Dårlig tid? Få samboer, men ikke barn

I Vesten er faren for å bli fattig på tid større enn faren for å bli fattig på penger. Alenemødrene er taperne, familier med to inntekter og ingen barn er vinnerne.

Publisert
Tid er det nye knapphetsgodet. (Foto: iStockphoto)
Tid er det nye knapphetsgodet. (Foto: iStockphoto)

Døgnet har bare 24 timer for alle. Likevel er hvor mye tid vi har kontroll over svært ujevnt fordelt, og studiet av skjev sosial fordeling av tid kan vise oss nye sannheter om samfunnet, som vi ikke kjente fra før.

Lønnsnivå, velferdsgoder, livsfase og fordeling av byrder etter samlivsbrudd er sentrale faktorer i kampen om tiden.

- Når vi studerer velferdsløsninger dreier det seg stort sett om å følge pengene. Men det er viktig å tenke også på den andre ressursen - nemlig tid, sier professor Robert E. Goodin ved Australian National University i Canberra til forskning.no.

Ny målestokk for frihet

Goodin og hans medforfattere har i boka Discretionary Time, med undertittelen A new measure of Freedom, løftet fram tid og knapphet på tid som et helt sentralt objekt for samfunnsforskning i dagens vestlige verden. En litt karikert utgave av konklusjonene ser slik ut:

Hvis du vil ha mest mulig kontroll over egen tid, skal du gifte deg eller inngå samboerskap – men ikke få barn. Får du barn, må du ikke skille deg. Blir du sittende igjen med eneansvar bør du kanskje vurdere å flytte til Sverige…

Det er ikke originalt å si at tid er den nye knapphetsfaktoren. Metoden Goodin og hans medforfattere har brukt er imidlertid nyskapende.

De tar utgangspunkt i at mange kan ha ”dårlig tid”. Det kan skyldes at de jobber mye for å ha en høy levestandard, at de elsker å bruke tid på å vaske hus, eller har mange hobbyer.

Ny metode

Forfatterne er imidlertid ute etter å finne hvem som har lite tid igjen fordi de ikke har noe valg.

De bruker allerede innsamlede data fra Australia, USA, Tyskland, Frankrike, Sverige og Finland, og har tatt utgangspunkt i hvor mye ulike grupper må arbeide for å opprettholde en levestandard over fattigdomsgrensen i disse landene.

Fordeling av tid i samfunnet kan gi et nytt mål på graden av frihet. Professor Robert E. Goodin ved Australian National University har ledet en prisbelønnet studie av knapphet på tid i seks vestlige land. (Foto: Asle Rønning)
Fordeling av tid i samfunnet kan gi et nytt mål på graden av frihet. Professor Robert E. Goodin ved Australian National University har ledet en prisbelønnet studie av knapphet på tid i seks vestlige land. (Foto: Asle Rønning)

I tillegg har de regnet inn antall timer som et sosialt minimum til matlaging, vask, barnepass og innkjøp samt tid til søvn, måltider og andre biologiske behov. Det man da sitter igjen med kaller forfatterne uinnskrenket personlig tid – din egentlige fritid.

Uinnskrenket personlig tid regnet ut på denne måten skiller seg fra utregning av det vi vanligvis kaller fritid.

Regnstykket skiller nemlig mellom de som jobber mye fordi de har lyst og de som jobber mye fordi de må. Den skiller også mellom de som elsker å vaske huset og derfor bruker timevis på det i forhold til de av oss som bare bruker det som trengs for å opprettholde et sosialt akseptert nivå.

Forfatterne opererer med relativ fattigdom, det vil si et inntektsnivå på et gitt nivå under gjennomsnittet i det enkelte land.

Tre jobber

På spørsmål om hvorfor forståelse av tid som nøkkel til grad av frihet og sosiale forskjeller er viktig, viser Goodin til en vits som gikk under tida med Bill Clinton som president i USA.

- Vitsen går slik: En person sier til en annen: ”Har du hørt at Clinton har sørget for tre millioner nye jobber i USA?” Svaret er: ”Ja, jeg har tre av dem!”

Poenget, forklarer Goodin ved et kafebord i Grieghallen i Bergen, er at om man må ha tre jobber for å greie seg, så holder man seg unna den økonomiske definisjonen av fattigdom. Men man er ekstremt fattig på tid:

- Det er ikke så bra om den eneste måten å holde seg over fattigdomsgrensen på er å arbeide 60 timer i uka.

