Ofres lønnskamp for gode relasjoner?

Et gjennomregulert forhold mellom partene i arbeidslivet kan virke hemmende på fagforeningenes kreativitet og strategiske evner, ifølge ny avhandling.

Morten Jensen (t.v.) og Kristoffer Hansen fra Veidekke var streikevakter i Teatergata i Oslo tirsdag denne uken. Rundt 19.000 ansatte gikk ut i streik etter at meklingen mellom Fellesforbundet og Byggenæringens Landsforening ikke førte fram. (Foto: Erlend Aas/Scanpix)
Morten Jensen (t.v.) og Kristoffer Hansen fra Veidekke var streikevakter i Teatergata i Oslo tirsdag denne uken. Rundt 19.000 ansatte gikk ut i streik etter at meklingen mellom Fellesforbundet og Byggenæringens Landsforening ikke førte fram. (Foto: Erlend Aas/Scanpix)

- Når forholdet er gjennomregulert, ligger det en fare i at det blir veldig viktig å opprettholde gode samarbeidsrelasjoner. Det kan bli viktigere enn å ta en kamp, og si fra om urettferdighet.

Det mener seniorforsker Ann Cecilie Bergene ved Arbeidsforskningsinstituttet overfor forskning.no

- Forutsetninger for solidaritet blekner

Norske arbeidslivskonflikter framstår som et dannet teselskap sammenlignet med tilstander andre steder i verden.

Den norske modellen for lønnsoppgjør sørger med sine lover og regler for at arbeidsgivere, arbeidstakere og staten får en forutsigbarhet og trygghet både i fredstid og i konflikt. Men: 

- Prisen å betale for et gjennomregulert forhold mellom partene, er at aksjoner og store kamper uteblir ved konflikt. I tillegg blekner forutsetningene for internasjonal solidaritet, mener Bergene.

I sin nye doktoravhandling viser hun at modeller som den norske i noen tilfeller kan  virke hemmende på fagforeningenes kreativitet og strategiske evner.

Bergene sammenligninger fagforeningsstrategier innenfor sektorene sjøfart, bil og klær/tekstil i Irland, Belgia og Namibia. Hun disputerer 29. april i år.

Uvarslede streiker og irske sjøslag

Selv i vesteuropeiske land nær Norge kan arbeidskonflikter foregå ganske annerledes enn her hjemme. Ta for eksempel den hyppige forekomsten av uvarslede streiker i Belgia.

Eller hva med dette eksempelet fra Irland: I 2005 planla ledelsen i Irish Ferries å erstatte 543 ansatte med arbeidere fra Øst-Europa, som skulle jobbe for under halvparten av minstelønn.

Til sammen 30 ansatte svarte med å barrikadere seg i maskinrommet på to av fergeselskapets fartøyer, mens disse lå i dokk i Wales, opplyser BBC i sin dekning av konflikten.

Frontene var mildt sagt steile, sikkerhetsvakter sendt av arbeidsgiver bordet fergene. Det ene skipet, The Isle of Inishmore, ble liggende i Pembroke dock i Sørvest-Wales i tre uker før den bitre konflikten ble avblåst. Da gikk de siste fire ansatte i land.

Den sterke norsk arbeiderbevegelsen

En belgisk streikepraksis eller et arbeidsgiverframstøt som i det irske tilfellet, hadde neppe skjedd i Norge. Vi har lange tradisjoner med en sterk arbeiderbevegelse, med Landsorganisasjonen (LO) i spissen.

Mens harde og bitre arbeidskonflikter satte sitt preg på arbeidslivet både 1920-årene og det tidlige 1930-tallets Norge, kunne vi snart hilse langt mer formaliserte spilleregler velkommen.

Den første hovedavtalen kom på plass i mars 1935, mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening, og var i sannhet en “arbeidslivets grunnlov”.

I disse dager ser vi vårens lønnsforhandlinger utspille seg i praksis innenfor gjeldende avtaler og lovverk, som Arbeidstvistloven.

Langvarig kamp eller kortvarig konflikt? Streiken i byggebransjen brøt ut tirsdag 13. april. Noen av streikevaktene uttalte at det håper konflikten snart er over. Her faksimile fra Aftenpostens økonomiseksjon (14. april), med tittelen "Laber kampvilje i uventet byggestreik". (Foto: Andreas R. Graven)
Langvarig kamp eller kortvarig konflikt? Streiken i byggebransjen brøt ut tirsdag 13. april. Noen av streikevaktene uttalte at det håper konflikten snart er over. Her faksimile fra Aftenpostens økonomiseksjon (14. april), med tittelen "Laber kampvilje i uventet byggestreik". (Foto: Andreas R. Graven)

- I de norske lønnsoppgjørene blir det på sett og vis aldri en reell kampsituasjon. Det er selvsagt klare fordeler ved å regulere konfliktsituasjoner, så lenge det ikke fører til at saken må forsakes, mener Bergene.

