Bakgrunn: Dypere kløft mellom vitenskapene

Vitenskapen ble født tverrfaglig og bred, men er blitt splittet opp i de to erkjennelsesområdene naturvitenskap og humaniora. Kløften mellom dem har aldri vært så dyp som nå.

Publisert

Medisin og samfunnsvitenskap

Umiddelbart virker det kanskje merkelig at artikkelen ikke nevner samfunnsvitenskap og medisin, som typisk også får tildelt hver sine fakulteter på universitetene.

Forklaringen er at man godt kan argumentere for at medisin hører hjemme under naturvitenskap, mens samfunnsvitenskap av mange betraktes som en slags humaniora.

Medisin handler om kroppens funksjoner og ikke om menneskelig identitet. Dermed hører det hjemme under naturvitenskapen.

Til gjengjeld oppfatter mange samfunnsvitenskapene som en del av humaniora. Argumentet går på at både humaniora og samfunnsvitenskap bare kan være det man kaller ideografisk. Den forskningen som foregår innen de to områdene beskriver mennesker som individer, og dermed er det vanskelig å finne noe som gjelder generelt. Man kan ikke finne noe universelt på samme måte som man kan innen naturvitenskapene.

Vitenskapsteori

Vitenskapsteori er et tverrvitenskapelig område som har vitenskapene selv som sin gjenstand. I Danmark snakker man også om «forskning om forskning», og iblant brukes den løsere betegnelsen «vitenskapsstudier».
 

Strukturalismen

Innen humaniora brukes det andre metoder enn den hermeneutiske – for eksempel den såkalte strukturalismen. I stedet for å fokusere på det enkelte individet, som hermenutikken, så går strukturalismen ut på å beskrive noen generelle forhold, som for eksempel handlings-, familie- og samfunnsmønster.

En gang var naturvitenskapsmannen og humanisten lykkelig gift. De var ett og det samme og kunne snakke sammen og dele alt.

Med tiden begynte de imidlertid å kjede seg i hverandres selskap, de gled fra hverandre og fikk hver sine interesser. Den ene lette etter mening med alt mulig, mens den andre ville forklare, og til sist ble kløften mellom de to partene så stor at de gikk hver til sitt.

Oppsplittingen av vitenskapen i de to erkjennelsesområdene humaniora og naturvitenskap kan sammenlignes med en dramatisk skilsmisse etter et ulykkelig ekteskap.

I hvert fall hvis man spør professor Helge Kragh fra Institutt for Videnskabsstudier ved Aarhus universitet. Som vitenskapshistoriker har han skrevet en rekke bøker om vitenskapsteori, blant annet «Naturvidenskabernes teori».

– Avstanden mellom de to erkjennelsesområdene er i dag så stor som den noensinne har vært, forteller han.

– Det som foregår på det humanistiske og det naturvitenskapelige fakultetet har svært lite med hverandre å gjøre. De to leirene rynker på nesen av hverandres forskning, snakker ikke sammen og kjører hvert sitt løp.

Fra enhet til oppsplitting

Fram til 1600-tallet var ikke vitenskapsfolk så opptatt av om det de studerte var biologi, historie eller litteratur. De kastet seg over alt sammen på en gang. Det fremgår tydelig av datidens fagbøker og tidsskrifter, som bugnet av artikler som på en og samme tid var litterære, naturvitenskapelige og filosofiske.

Deretter begynte vitenskapen å utvikle seg enormt. Forskerne holdt på å drukne i kunnskap om alt mellom himmel og jord, og for å nå ned til uoppdaget land måtte de søke hvert sitt og grave seg dypere og dypere ned i de minste detaljene.

De sluttet å interessere seg for omverdenen og brukte alle krefter på å trenge ned i hvert sitt eget lille felt.

Den prosessen har langsomt, men sikkert splittet opp vitenskapen i de to overordnede «erkjennelsesområdene» humaniora og naturvitenskap, som igjen er delt opp i en rekke fag.

Tendensen er slått igjennom på universitetene, hvor de to har fått tildelt hver sitt fakultet, som ledes av hver sin uavhengige dekan.

Som natt og dag

Begrunnelsen for at de to erkjennelsesområdene ikke kan leve under samme tak, er at naturvitenskap og humaniora har hver sine interesser og metoder, og at de til og med gjør bruk av forskjellige typer av forklaringer – en tankegang som med et fint ord kalles for positivistisk, påpeker førsteamanuensis i fysikk-filosofi og moralfilosofi Steen Brock fra Institutt for Filosofi og idéhistorie ved Aarhus universitet.

Gjennom sin karriere har han vært redaktør for en lang rekke vitenskapelige utgivelser om vitenskapsteori, moralfilosofi, språkfilosofi og nå nylig problemer omkring aktiv dødshjelp.

