelle forfallet i kulturen. Dette er feministenes skyld, og det fører til at menn blir myke og mister sine maskuline instinkter. De myke mennene er ikke i stand til å forsvare nasjonen mot den islamske overtakelsen.

Ifølge Breivik, som her lener seg særlig på bloggeren Fjordmann, Peder Nøstvold Jensen, er feminismen den tankeretning som truer norsk kultur mest. Rundt 60-70 prosent av kulturmarxistene og de politisk korrekte, forræderne som Breivik mener må likvideres, er kvinner.

Løsningen på problemet er foruten at mange kvinner må drepes, at naturlig kjønnsorden må gjenopprettes; kvinner som husmødre, menn ved makta, og streng kontroll med reproduksjonen av hvite barn. Et alternativt scenario innebærer babyfarmer i underutviklede deler av verden.

‒ En vesentlig del av antifeminismen er at de fleste ikke tenker over betydningen av det de driver med, mener Lorentzen.

‒ De har ingen konsekvenstenkning, det så vi for eksempel da det svenske programmet Uppdrag Granskning oppsøkte menn som hadde uttrykt seg hatefullt på nettet. De sa at de mente jo ikke noe med det. Breivik tenker konsekvensene for dem. Dette er konsekvensene av antifeministisk filosofi. Et patriarkalsk terrorvelde, er det du får.

Ropet etter far

Antifeminisme er uttrykk for en tapsfølelse, ifølge Lorentzen.

‒ Det er smerte over samfunnstilstanden som man retter inn mot en spesifikk gruppe som man skyldbelegger: feministene.

Lorentzen henviser til Aage Borchgrevinks bok En norsk tragedie som særlig viktig for å forstå Breiviks antifeministiske tenkning, med særlig vekt på forholdet til moren og faren.

Da Anders Behring Breivik var fire år gammel, i 1983, forsøkte faren hans å få foreldreretten til sønnen. Dette var etter at Anders og moren hadde hatt et tre uker langt opphold ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, SSBU. Rapporten fra oppholdet anbefalte at barnevernet fant et annet hjem til Anders. Til tross for dette valgte rettsapparatet å ikke gi faren medhold.

Breivik vil ha tilbake faren sin, derfor er løsningen på problemet en gjenopprettelse av patriarkatet, mener Lorentzen. For den viktigste av alle de nye lovene som skal innføres i Breiviks patriarkalske idealrike, er loven om at far alltid skal ha foreldreansvar for barna.

‒ Det er et rop om far, og et rop om en annen mor. Det er så tydelig, dette skriket i manifestet, sier Lorentzen.

‒ Den individuelle lidelsen er uunngåelig som del av analysen av antifeminismen.

Horer og husmødre

Familien er også sentral i Breiviks oppbygging av argumentene rundt promiskuøse kvinner og «sex-and-the-city-livsstilen» som han mener ødelegger samfunnet. Breivik hevder at kvinnene rundt han har hatt sex med utallige, de har ingen moral, de får kjønnssykdommer, de skjemmer ham ut. Vennene hans ligger med alle.

‒ Dette er empirien i Breiviks manifest. Han begynner med den lille verden, med anekdoter om sine kjente, også projiserer han dette ut i hele verden. Fra at vennene hans er promiskuøse horer, til at alle kvinner er horer, sier Lorentzen.

Breiviks idealverden baserer seg på at kvinner må være hjemmeværende koner, menn skal holde opp dørene for dem, barn skal ikke fødes utenfor ekteskap, og homofile skal ikke glorifiseres.

‒ Disse ideene er ikke langt fra andre konservative tenkere i samtiden, kommenterer Lorentzen.

Den nostalgiske idealiseringen av 1950-tallets kjernefamilie er for eksempel helt sentral for å forstå høyreradikal antifeminisme, mener han.

‒ Nostalgifølelsen som Breivik gir uttrykk for er utbredt. Ideen om en idealisert fortid kan resultere i et sånt kvinnehat. Det har ikke noe med virkeligheten å gjøre, familien hadde det ikke godt på 50-tallet. Men det gir en følelse av at noe er tapt, en tid som er forbi, som man vil tilbake til.

Intimt og offentlig

Lorentzens analyse av den antifeministiske ideologien er del av boken og forskningsprosjektet Å være sammen: Intimitetens nye kulturelle vilkår. I prosjektet har en rekke forskere undersøkt hvordan intimitet, det personlige, uttrykkes og omtales i offentligheten.

‒ Det er fordi vi tror at den måten offentligheten behandler og skriver om intimitet, har konsekvenser for hvordan vi tenker om våre egne liv. Behandlingen av intimitet i offentligheten er relevant for det intime i privatlivet.

‒ Med vår tids individualisering er menneskers fokus dem selv, og egen mulighet for å oppnå lykke. Dette påvirker intimiteten, som nødvendigvis handler om det kollektive, om du og andre rundt deg. Man kan på en måte si at intimiteten er i en krise, mener Lorentzen.

Mellom marked og stat

Dagens samfunn er ifølge Lorentzen preget av to reguleringsformer.

Den ene er den norske staten som de siste tiårene har vedtatt den ene reformen etter den andre som har betydning for hvordan vi lever sammen og hva vi kan gjøre, alt fra forbud mot å slå egne barn til fedrekvote.

Den andre er markedet, med lønnsomhet som sitt mål.

‒ Her ser vi at bruken av kjønnsforskjeller har blitt veldig viktig innenfor markedstenkning fordi det gir mer profitt, du selger flere varer. Vi har altså en stat som jobber for økt likestilling, og markedsmekanismer som gjør det stikk motsatte, sier Lorentzen.

‒ Og i disse motsetningsfulle situasjonene ser vi at noen roper iherdig om de absolutte kjønnsforskjeller mens andre forsøker å overskride kjønnsforskjellene. Vi får offentlige krisetilstander, som når en barnehage ønsker å bruke kjønnssensitiv pedagogikk. Det er mye mer insisteringer på kjønnsforskjeller i offentligheten i dag sammenlignet med for 20 år siden.

Systematisk antifeminisme

Selv om Lorentzen beskriver Breivik som svært ekstrem og deler av kompendiet som rene galskapen, så gir Breivik ifølge forskeren uttrykk for tanker som speiles i samfunnet. Ikke bare blant høyreradikale og ekstreme grupper. Antifeminismen strekker seg langt inn i andre miljøer, mener Lorentzen. Tydeligst kommer den til syne i kommentarfeltene.

‒ Offentligheten diskuterer gjerne innvandringsproblematikken som kommer frem i Breiviks dokument. Man har ikke vært like interessert i å gå inn i spørsmålet om kjønn og likestilling, og forstå dybden av antifeminismen i vår kultur, sier Lorentzen.

‒ Vi må forstå betydningen av hvor alvorlig og omfattende kvinnehatet er. Det er ikke bare noen tullebukker som sitter og sier din jævla fitte, det er et system, en logikk. Og den må møtes med argumentativ motstand.

Referanse:

Lorentzen, Jørgen og Wencke Mühleisen: Å være sammen: Intimitetens nye kulturelle vilkår. Akademika forlag, 2013.