Den 26. november i 1942 var en av de mørkeste dagene i norsk historie.

Da de norske jødene skulle bli deportert med fangeskipet «Donau», sto Goldschmidt i køen på kaia sammen med rundt 530 andre norske jøder.

Da kom det en politipatrulje ned til Utstikker 1.

Navnet hans ble ropt opp og han ble bedt om å dra tilbake til jobben sin på Mineralogisk institutt på Tøyen, hvor han også ledet Statens Råstofflaboratorium.

Så snart det ble kjent at Goldschmidt var i fare, erklærte nemlig rittmester Ole Nielsen, en mekaniker på Råstofflaboratoriet, at noe måtte gjøres.

Han kjente sjefen for sikkerhetspolitiet og klarte å overbevise ham om at Goldschmidts forskning var av stor betydning for Norge.

Han måtte derfor reddes.

Hvorfor ligger han i en umerket grav?

I dag ligger denne viktige naturforskeren i en umerket grav på Vestre gravlund i Oslo.

Hvorfor ble han glemt i Norge?

Dette er ett av de store spørsmålene i forsknings- og formidlingsprosjektet til vitenskapshistoriker Robert Marc Friedman.

Han er nå professor emeritus ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo. Han er også knyttet til Yale University i USA.

En mann full av gåter

Friedman har tidligere forsket på vitenskapspersoner som Albert Einstein, Vilhelm Bjerknes og Fridtjof Nansen.

Sjelden har han blitt så grepet av en historie som han har blitt når han har studert livet til Victor Moritz Goldschmidt (1888–1947).

– Historien om mannen er full av gåter, mener han.

På sin jakt etter hvem Goldschmidt var og hvordan han fikk til så mye, har han funnet et rikt kildemateriale ved Statsarkivet i Trondheim, Riksarkivet i Oslo og i mange utenlandske arkiv.

Sarkastisk og hissig

I møteprotokoller og korrespondanse blir det bekreftet at Goldschmidt var sarkastisk og hadde et hissig temperament.

Men Friedman finner også mange tegn på stor sjenerøsitet, ikke minst overfor studenter og stipendiater.

– Goldschmidt var en sammensatt person. Han hadde nok ikke så gode sosiale evner, sier Friedman.

Personlighet kan være en årsak til at han ble motarbeidet og mislikt av mange i Norge og sjelden er blitt fremhevet som en av Norges store vitenskapspersoner.

– Men Goldschmidt ble nok også utsatt for janteloven her i Norge, mener Friedman.

Plassert på utsiden

Victor Moritz Goldschmidt var født i Zürich og kom til Norge i 1901. Da var han 13 år.

Hans far, Heinrich Goldschmidt, hadde fått et tilbud om et professorat som kjemiker ved Universitetet i Christiania.

Faren var en av de første utenlandske forskerne som kom til Norge for å jobbe her.

Både utlysningen av stillingen og utnevning av en utlending vakte store protester og motstand innad ved universitetet og i norske aviser, finner Friedman i sine kilder.

Flyttet mye

Begge foreldrene kom fra jødisk slekt. Men de identifiserte seg ikke som jøder. Her i Norge ble familien likevel kjent enten som jøder eller bare som «annerledes».

Det finnes brev av norske akademikere som refererer til han som «typisk for hans rase» og «jøden Goldschmidt».

I hans første år flyttet familien fra land til land. Fra Zürich til Amsterdam til Heidelberg, og som 13-åring til Norge.

De ble alltid sett på som fremmede.

– Det er vanskelig å tro at en så usedvanlig intelligent gutt med annerledes utseende, litt lubben og med rar aksent, ikke ble et offer for mobbing, mener Friedman.

Doktor som 23-åring

Allerede som 23-åring forsvarte Goldschmidt sin doktorgrad.

Den handlet om mineralogien i bergarter i Oslofeltet, forteller Reidar G. Trønnes.

Han er geokjemiker og petrolog ved Naturhistorisk museum og Senter for Jordas utvikling og dynamikk.

Bare tre år senere, i 1914, fikk han et professorat.

Veilederen hans, Waldemar Christopher Brøgger, var redd han skulle forlate Norge.

Han sørget derfor for at Universitetet i Oslo fikk opprettet et Mineralogisk institutt som han skulle lede, forteller han.

Etter hvert dreide Goldschmidt forskningen sin mot geokjemi.