Norske lønnsforhandlinger resulterer som regel i litt munnhuggeri, det kan bli brudd, mekling, og streiker - eventuelt tvungen lønnsnemnd hvis styresmaktene vurderer at liv og helse trues.

Motstridende interesser

- Hele den nordiske modellen, og det norske systemet, er tuftet på stor lojalitet fra partene; arbeidsgiverne, staten og arbeidstakerne, sier historiker Jan Heiret ved Universitetet i Bergen til forskning.no.

Det norske systemet er vel så mye et reguleringsregime, som et system som skal gi arbeidstakerne høyere lønn og bedre sosiale rettigheter, ifølge Heiret, som har norsk og europeisk arbeidslivshistorie som ett av sine forskningsfelt.

- Det holdes oppe av at mange motstridende interesser tjener på det.

- Arbeidsgiverne vil ha moderate oppgjør og lønnsomhet, staten vil opprettholde produktivitet og stabilitet, mens arbeidstakerne får lønnsutvikling og sosial rettigheter. I en slik situasjon går det naturlig nok en grense et sted for lojaliteten. Hvis noen får overtaket vil systemet undergraves, sier Heiret.

Selv om partene har noe ulike interesser, så er også en del sammenfallende;

- Det er blant annet en forståelse for moderasjonstanken, noe som igjen skal føre til trygge arbeidsplasser. Dette er noe alle partene tjener på, sier Heiret.

- Burde gitt mye makt

Irland har hatt en avtaleordning kalt Social Partnership “bare” siden 1987, et frivillig samarbeid som vi også har i Norge: mellom de tre nevnte parter.

- Hendelsen i 2005 burde gitt irsk fagbevegelse ganske mye makt, for arbeidsgiveren var rimelig på bærtur her. De ansatte hadde det irske samfunnet, samt engelske og franske og andre internasjonale organisasjoner på sin side, sier Ann Cecilie Bergene.

- Likevel endte irsk fagbevegelsen med å kaste kortene for tidlig. De var redde for å torpedere samarbeidet med arbeidsgiversiden i den nasjonale partnerskapsmodellen, fortsetter hun.

Det irske trepartssamarbeidet ble for øvrig brutt ved juletider i fjor, i kjølvannet av finanskrisen. Arbeidsgiverne ønsket kraftige lønnskutt for offentlig ansatte, og ville sette gjeldende avtaleverk til side.

Arbeidsgiverforeningen IBEC og hovedorganisasjonen ICTU klarte ikke å komme til enighet, noe som førte til at en ny avtale ikke ble undertegnet.

Gir flere streiker bedre kår? 

I Norge og Norden er det ganske få streiker sammenlignet med andre steder i verden.

Men det er selvsagt ikke gitt at systemet i for eksempel Frankrike, der det er langt flere streiker, fører til bedre sosiale kår, påpeker Jan Heiret:

- Ser vi på landene med mye streik, har de ofte en lavere organisasjonsgrad, og her kan det være en sammenheng.

Når fagforeningene har få medlemmer, og få formelle relasjoner til arbeidsgiver og stat, så må de mer ut på gatene for å protestere, sier Heiret.

Selv om gjennomregulerte forhold i norsk arbeidsliv gjør at arbeidstakerorganisasjonene blir integrert på systemets premisser, så har systemet mange korporative kanaler, møteplasser.

- Her får fagforeningene mulighet til å påvirke innenfor systemet, slik at organisasjonene kan få noe igjen for all ansvarligheten, legger han til.

Kunne svekket systemet

Heiret mener kampen om arbeidsmiljøloven i 2005 ble en symbolsk viktig sak.

Og at den kunne svekket legitimiteten til hele systemet, den norske modellen - dersom arbeidstakersiden hadde tapt kampen om innholdet i formålsparagrafen.

- I forslaget lå det at navnet skulle endres fra arbeidsmiljølov til arbeidslivslov, og at den ikke lenger skulle sikre arbeidstakerne et særskilt vern, men også ivareta samfunnets og foretakenes behov.

- Det overrasket meg at kampen ble så intens fordi en slik formulering ville være i tråd det faktiske innholdet i den norske modellen. Men organisasjonene betraktet forslaget som et grunnleggende angrep på de faglige rettighetene.

- Dermed ville det kunne endre styrkeforholdet mellom partene slik at arbeidstakernes lojalitet til systemet ble undergravet. Som vi vet endte striden med at loven forble en “arbeidervernlov”, forteller Heiret.

Vil noen ha solidaritet med oss? 

Norge har hatt en sterkere arbeiderbevegelse enn de tre nevnte landene i Ann Cecilie Bergenes avhandling, men det er likevel satt klare rammer for når vi har lov til å streike.

- Vi kan ikke streike på tvers av sektorer og i solidaritet med arbeidstakere i andre land. Så lenge Norge går godt økonomisk, er en hovedkonsekvens for arbeiderbevegelsen at folk blir passive, de vil i mindre grad la seg engasjere i fagbevegelse og solidaritetsspørsmål internasjonalt, sier Bergene.