– Det er en generell oppfatning at naturvitenskapen forklarer, mens humaniora og samfunnsvitenskapene bare vil forstå, sier han.

Humaniora og samfunnsvitenskapene interesserer seg for mennesker og samspillet mellom dem. Humanisten studerer den enkeltes psyke, identitet, normer, verdier, etikk, moral og bevissthet og har fokus på det unike og historisk enestående – det som bare skjer én gang.

Naturvitenskapen går ut på å gi en objektiv forklaring på generelle fenomener og prosesser i naturen. Naturvitenskapsfolk beskriver kort sagt det universelle og lovmessige – det som skjer hver gang.

Naturvitenskap og humaniora har hvert sitt interesseområde, noe som gjør det svært vanskelig for dem å snakke sammen.

– Det finnes noen uhyre viktige spørsmål innen humaniora som ikke eksisterer i naturvitenskapen. Hva er meningen med en begivenhet? Det spør ikke naturforskere om. Naturvitenskapen skjelner ikke mellom hva som er godt og ondt, forteller Helge Kragh.

Han mener at det ligger i naturforskerens oppdragelse at de bare undersøker ting som man kan finne svar på – i motsetning til humaniora, hvor man både interesserer seg for de spørsmålene som har et svar og de som ikke har et svar, for eksempel hva formålet med menneskets eksistens i det hele tatt er.

Går ulikt til verks

Et annet argument for å splitte opp vitenskapen i de to erkjennelsesområdene, er at naturvitenskapsfolk og humanister bruker hver sine forskningsmetoder.

Naturvitenskapsfolk har en forestilling om at verden ligger der ute og er som den er uansett hvem som betrakter den.

Kunnskap om naturen må derfor også nødvendigvis være uavhengig av den enkelte forskers observasjoner, og forskningsresultater skal være objektive, testbare og kunne gjenskapes av andre forskere.

For å leve opp til det kravet, bruker de den såkalte induktive metoden, som går ut på å observere et spesifikt fenomen og samle inn data om det. Ut fra dataene kan man deretter stille opp en hypotese om fenomenet.

Førsteamanuensis Henrik Kragh Sørensen fra Institutt for Videnskabsstudier ved Aarhus universitet kjenner den induktive metoden som sin egen bukselomme, og han sier:

– I fysikken observerer man for eksempel at en stein faller til jorden. Deretter lager en såkalt induktiv slutning – det vil si at man generaliserer – at hver gang man slipper en stein vil den falle til jorden på samme måte som første gangen det skjedde.

Deretter bruker man den hypotetisk-deduktive metoden, hvor man ut fra antakelser – det vil si hypoteser – utleder spådommer som man deretter kan teste med eksperimenter. Eksperimentene kan enten støtte hypotesene eller rive dem ned.

Feminist, freudianer eller historiker

Den tilnærmingen gir ikke mening innen humaniora – fokus er på individet, hvor hver person har en fri vilje, en bakgrunn, en kultur og en historie.

Innen humaniora blir ikke verden betraktet som en mengde av ting omkring oss, men vår forståelse av dem. Den forståelsen er ikke nøytral, men er bundet opp av alle de opplevelsene og tankene vi har hatt gjennom livene våre.

Står vi overfor et valg, vil vi velge forskjellig, alt avhengig av vår personlighet, og hva vi tidligere har opplevd.

Humanisten vil derfor aldri kunne finne et entydig svar på hvorfor en person oppfører seg på en bestemt måte. Men han kan komme med en fortolkning som typisk utføres ved hjelp av den såkalte «hermeneutiske metode».

– Hermeneutikk betyr å forstå kildene, noe som er noe annet enn å vite noe. For å forstå andre mennesker må man kunne sette seg i deres sted, og derfor er det en forståelsesvitenskap, forklarer professor i historie, Lene Koch, fra Københavns Universitet.

Humanisten setter seg selv på spill

Fortolkningen skjer ut fra en såkalt forklaringsramme, som for eksempel kan være freudiansk, feministisk eller historisk. Forklaringsrammen er altså de «brillene» som forskeren leser begivenheten eller teksten med, og ulike «briller» gir ulike fortolkninger.

– Naturvitenskapsfolk er oppdratt til å tenke på en bestemt måte; forskningen innen de humanistiske fagene er derimot langt mer broket, fordi det finnes et hav av forskjellige fortolkningsrammer. Det er mange måter å drive humanistisk forskning på, sier Henrik Kragh Sørensen.

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

To forskere som har en forkjærlighet for hver sin forklaringsramme, ender opp med to vidt forskjellige fortolkninger, som ikke kan sammenlignes.

På den måten blir fortolkeren trukket inn i forskningen, fordi han trekker inn den forklaringsrammen som han tror mest på selv, ned over det han skal fortolke.