Dette er læren om fordelingene av grunnstoffene i alle naturens materialer, det vil si mineraler, bergarter, jord, vann og luft.

Dette er i dag et stort fagfelt med forgreninger over i andre disipliner.

Goldschmidt revitaliserte dette fagområdet og regnes av mange som den moderne geokjemiens far.

Norge skulle være selvforsynte

Under den første verdenskrigen var det svært vanskelig også for nøytrale nasjoner som USA og Norge å importerte råstoffer til industrien.

Goldschmidts veileder Brøgger, som var den første valgte rektoren ved Universitetet i Oslo, besøkte USA i 1916. Der lærte han en ny måte å organisere naturvitenskapelig forskning på.

Da han kom hjem, forsøkte han å få til et samarbeid mellom staten, universiteter og industrien. Målet var større selvforsyning. Han fikk støtte til dette fra den norske regjeringen.

Dette førte til opprettelsen av landets første «forskningsråd» og flere forskningsinstitutter rettet mot ulike næringer.

Men alle viktigste, mener Friedman, var opprettelsen i 1917 av Statens Råstofflaboratorium.

Brøgger sikret den unge Goldschmidt en ledende stilling ved laboratoriet. Mandatet var å hjelpe norsk næringsliv med å finne ut hvilke industrielle muligheter som fantes i norske råstoffer.

Internasjonal oppmerksomhet

På Tøyen bygde Goldschmidt opp et stort forskningssenter som vakte internasjonal oppmerksomhet, forteller Friedman.

– I likhet med den parallelle utviklingen av Bergens-skolen i meteorologi, med Vilhelm Bjerknes i spissen, klarte Tøyen-skolen å forene jakten etter grunnleggende vitenskapelig kunnskap med behovet for å tjene samfunnets praktiske behov.

Disse to forskningsskolene var antakeligvis Norges viktigste bidrag til naturvitenskap i det siste århundret, mener vitenskapshistorikeren.

Foreslått til Nobelprisen

Faget geokjemi ble viktig ikke minst på grunn av at Goldschmidt forsto hvordan ulike materialer tok opp forskjellige grunnstoffer, forteller Trønnes.

Han publiserte mye i løpet av sin korte karriere. Blant annet skrev han til sammen ni systematiske oversikter over elementfordelingen i naturen.

Det største bidraget forskningen hans har gitt norsk industri kom først etter hans død, olivinindustrien på Sunnmøre. Industriselskapet A/S Olivin har vært verdens største produsent av magnesium-rik olivin til ildfast stein.

Goldschmidt ble flere ganger foreslått som kandidat til Nobelprisen i kjemi.

– Da Odd Hassel fikk Nobelprisen flere tiår senere, uttalte han at det var Goldschmidt som skulle hatt den. Også mange andre som senere fikk Nobelprisen i kjemi brukte resultater fra Goldschmidts forskning, forteller Friedman.

Flyttet til Tyskland

Til tross for at han fikk betydelige ressurser til sin forskning i Oslo, flyttet Goldschmidt til Göttingen Tyskland i 1929.

Dit ble han invitert for å bygge opp og lede et nytt mineralogisk institutt.

Goldschmidt var ikke så interessert i bedre lønn og arbeidsforhold, men han ønsket å komme vekk fra en akademisk kultur som han opplevde som vanskelig og som motarbeidet ham.

Han skrev til Brøgger at han ikke orket «…den atmosfære av smaalighet, misundelse, dumhet og ondskap blant kolleger, som her [i Norge] forgifter det videnskapelige liv. I en saadan atmosfære mister man haapet om at kunne udrette noget av betydning til gavn for videnskapen eller landet.»

– Hvor mye handlet om Goldschmidts følelse av å bli forfulgt og hvor mye handlet om reelle forhold?

Det er det store spørsmålet, mener Friedman.

Ble tvunget ut av Tyskland

Etter 1933 ble det akademiske miljøet i Tyskland forgiftet av nazister og stemningen ble mer og mer hatsk mot jøder.

Etter en rekke studentdemonstrasjoner og krav om at han måtte gå, innså Goldschmidt etter hvert at vitenskap ikke lenger var hevet over politikk, som han ville gjerne tro.

Han ble da tvunget til å flykte tilbake til Norge i 1935.

Han kom tilbake til sine gamle stillinger i Oslo og fortsatte arbeidet her.

Men om han var mislikt før han dro til Tyskland, begynte atmosfæren her hjemme nå for alvor å bli vanskelig.

