Kinaforskeren: – Prosjektet vårt er blitt veldig usikkert

Mette Halskov Hansen, professor i Kinastudier ved Universitetet i Oslo, var den aller første forskeren som forskning.no intervjuet om det nye koronaviruset. Den 28. januar i år.

Få dager før intervjuet hadde hun kommet hjem fra Kina, der alle gikk med munnbind og alle snakket om viruset. Kinesiske myndigheter var da begynt å stenge byer for ut- og innreise.

Allerede i januar begynte forskerhverdagen hennes å endre seg dramatisk.

Antropologen har forsket på mennesker i Kina i mange år og samarbeider tett med kinesiske forskere.

Hun hadde akkurat fått finansiering til et stort forskningsprosjekt om spirituelle miljøbevegelser i Asia, som hun skal lede. Prosjektet skal gå over seks år og egentlig starte opp denne høsten. Det er et samarbeid mellom forskere i Norge, Kina og India.

Antropologer som Hansen er helt avhengig av å være sammen med menneskene de vil studere.

Nå er det ikke mulig.

– Vi leser oss opp på det vi skal forske på. Også underviser vi studenter. Men hva som skjer vider med prosjektet er veldig usikkert, sier hun.

Hansen forteller at flere av forskerne hun samarbeider med i Kina har sittet innestengt i leilighetene sine i sju uker, uten å være ute i det hele tatt. Likevel er der de ganske optimistiske og håper snart å komme i gang.

Noe ganske spesielt Hansen har vært vitne til de siste ukene, er hvor proffe de kinesiske kollegene har klart å bli med digitale verktøy.

– De har satt i gang veldig omfattende undervisning online. De er veldig komfortable og flinke til det det.

– Vi har en professor II fra Kina som har sittet inne siden starten av februar. Han har undervist våre studenter ved UiO ved hjelp av Zoom. Han holder dem veldig godt orientert om hva som skjer i Kina med korona-situasjonen, så de får ekstremt god undervisning direkte fra Kina.

– Vi kom også raskt i gang med å undervise våre egne norske studenter online. Det er nesten 100 prosent oppmøte på forelesningene og det fungerer godt, sier Hansen som er helt sikker på at disse erfaringene kan komme til nytte senere.

Smittevernsforskeren: – Telefonen ringer sent og tidlig

Koronaviruset har snudd forskerhverdagen til epidemiologen Jörn Klein fullstendig på hodet. Han forsker på sykdomsutbredelse (epidemiologi) ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Klein er en av de få ekspertene vi har her i landet på området smittevern. Fra midten av januar har telefonen hans ringt sent og tidlig.

Vanligvis er det journalister fra inn- og utland som vil ha kunnskap om hvordan viruset smitter.

Klein forsøker å svare alle.

– I begynnelsen var det deilig å være populær og svare på spørsmål om forskning. Folkeopplysning er jo en av de tre hovedoppgavene vi faglige ansatte på universiteter og høyskoler har, ved siden av forskning og undervisning. Men dette er nytt for meg. Vi som enkeltforskere har ikke det støtteapparatet som trengs for å møte pressen på samme måte som lederne våre har.

Det han relativt raskt har lært seg, er at han som tysker må være ekstra nøye med hvordan han ordlegger seg på norsk.

Han har hatt noen dårlige opplevelser. I et intervju med en stor svensk avis ble han feilsitert på det aller groveste.

– Jeg har også raskt måttet lære meg forskjellen mellom de seriøse avisene og litt mer «yellow press».

Mediedekningen av koronaviruset i de store norske mediene i Norge, mener han generelt holder god kvalitet.

– Jeg er glad for at mange behandler dette stoffet kritisk. De bringer inn flere eksperter som gjerne uttrykker forskjellige meninger, framfor bare én enkeltforsker, sier han.

Det er ikke bare mediene som ringer.

Det er også leger og sykepleiere som er fortvilet over anbefalinger de får – eller ikke får.