– Den hermeneutiske metoden er en tilbakevendende prosess, hvor man leser en tekst og så prøver å forklare det som står der. Den fortolkningen som forskeren utfører, sier både noe om teksten og om ham selv og den prosessen han inngår i, og derfor ender man med et svært subjektivt resultat, sier Sørensen.

Den oppfatningen deler historiker Randi Markussen fra IT-universitetet i København.

Hun er gjesteprofessor på IT-universitetet og har arbeidet med dokumentasjonsvitenskap ved Århus Universitet. Hun har vært med på å grunnlegge et nytt miljø innen vitenskapsteori i Danmark, kalt STS (Science, Technology and Society).

Hun utdyper:

– Som humanist studerer man mennesker som også er i stand til å fortolke en selv. De fortolkede tolker det å bli tolket, noe som vil si at metoden går i ring. Fortolkeren setter så å si seg selv på spill. Man snakker om den hermeneutiske sirkelen.

Humanister snakker og snakker

Subjektiviteten er en av årsakene til at naturvitenskapsfolk ifølge Sørensen skjeller ut humanister fordi den bryter med det fundamentale kravet om objektivitet og uavhengighet som de stiller til sin egen forskning. Det er en av årsakene til at humanisten og naturvitenskapsmannen tradisjonelt ikke samarbeider.

Helge Kragh mener ikke at skilsmissen har ført til at naturvitenskapsfolk har en direkte motvilje mot humanistene.

De stiller seg snarere likegyldige til humanistenes forskning, fordi de har vanskelig for å se hvilke resultater den gir.

– Hvis man går tilbake i tid og spør seg selv hva humaniora har bidratt med av gjennombrudd eller landevinninger, så kan de fleste naturvitenskapsfolkene ikke komme på noe. De mener at de fleste humanistene har snakket og snakket, men at de ikke har skapt noen ny erkjennelse, sier han.

Som et eksempel nevner han at humaniora fremdeles trekker på fortidens store filosofer som Aristoteles, Platon og Kant. Dør man derimot som fysiker, så er man død for alltid, og da blir man bare æret som en historisk skikkelse.

De spørsmålene som Platon diskuterte for 2000 år siden, er fremdeles relevante innen humaniora i dag. Og man diskuterer fremdeles med Platon den dag i dag.

– Til gjengjeld er det ikke noen som kunne drømme om å diskutere med astronomen Tycho Brahe. Innen Brahes felt vet vi nemlig i dag hva som er riktig og feil, for eksempel at han ikke hadde rett i at planetene og Solen kretset rundt Jorden, sier Kragh.

Synspunkt møter skarp kritikk

De erkjennelsesmessige framskrittene spiller kort sagt en dominerende rolle for naturvitenskapen, men ikke i samme grad for humaniora, sier Helge Kragh. Men det bildet gjenkjenner ikke dosent Hans Fink fra Institutt for Filosofi og Idéhistorie.

– Det synspunktet er jeg dypt uenig i. Selvfølgelig skjer det framskritt innen humaniora. For eksempel er den språkvitenskapen vi har i dag, utrolig mye mer forfinet enn den var for 100 år siden. Og det samme gjelder for arkeologi og historie. Så det stemmer simpelthen ikke, sier han.

Men han medgir at det er stor forskjell på hvor gamle kilder forskerne innen de to erkjennelsesområdene trekker på og henviser til.

Innen naturvitenskapen henviser man sjelden til tekster som er mer enn fem år gamle. I historie kan man til gjengjeld godt referere til det Aristoteles skrev for 2000 år siden, forklarer han.

Forskjellen ligger i at filosofenes utsagn kan fortolkes på mange måter, og at humanisten kan ha blitt oppmerksom på viktige formuleringer eller begivenheter som man tidligere har oversett.

Oppfordring: Gå i parterapi

En ting er Hans Fink og Helge Kragh imidlertid enige om, nemlig at forskerne fra de to fløyene burde gå i parterapi og finne sammen igjen. For de fleste av de problemene som samfunnet står overfor kan ikke kategoriseres som enten humaniora eller naturvitenskap men som «både og».

– Konsekvensen av grøftegravingen er at naturforskerne mister et overblikk og et perspektiv som rekker ut over sine egne faggrenser – og det samme gjelder for humanisten.

– I vid utstrekning arbeider man ut fra to forskjellige perspektiver. Men det ville uten tvil være gunstig hvis forskerne på hver sin side tok de tankene som foregikk i den annen leiren mer seriøst enn det man gjør, sier Kragh.

Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Lenker

Om den hermeneutiske metoden

Om Helge Kragh (denstoredanske.dk)

Om Steen Brock (Aarhus universitet)

Om Randi Markussen

Om vitenskapsteori (Wikipedia)