– Selv om det periodiske systemet vi har i dag ser fint og ordentlig ut, ligger det mye konflikt bak noen av disse små rutene, sier Eivind Torgersen, journalist i forskning.no og forfatteren bak boken Genier, sjarlataner og 50 bøtter med urin.

Han har sett på opprinnelsen til det periodiske systemet, som han selv beskriver som et verktøy helt uten sidestykke.

– Bare ved å se på hvor noe er plassert i systemet, vet du mye om hva det er og hvordan det vil reagere med alle andre stoffer, forklarer Torgersen.

Krangler om hvem som oppdaget hva

Historien om grunnstoffene handler ikke bare om nytte og vitenskapelig verdi. Noen ganger handler det også om ære og berømmelse.

Funnet av oksygen er et eksempel forfatteren liker godt. Grunnstoffet er en stor del av lufta vi puster samtidig som det får ild til å brenne og metall til å ruste. I en perfekt verden ville oppdagelsen blitt møtt med trampeklapp og jubel.

Men i 1770-tallets Europa ble det heller en storstilt krangel om hvem som var først.

– Oppdagelsen av oksygen skapte bølger gjennom hele kjemifaget. Engelskmenn og franskmenn kranglet over hvem som skulle få æren, samtidig som like mange kranglet om hva oksygenet faktisk betydde. Noen mente at det bare var en annen type «luft», forteller Torgersen.

Franskmann, svenske og brite

Kampen sto mellom franske Antoine Lavoisier, engelske Joseph Priestley og svenske Carl Wilhelm Scheele. Alle hadde gode grunner til å hevde at nettopp de skulle få æren for det nye grunnstoffet. Kampen er tydeligvis ikke avgjort. Hvis du spør Google om hvem som oppdaget oksygen, vil alle tre navnene nevnes.

Men på slutten av 1700-tallet var det Lavoisier som vant, ifølge Torgersen. Han har lest 230 år gamle vitenskapelige tidsskriftartikler for å få et inntrykk av hvordan krangelen foregikk der og da, før den rakk å bli tolket i etterpåklokskapens lys.

– Det var franskmannen som klarte å vise at oksygen ikke bare var et stoff i lufta, men noe som også fantes mange andre steder. I tillegg var han god på det politiske spillet rundt vitenskapen, sier forfatteren.

Latterliggjorde kritikerne og endte opp et hode kortere

Den rike, franske adelsmannen Lavoisier var ikke bare en fremtredende vitenskapsmann med det best utstyrte laboratoriet i Europa. Han hadde også de riktige forbindelsene.

Alle som hevdet at noen andre enn Lavoisier var oksygenets far, ble latterliggjort i de vitenskapelige tidsskriftene. Kritikken kom som oftest fra franskmannens allierte, enten de befant seg i Frankrike, Tyskland eller England. De som tok engelskmannens side i oksygenkampen, ble også nektet posisjoner i det franske vitenskapsakademiet.

Svenske Scheele bukket raskt under for presset. Kritikerne sa han hadde publisert funnet sitt for sent til å kunne si stort. Men engelske Priestley ga seg ikke uten kamp.

– Han mobiliserte sine britiske venner for å kjempe hans sak. Problemet var bare at han ikke hadde så mange venner igjen, forteller Torgersen.

Priestley var en åpenhjertig, talefør predikant og hadde støtt de fleste av vennene sine fra seg. Han hadde brukt store deler av livet sitt til å stå opp mot den britiske kongen og kirken. Det endte med at en lynsjemobb brant ned labben hans i Birmingham, og kjemikeren så seg nødt til å flykte til USA.

– I 1789 ga Lavoisier ut en bok som la diskusjonen død. Der gikk han blant annet gjennom oksygen-eksperimentene sine og forklarer hvordan det hele henger sammen. Den boken revolusjonerte kjemifaget, sier Torgersen.

Fem år etter debatten døde, gjorde Lavoisier det samme. Bokutgivelsen hans skjedde samme år som den franske revolusjonen, noe som viste seg å være dårlig nytt for adelsmannen. Han hadde fått mektige fiender i løpet av sitt liv og endte til slutt opp på giljotinen.

Priestley brukte sine siste år i fåfengt kamp for å forsvare sin egen kjemiske teori, som de fleste mente Lavoisier hadde motbevist. Den britiske predikanten og kjemikeren døde i Pennsylvania i USA i 1804, 70 år gammel.

Blir slått av tålmodigheten og grundigheten

Det er historier som denne Torgersen har valgt for å forklare det periodiske system for vanlige lesere. Selv om han til daglig jobber som journalist i forskning.no, nettavisen du leser akkurat nå, er han ikke kjemiker eller fysiker.

– Derfor er det blitt ganske lite fagstoff i boka, selv om du også kan finne det der. Det faglige kan andre forklare bedre enn meg. Så jeg har konsentrert meg å fortelle de gode historiene, sier Torgersen.

Det er likevel ikke historier om halshugginger og fransk revolusjon som har gjort mest inntrykk på forfatteren .

– Det som slår meg mest er tålmodigheten og grundigheten til alle disse grunnstoff-oppdagerne. Eksperimentet der Lavoisier skjønte hva oksygen var, varte i 14 sammenhengende dager. Natt og dag med grundige eksperimenter hvor han, kona som også var kjemiker og assistentene deres noterte ned absolutt alt som ble sagt og gjort, forteller Torgersen.

Det er slike enorme arbeid som ligger bak mange av de små rutene i det periodiske systemet.

– Innimellom kommer kanskje stolthet og ønsket om egen berømmelse inn, men i bunn ligger det alltid et ønske om å forstå verden rundt oss. Og det er det ønsket som har gitt oss det periodiske system, et verktøy helt uten sidestykke, mener Torgersen.

Eivind Torgersen er, som nevnt flere ganger i denne artikkelen, journalist i forskning.no. I denne saken er han blitt behandlet som en vanlig kilde.