– I motsetning til folk som er ansatt i helsevesenet, har vi på universitetene akademisk frihet. Som universitetsansatt kan jeg kritisere Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, uten at jeg må frykte konsekvenser. Helsevesenet er ikke bare forpliktet mot vitenskap, de må også tenke politisk. Det gjør igjen at vi ved universitetene har en viktig oppgave i denne tiden, sier han.

Det ringer også folk som har de rareste teorier for å fortelle forskeren at de har funnet løsningen på krisen eller for å fortelle at dette egentlig handler om et biologisk våpen.

– Det er viktig å svare dem også skikkelig, sier Klein.

Som tror at koronakrisen vil styrke ham faglig i arbeidet med å bygge opp et akademisk smittevernmiljø i Norge.

Havforskeren: – Vi kan ikke gi like gode råd

Havforskningsinstituttet har de vært nødt til å avlyse halvparten av toktene i mars og april.

Disse toktene er svært viktige når forskerne skal gi råd om hvordan Norge skal forvalte fiskebestandene våre.

Geir Huse er forskningsdirektør ved Havforskningsinstituttet og forteller om hvordan livet om bord i forskningsfartøyene blir påvirket av koronaviruset:

– På et forskningsfartøy kommer folk veldig tett på hverandre. Det er vanskelig å bruke normale regler for avstand på et skip. Derfor har vi vært nødt til å vurdere disse toktene ut fra hvor viktig toktet er og risikoen for smitte om bord. Vi har også vurdert toktene ut fra hvor langt borte de skal være fra land, i tilfelle det skulle oppstå en smittesituasjon om bord, sier Huse.

I år har de blant annet kansellert et tokt på kolmule, en liten torskefisk som er viktig i norsk fiskemel- og oljeindustri.

– Dette er uheldig fordi dette er en viktig tidsserie som det blir brudd i for forskningen. Det betyr også at usikkerheten i det rådet vi gir til myndighetene på denne arten, blir litt større. Men det vil fortsatt bli gitt kvoteråd og vi mener vi har et godt grep på bestanden, mener Huse.

På land forsøker Huse å holde alle forskerne som kan, på hjemmekontor. Det har også sine fordeler, ser han.

– De får litt mer mulighet for å fordype seg og å skrive, om de ikke må passe små barn hjemme. Vi er en organisasjon som reiser mye rundt på tokt og feltaktivitet. Nå går det mindre tid både til møter og til å reise til og fra jobb. Den «ledige» tiden under koronautbruddet kan brukes til å opparbeide og analysere data.

Men ikke alle havforskerne kan jobbe hjemme. Noen må passe på forsøksdyrene og løpende forsøk som pågår på forskningsstasjoner og i laboratorier.

– Vi har en god del fisk og andre dyr vi holder i fangenskap til ulike studier, og det må vi jo fortsette med. Vi har satt inn tiltak sånn at de som må jobbe på laboratoriet kan jobbe med redusert risiko for smitte.

Psykologiforskeren: – Pasientene må få hjelp

Modum Bad i Buskerud behandler og forsker på mennesker som har psykiske lidelser. Her er det det om lag 100 pasientplasser, to poliklinikker og et forskningsinstituttet med rundt 20 ansatte.

KariAnne Vrabel leder psykologi-forskningsinstituttet.

Da viruset brøt løs, ble flere av forskerne hennes satt i karantene. Datainnsamling stoppet opp og formidlingsoppdrag ble avlyst, forteller Vrabel.

– Også ble det merkbart mindre avbrytelser og mer ro til skrivearbeid. Flere forskere her har fått unna en masse arbeidsoppgaver som ofte blir nedprioritert i en travel hverdag. Vi har fått skrevet ferdig både artikler, bokkapitler og forskningssøknader.

På en institusjon som Modum Bad er det å skrive forskningsartikler samtidig et luksusgode. Spesielt nå som sykehusdriften står i spagat mellom å gi pasientene god og forsvarlig behandling, samtidig som de ansatte tar smittevernhensyn.