Måtte flykte til Sverige

I 1942 ble han arrestert og skulle sendes til konsentrasjonsleirene. Men ble altså reddet i siste øyeblikk.

Det varte ikke lenge før Hjemmefronten kom til ham på Tøyen og ba ham om å forsvinne. De fryktet at han ville bli arrestert av nazistene igjen.

Han ble da transportert til Sverige. Der fikk han tilbud om statsborgerskap og et professorat ved Uppsala universitet.

Men Goldschmidt takket nei. Han sa at han var norsk og ville stå solidarisk med sine norske kolleger som var okkupert.

Ikke velkommen tilbake til Norge

Fra Sverige gikk turen etter hvert til England. Der bisto han med forskning som kunne bidra til motstanden til Tyskland. Han fikk også tilbud om jobb der etter krigen, forteller Friedman.

Men da krigen var slutt, insisterte han på å komme tilbake til Norge.

Handelsdepartementet var begeistret over at han ønsket seg tilbake. Men fra universitetet kom andre signaler. Fra fakultetet hans kom det beskjed til rektor om at han ikke var velkommen tilbake.

Goldschmidt var blant annet anklaget for å fortelle forskere i utlandet at hans kollega, professoren Tom Barth, var NS-tilhenger.

– Historien minner meg om en klassisk «lynch-mob» i en western-film, sier Friedman.

Goldschmidt nektet for at han hadde satt ut dette ryktet, noe som etter hvert også ble bekreftet.

– Men «mobben» fra fakultetet presset rektoren til å nekte Goldschmidt å komme tilbake til universitetet, sier Friedman.

Han kom likevel tilbake i 1946 etter å ha vært syk en periode.

Lagde urne til seg selv

Goldschmidt døde brått i 1947.

Nesten ingen av hans kolleger kom til hans begravelse, forteller Friedman.

Han hadde laget urner til sine foreldre og seg selv av sunnmørsk olivin. Urnene ble plassert i kapellet ved Vestre krematorium i Oslo.

Nesten førti år senere tok Vestre gravlund kontakt med Universitetet i Oslo. Ny lovgivning krevde at aske i urner ikke lenge kunne stå på kapellet, men måtte begraves.

Goldschmidt hadde ingen etterkommende. Universitetet i Oslo ble sett på som hans nærmeste pårørende.

Men universitetet ville ikke ta på seg ansvaret for å finne en gravplass og lage en gravstein for ham og hans foreldre. Universitetet måtte finne en løsning og urnene ble lenge stuet bort bak en radiator ved Geologisk museum.

– Derfor endte asken til en av Norges betydningsfulle naturforsker i en umerket grav i Oslo, forteller Friedman.

Ingen minnesmerker i Norge

Dette står i stor kontrast til hvordan han blir minnet i utlandet.

Trønnes har ofte deltatt på en stor internasjonal fagkonferanse i geokjemi som arrangeres hvert år. Denne er kalt opp etter Goldschmidt. Det samme er priser og medaljer som blant andre Geochemical Society deler ut.

«Alle» kjenner Goldschmidt i utlandet. Da Naturhistorisk museum skulle gi navn til sine bygninger, foreslo Trønnes at en av bygningene burde bli kalt opp etter ham.

Valget falt derimot på Brøggers hus, etter hans mentor Waldemar Christopher Brøgger. Han gjorde en innsats som nasjonsbygger før og etter unionsoppløsningen i 1905, men er ikke særlig kjent internasjonalt.

Alle norske og internasjonale geologer kjenner derimot til Goldschmidt, forteller Trønnes.

Men her i Norge er det ikke mange minner etter ham.

Ingen minnesmerker eller bygninger bærer hans navn.

– Når jeg forteller mine kolleger internasjonalt at Goldschmidt har jobbet på samme arbeidsplass som meg i Oslo, er det mange som er forundret over at han var norsk, sier han.

Ble aldri godtatt i Norge

Friedman mener at med hvilken som helst målestokk var Goldschmidt en av Norges viktigste naturforsker noensinne.

I sin korte karriere klarte han å oppnå mer enn de fleste forskere tør å drømme om. Men han fikk aldri sitt sterke ønske oppfylt, nemlig å å bli fullt godtatt og behandlet som en nordmann.

– Hans karriere fungerer dessverre også som en illustrasjon av hvordan intoleranse, fordommer og jantelov i den akademiske verden kan fortære en briljant forsker, mener Friedman.