Hva så hvis det skulle komme en en periode med dårligere norsk økonomi? 

- Da blir spørsmålet om fagbevegelsen klarer å mobilisere medlemmene, og om fagforeninger i andre land har noen solidaritet med Norge, fortsetter hun.

- Det er da vesentlig å skille mellom solidaritet som støtteerklæringer og økonomisk bistand til kolleger i andre land, og solidaritet som aksjon. De to førstnevnte står ikke norsk fagbevegelse tilbake for, mens solidaritetsaksjoner ikke er tillatt under det nåværende trepartssamarbeidet, sier Bergene.

- Man kan jo si at en begrensning i streikerett og aksjonsmulighet er prisen å betale for et gjennomregulert forhold mellom partene i arbeidslivet?

- Ja, det har ofte vært prisen å betale. Fastregulerte nasjonalt sentrerte strategier blir mindre forenlige med internasjonale aksjonsformer. Men jeg kan tenke meg at vi i noen situasjoner ønsker å løfte blikket til internasjonalt nivå, og streike i solidaritet, men vi kan ikke på grunn av begrensningene i streikeretten, sier Bergene.

Hydro i Qatar

Mandag denne uken åpnet Kronprins Haakon og emiren av Qatar det gigantiske aluminiumsverket Qatalum i landet på den arabiske halvøya.

Norsk Hydro eier halvparten av verket, og har ledet byggingen. Men de fleste av de rundt 20 000 arbeiderne er asiatiske fremmedarbeidere, som ikke har lov til å organisere seg og danne fagforeninger, skriver NTB.

– Det er brudd på grunnleggende menneskerettigheter og en hån mot rettigheter norsk og internasjonal fagbevegelse har kjempet hardt for de siste 120 årene, sier rådgiver Gunhild Ørstavik i Forum for utvikling og miljø, til nyhetsbyrået.

- I tilfellet med Hydros aluminiumsanlegg i Qatar, kunne man tenkt seg at fagbevegelsen internasjonalt ville hatt med seg norske Hydro-ansatte på en aksjon, eller på en streik i solidaritet med de asiatiske arbeiderne, sier Bergene.

- Men her i landet har vi bestemmelser som verken tillater aksjoner, eller streiker utenfor tariffoppgjørene. Norske fagforeninger ville dessuten neppe tørre å delta i slike aksjoner, av frykt for å true det nasjonale samarbeidsforholdet som er opparbeidet gjennom mange år, fortsetter seniorforskeren.

Her ligger en utfordring for norsk fagbevegelse i dag, mener hun:

- Ta kles- og tekstilindustrien som et eksempel, der produksjon flyttes til land der det ikke engang er tillatt for arbeidere å fagorganisere seg. I slike tilfeller kunne man hatt en effekt av å streike i solidaritet på tvers av landegrensene.

- Ikke streike i dagens situasjon

Jan Heiret tror på sin side at Hydro-ansatte uansett ikke ville gått til det skritt å streike i solidaritet med arbeiderne i Qatar i dagens situasjon, selv om det hadde hatt lov til det.

- Søral i Kvinnherad går på halv produksjon og på Sunndalsøra har man stengt en av hallene, og konkurransesituasjonen vil i hvert fall ikke blir bedre når anlegget i Qatar kommer i produksjon.

- Her vil jeg tenke at det ikke er avtaleverket som svekker norske fagforeningers handlingsorm, men situasjonen ved norske aluminiumsbedrifter. Hadde de gått til streik nå, kunne de risikert at bedriftene ble lagt ned, sier Heiret.

- Viser ikke stor nok vilje

Heiret mener videre at Hydro ikke viser stor nok vilje til å jobbe for at arbeidernes vilkår ved aluminiunsverket i Qatar skal bli bedre.

- Selv store gjennomorganiserte norske foretak oppfører seg annerledes, når de opererer i andre kulturer, men Hydros Qatar-engasjement framstår for meg som et grelt eksempel. Hydros direktør sier jo blant annet at de må forholde seg til arbeidernes rammevilkår slik de er.

- Når et stort norsk selskap etablerer seg i et land som ikke respekterer grunnleggende faglige og sosiale rettigheter, burde saken høre hjemme på et politisk plan, sier Heiret.

Han  mener de norske fagforeningene ikke har noe apparat til å håndtere dette: 

- Politikerne må avgjøre om Norge skal ha statlig eide selskaper med slike engasjementer i utlandet. Det er heller ikke uproblematisk at kronprinsen fronter åpningen av anlegget.

Statens eierandel i Hydro er for øvrig på 43,8 prosent.

Les mer:

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Hovedavtalen 75 år

LO: Milepæler i LOs historie

BBC News: Ship’s sailing ends ferry dispute

BBC News: Ferry dispute likely to escalate

Powered by Labrador CMS