– Som forskningsinstitutt er vi også nært knyttet til den kliniske behandlingen.

På Modum Bad tilbys pasientene intensiv psykoterapi. Det er krevende å gjennomføre etter utbruddet av covid-19.

– Vi har en forpliktelse om å følge opp de pasientene som er i behov av hjelp. Samtidig er vi forpliktet til å følge pålegg fra Helsedirektoratet om å vurdere risiko og ta smittevernshensyn.

Det gjør at Vrabel og kollegene hennes må tenke ut hvordan de kan tilby psykoterapi på nye måter.

– Det blir litt sånn fagutvikling på anabole steroider. Vi må snu oss rundt kjapt og fremskynde en prosess om hvordan behandle med intensiv psykoterapi uten innleggelse.

Dette er krevende, mener Vrabel.

Pasienter ved Modum Bad har ofte flere polikliniske behandlingsforsøk med mangelfullt utbytte bak seg. De henvises for å få intensivert psykoterapeutisk behandling i en helhetlig ramme. Nå må Modum Bad utføre mer av behandlingen digitalt og streber etter å gjøre forskjellen så liten som mulig for pasientene.

CERN-forskeren: – Det er stopp i eksperimentene

CERN på grensen mellom Frankrike og Sveits er en av verdens største forskningsinstitusjoner, og huser en av verdens største maskiner – partikkelakseleratoren LHC. Her jobber ofte til vanlig fysikeren Kyrre Sjøbæk.

Maskinen ligger i en 27 kilometer lang tunnel under bakken. Vanligvis er det en jevn strøm av forskere fra nesten hele verden som drar dit og deltar i samarbeid og forskjellige eksperimenter, men for noen uker siden stoppet all reisevirksomhet.

Fra 9. mars ble alle store møter kansellert og den samme uken fikk CERN sitt første smittetilfelle.

– Jeg skulle egentlig ha reist ned dit den uka for å ha deltatt på en konferanse, men den ble avlyst, sier Kyrre Sjøbæk til forskning.no på telefon fra hjemmekontor i Oslo. Han er fysiker og forsker innen partikkelfysikk ved UiO. Sjøbæk er også involvert i eksperimenter med akseleratorteknologi ved CERN, som Universitetet i Oslo har skrevet om tidligere på forskning.no.

– Vi skal egentlig sette i gang ett eksperiment i slutten mai, men vi er nesten sikre på at det ikke blir noe av. Han forteller at alt labarbeid er stengt ned, og det er kun noen faste ansatte som kommer inn på det store området utenfor Genève. Selve partikkelakseleratoren LHC var skrudd av for vedlikehold og oppgraderinger før korona-pandemien startet, men nå er tunnelen også stengt.

– Det er bare noen som sjekker tunnelen annenhver uke, at det for eksempel ikke har blitt en vannlekkasje eller noe sånt.

Selv om det er stopp i eksperimentene, forteller Sjøbæk at det foreløpig er mer enn nok å gjøre.

– Jeg gjør dataanalyse og planlegging. Men folk er i forskjellige situasjoner, siden eksperimentene bare stoppet opp. Det er svært usikkert om dagen, siden ingen vet når eksperimentene kan starte opp igjen.

Prostataforskeren: – Som å måtte stanse et digert kjøretøy

Fahri Saatcioglu er professor ved Institutt for biovitenskap på Universitetet i Oslo (UiO). Sammen med kollegene forsker han på grunnleggende mekanismer i kreftceller og kreftsvulster. Forskergruppen håper å kunne bidra til å utvikle nye medisiner for blant annet prostatakreft.

– Vårt forskningsarbeid er blitt kraftig rammet av koronapandemien, rapporterer professoren.

– Vi driver med langvarige og kostbare eksperimenter som vi nå ser at stopper opp. Alle her opplever dette som ødeleggende.

Saatcioglu sammenligner det med å måtte stanse opp et digert kjøretøy.