Goodin var i Bergen for å motta Rokkan-prisen for 2009, som ble delt ut på konferansen World Social Science Forum nylig. Prisen ble delt ut til Goodin og hans medforfattere for boka Discretionary Time.

Utvalget av land, som ikke omfatter Norge, omfatter to land med en nordisk velferdsmodell (Sverige, Finland), to land med en kontinental velferdsmodell (Frankrike, Tyskland) og to med et liberalt system med sterkere markedsinnslag (USA, Australia).

Den nordiske modellen gir mest uinnskrenket fritid, mens Frankrike og USA gir minst. Forskjellen er ti timer per uke i den nordiske modellens favør.

Livsfaser avgjørende

På tvers av ulike samfunnsmodeller er imidlertid hvilken livsfase du er i mer avgjørende enn velferdsgoder og lønnsnivå. Goodin presenterer følgende tommelfingerregler for vestlige samfunn:

  • Om du gifter deg eller flytter sammen med en partner får du 12 timer ekstra i uka, noe som forklares ved ”stordriftsfordeler” - at man er to som deler utgifter og oppgaver i ett hushold.
     
  • Får du minst ett barn under fem år mister du 12 timer i uka.
     
  • Ved skilsmisse uten barn er du tilbake der du var før partnerskapet.
     
  • Ved skilsmisse med barn kan du være ille ute og i enkelte land miste så mye som 24 timer i uka dersom du blir sittende med aleneansvar.

I det norske systemet er de negative utslagene av det siste alternativet moderert ved ordninger for delt omsorg og barnebidrag. Likevel kommer skilte foreldre, ifølge forfatternes analyse, dårlig ut også i den nordiske velferdsmodellen.

Gruppen som kommer dårligst i alle land er aleneforeldrene. Goodin sier at dette nok er opplagt for alle som har følt det på kroppen, men at det ikke nødvendigvis er tydelig i offentlig statistikk.

Alenemødrene kommer verst ut på grunn av lavere gjennomsnittlig inntekt enn menn.

Stort gap

I den motsatte enden av skalaen er par uten barn der begge jobber. Gapet mellom en alenemor på den ene siden og og en kvinne i et to-inntektshushold uten barn på den andre siden er svært høyt. Forskjellen er i USA hele 42 timer i uka, med andre ord en ekstra arbeidsuke.

- Dette er betydelige forskjeller, understreker Goodin.

I Sverige er gapet halvparten så stort, men også her betydelig. En viktig årsak til forskjellen mellom USA og Sverige er ulikheter i lønnsnivå. Mens svenske alenemødre i gjennomsnitt har en inntekt som er 87 prosent av nasjonalt gjennomsnitt, er det tilsvarende tallet i USA nede på 66 prosent.

Gapet mellom alenemoren og den barnløse kvinnen i samboerskap eller ekteskap synes knapt i ordinær statistikk basert på faktisk tidsbruk. Bakgrunnen er at to-inntektsfamiliene jobber mye for å opprettholde en høy levestandard, mens alenemoren jobber mye fordi hun må og dessuten har en stor byrde med pass av barn.

De ulike velferdsmodellene som er studert i boka har store ulikheter. Noen legger stor vekt på subsidierte barnehager, mens andre land kan ha omfattende skattefradrag eller overføringer til barnefamilier.

Likt resultat, ulike ordninger

Forfatterne kalkulerte hva de ulike ordningene betyr i form av ekstra tid for aleneforeldre, og fant at de ulike ordningene i de fleste tilfellene ga omtrent det samme tilbake – nemlig fem til sju timer ekstra uinnskrenket personlig tid i forhold til om ordningene ikke fantes.

Skatt og offentlige velferdsordninger har en fordelingseffekt ved at den tar en time eller to i uka fra de som har mest tid og gir til aleneforeldrene.

Velferdsordningene er med andre viktige, men har begrenset effekt. Forfatterne peker på at ulik praksis med hensyn til fordeling av byrder etter samlivsbrudd i de ulike landene betyr vel så mye, og at også lønnsstruktur i samfunnet har mye å si.

- Det har kommet ut mange bøker i USA om at folk er overarbeidet. Dette er ofte klager fra husstander med dobbelt inntekt og ingen barn, sier Goodin.

Han mener debatten heller burde dreie seg om de som ikke har noen annen vei ut av tidsklemma enn å jobbe mye, og den derfor burde dreie seg om løsninger for aleneforeldre.

Referanser:

Robert E. Goodin, James Mahmud Rice, Antti Parpo, Lina Eriksson: Discretionary Time. A New Measure of Freedeom, Cambridge, UK, 2008.