Professor K. M. Storetvedt, Universitetet i Bergen har publisert to bøker som beskriver en “alternativ” modell for Jordas utvikling (Storetvedt 1997; 2003).

I en tredje bok med selvbiografisk og vitenskapsfilosofisk tilsnitt beskriver han utviklingen og lanseringen av denne modellen og vanskelighetene med å få det geovitenskapelige fagmiljøet til å godta og adoptere den nye teorien. (Storetvedt 2005).

Hans vridningstektoniske modell er i stor utstrekning i strid med det geologiske og geofysiske observasjonsgrunnlaget og er heller ikke i samsvar med fysiske og kjemiske prinsipper for planetær dynamikk og bergartsdannelse.

Resultatløse diskusjoner

Geoforskere har i mange sammenhenger, både muntlig og skriftlig, forsøkt å diskutere den nye teorien med professor Storetvedt. Diskusjonene har ofte vært uproduktive og resultatløse, og et overveldende flertall av geovitere betrakter idag modellen hans som en forkastet hypotese.

Modellen får imidlertid stor og interessert oppmerksomhet hos personer utenfor det geovitenskapelige miljøet. Mange lærere og lektorer betrakter teorien som en ny og viktig modell for Jordas dynamikk og utvikling, og de har inntrykk av at den er i ferd med å erstatte den platetektoniske modellen.

Det vil være meget uheldig om en teori som er i strid med betydelige deler av observasjonsgrunnlaget får innpass i skolen.

Revolusjonerende nytenker?

I den tredje boken fremstiller han seg selv som en martyr og revolusjonerende fritenker. Det internasjonale og spesielt det norske geovitenskapelige miljøet blir kritisert for intellektuell undertrykkelse og ulike former for vitenskapelig uredelighet.

Noe av denne kritikken er trolig berettiget, men likevel skyter Storetvedt langt over målet. Han burde vært mer varsom med påstander om ulike former for tvilsom behandling av rådata og utvikling av teorier som ikke er i samsvar med observasjonsgrunnlaget. Ordtaket om at den som sitter i glasshus ikke bør kaste stein er nærliggende i denne sammenheng.

De to første bøkene behandler Jordas utvikling og dynamikk. Bøkene sammenstiller og diskuterer resultatene fra en lang rekke vitenskapelige publikasjoner.

Til tross for at Storetvedt henviser til mange publiserte artikler, utvikler han sine egne tankerekker som ofte strider mot fysiske og kjemiske prinsipper som danner grunnlaget for planetær dynamikk, bergartsdannelse og skorpeutvikling.

Refererer ikke sentrale kilder

Samtidig unnlater han ofte å referere til de relevante og mest sentrale artiklene som er publisert i løpet av de siste 20-30 årene. Et godt eksempel på dette er hans resonnementer som leder frem til konklusjonen om at Jordas tidligste rotasjonshastighet var meget høy, at Månen ble til fra materiale fra Jordas ytre del som ble slynget ut ved sentrifugal-kraften, og at både Jorda og Månen hadde en tykk urskorpe av bergarten anortositt.

Disse ideene har hver for seg blitt foreslått av ulike forskere på ulike tidspunkter frem til 1980-årene.

De siste 15-20 årenes intense forskningsaktivitet på disse områdene har imidlertid vist at modellene ikke tilfredsstiller det geokjemiske og geofysiske observasjonsgrunnlaget.

Et resonnement som fullstendig overser hoveddelen av de siste 20 årenes forskningsresultater er opplagt ikke vitenskapelig akseptabelt, og vil heller ikke bli godtatt for publisering i tidsskrifter med en fungerende kvalitetskontroll.

Resultater ut av sammenheng

I noen tilfeller tar Storetvedt bestemte måleresultater ut av den sammenhengen de er en del av for å bruke informasjonen til å sannsynliggjøre prosesser som er i strid med premissene for og konklusjonene fra den undersøkelsen der måleresultatene inngår.

Et eksempel på dette er diskusjonen om platebevegelsene i Nord-Atlanteren og på Island. Storetvedt bruker målingene av bevegelsene på Reykjaneshalvøya fra Hreinsdottir et al. (2001) for å sannsynliggjøre sin egen tolkning med venstre-laterale NØ-SV-gående sidelengsbevegelser i Nord-Atlanteren.

Han underslår imidlertid at Hreinsdottir og medarbeidere konkluderer med at de venstre-laterale sidelengsbevegelsene på Reykjanes skyldes den øst-vest-rettede platespredningen i Nord-Atlanteren.

I denne sammenhengen unnlater Storetvedt også å nevne mange andre artikler som beskriver bevegelsesmønsteret på og rundt Island. Den godt dokumenterte høyre-laterale Tjørnes-bruddsonen nord for Island, er i denne sammenheng stikk i strid med modellen til Storetvedt.

En slik selektiv bruk av måledata og referanser kan villede lesere uten detaljert fagkunnskap og er etter mitt syn vitenskapelig uetisk.

Globale dynamiske modeller må være forenlige med etablerte fysiske og kjemiske prinsipper, og de kan testes ved å kontrollere om geologiske observasjoner og geofysiske målinger stemmer med modellene.

Visste lite før 1940

Før 1940 hadde vi liten kunnskap om topografien (batymetrien) i verdenshavene, og tilgangen på verdensomspennende geofysiske måledata (seismologiske, magnetometriske og gravimetriske) var svært begrenset.

Den platetektoniske modellen ble lansert og utviklet i løpet av 1960-årene, etter at havbunnstopografien i grove trekk var kartlagt, og samtidig som omfattende geofysiske data ble tilgjengelige. I tiden etter 1970 har grunntrekkene i modellen vist seg å være robuste, selv om mange uoverensstemmende detaljer i den opprinnelige modellen er avdekket. Slike detaljer må fortløpende modifiseres slik at de er i samsvar med observasjonsgrunnlaget.

Den store tilveksten av geofysiske data og geologiske observasjoner etter 1970 har gradvis styrket fundamentet for platetektonikken.

I dag måler vi platebevegelsene direkte og fortløpende (fra time til time, fra år til år) ved satelitt-basert posisjonering (GPS) og satellitt-basert syntetisk radar-interferometri. Samtidig gir målingene av sjokk-bølgene som utløses ved store jordskjelv i subduksjonssonene klare signaler om hvordan havbunnsplatene synker nedover i mantelen.

Omfattende og mer nøyaktige observasjoner og målinger fører til at vi forstår stadig mer av detaljene i Jordas indre og ytre bevegelser. Til tross for Storetvedts påstander om det motsatte, er det platetektoniske grunnlaget solid.

Forøvrig er Jorda tilsynelatende den eneste av planetene i solsystemet vårt med platetektonikk.

Referanser:

Hreinsdottir et al. 2001: Crustal deformation at the oblique spreading Reykjanes Peninsula, SW Iceland: GPS measurements from 1993 to 1998. J. Geophys. Research 106, 13803-13816.

Storetvedt 1997: Our Evolving Planet. Earth History in New Perspective. Alma Mater.

Storetvedt 2003: Global Wrench Tectonics. Theory of Earth Evolution. Fagbokforlaget.

Storetvedt 2005: Når grunnlaget svikter. Om kreativitetens trange kår og livet bak de akademiske kulisser. Kolofon.