Mens en del andre forskningsvirksomheter muligens bare kan kaste seg på sykkelen for å rulle avgårde igjen, så vil det kreve mye tid og energi å komme i gang igjen for denne kreftforskergruppen ved UiO.

Kreftforskeren: – Vi er blitt satt i beredskap

Else Marit Inderberg er kreftforsker og ekspert på immunterapi ved Oslo universitetssykehus. Under koronaen er hun blitt satt i beredskap for å kunne bli trukket inn pasientbehandling, om det blir nødvendig.

– Vi kan gjøre enkle oppgaver for å frigjøre annet personell. Denne uken får vi opplæring, forteller hun forskning.no.

I mange år har forskergruppen til Inderberg ved Oslo Universitetssykehus drevet med utvikling av kreftvaksiner. Nå får de ikke samlet celler fra pasientene og nye pasienter blir ikke tatt opp i studiene. De kan bare jobbe med prøver som er tatt av pasienter tidligere.

En del store eksperimenter er vanskelig å holde gående, forteller kreftforskeren.

– Eksperimentene som vi jobber med, enten det er snakk om cellekulturer eller dyreforsøk, kan ofte gå over tre til fire uker. Og ting må skje i en viss rekkefølge. Men terskelen for å bli borte fra jobben må jo være veldig lav med dagens virus-situasjon. Er du litt forkjølet og ikke kan gå på jobb, så forsvinner du jo i noen dager. Da kan forsøket gå i vasken.

Seksjonen Inderberg jobber ved på sykehuset produserer også celler som pasientene skal få til celleterapi. Her må forskerne nå hjelpe til om noen blir syke og det begrenser også forskningsaktiviteten.

Dette får konsekvenser.

Forskningsprosjekter blir forsinket.

Noen blir midlertidig stoppet hvis det mangler eksperimenter som det er umulig å få til.

– Det er ikke så greit å sette i gang prosjekter med pasientceller. Vi vet jo at vi kanskje ikke kan gjenta dem. Hvis vi starter forsøkene og mange blir syke, må materialet kastes. Det samme gjelder for dyreforsøk. Hvis vi vet at de ikke kan avsluttes på en forsvarlig måte, kan vi ikke starte dem.

Inderberg og kollegene hennes ser at det kan ta lang tid å få opp igjen arbeid som nå etter hvert må stanses.

Medieforskeren: – En gullgruve åpner seg

Medieforsker Anders Olof Larsson merker ikke så stor forskjell i forskerhverdagen sin.

– Som ganske mange andre akademikere har jeg kontoret på datamaskinen, sier professoren ved Høyskolen Kristiania.

– Da jeg flyttet fra Uppsala til Oslo, bestemte jeg meg for å jobbe mest mulig digitalt. Det lønner seg nå!

Den største omstillingen handler om undervisningen, forteller svensken. Men han synes det fungerer ganske bra å møte studentene på nettet.

Larsson forsker på blant annet sosiale medier. Han trenger ikke å forlate skrivebordet for å hente tallene han trenger. Men andre medieforskere må ut i verden for å snakke med folk. Noen forsker for eksempel i en nyhetsredaksjon. Det er blitt vanskelig nå.

Medieforsker Larsson ser at koronakrisen gjør at det åpner seg noen veldig spennende forskningsmuligheter.

– Det er nesten en gullgruve med interessant forskning som ligger foran oss, sier han, med håp om ikke å høres kynisk ut.

Larsson er allerede i gang med å undersøke hvilke typer innhold som deles fra Folkehelseinstituttet og de tilsvarende statlige organene i Danmark og Sverige.

– Det blir interessant å se på hvordan utsagnene til disse forskjellige aktørene tas imot av publikum.

Ut fra tidligere studier tipper han at informasjon som spiller på følelser og slår alarm, får større gjennomslag.

Les også denne artikkelen fra Universitetet i Oslo:

Forsvarte doktorgrad på nett: – Som å gifte seg online