Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Pasienter i samtaleterapi må ofte snakke om dypt personlige og tunge temaer.
Dette kan være ubehagelig, og man kan se for seg at det blir enda mer ubehagelig hvis pasienten ikke har en god relasjon med terapeuten.
En ny studie tyder på at personlige egenskaper hos terapeuten har stor betydning for hvor godt utbytte pasienten får av terapien.
Stor faglig selvtillit fra terapeutens side, ga ikke nødvendigvis god behandling - et funn som overrasket psykolog og forsker Helene Amundsen Nissen-Lie.
– Vi så at hos terapeuter som tvilte på egen kompetanse, hadde pasientene mer positiv effekt av terapien.
Hun mener forskning på psykoterapi lenge har neglisjert problemstillingen med individuelle forskjeller mellom terapeuter, også kalt terapeuteffekten - kanskje fordi svarene man får kan bli ubehagelige.
– Mer ydmyke
Studien som tyder på at litt terapeut-tvil kan være bra, er en del av Nissen-Lies doktoravhandling ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, som hun fullfører i disse dager.
– Vi tror at sammenhengen her kan skyldes at terapeuter som oppgir mer tvil evner å reflektere over eget bidrag i terapien. Det vil tilsi at de er mer ydmyke, og dermed er mer sensitive og lydhøre ovenfor pasienten, sier hun.
Forskeren forteller at man har sett at de som innrømmer flere feil som terapeut, får bedre resultater enn de som innrømmer færre feil.
Hun presiserer at det ikke dreier seg om høy tvil i denne sammenhengen. Dersom terapeuten tviler sterkt på seg selv, kan det tenkes å virke negativt på tillitsforholdet, tror Nissen-Lie.
Én av ti får dårlige resultater
Noe av utgangspunktet for studien er tidligere forskning som tyder på at omtrent én av ti terapeuter vil få dårlige resultater med sine pasienter.
Dårlige resultater innebærer at pasientene ikke blir bedre, eller at de til og med blir dårligere av terapien.
– Kjemien man får med hver enkelt pasient har blitt tatt frem i fagmiljøet, men med belegg i funnene fra studien mener jeg at det også er individuelle forskjeller hos terapeutene som trenger igjennom og påvirker pasientene, sier Nissen-Lie.
Irritert terapeut gir dårlig behandling
Det var ikke bare terapeutenes syn på egen kompetanse som hadde betydning i behandlingen.
I tillegg spilte også vedkommendes innstilling til pasienten inn på behandlingsresultatene, ifølge studien til Nissen-Lie.
Annonse
Funnene tyder på at terapeuter som oppgir at de oftere føler at de blir sinte og irriterte på pasienter og strever med å tåle de følelsesmessige behovene deres, får dårligere allianser - eller tillitsforhold - med pasientene sine.
Forsker Helene Amundsen Nissen-Lie mener at terapueter også må jobbe med seg selv. (Foto: Svein Harald Milde, UiO)
Noen pasienter har problemer med mellommenneskelige relasjoner. De kan for eksempel si eller gjøre ting som provoserer.
Nissen-Lie tror det er viktig at terapeuten har evne til å se mennesket, og finne kvaliteter hos personen som man kan like og respektere.
– Vi vet fra tidligere studier at allianse og pasientens bedring har en klar sammenheng, sier hun.
Forskeren sammenligner funnene med hvordan en god lærer påvirker læringen hos elever.
– Forskning innen pedagogikk har vist at læreren har mer å si i forhold til elevenes resultater, enn for eksempel reformer og klassestørrelse. Det har med person å gjøre, og ikke nødvendigvis utdannelse og bakgrunn, sier hun.
Nyttig å jobbe med relasjonen
Det er ikke nødvendigvis en god løsning å bytte terapeut, dersom pasienten er misfornøyd med behandlingen, mener Nissen-Lie.
Faktisk kan det være bra for behandlingen dersom man i stedet bruker situasjonen konstruktivt.
– Å jobbe seg igjennom vanskelighetene i relasjonen med terapeuten har beviselig positiv effekt på pasientens endring, forteller hun.
Dette kommer av at mange pasienter har hatt negative erfaringer i livet som farger bildet av terapeuten negativt.
Å jobbe seg igjennom det negative med mål om en positiv relasjon kan derfor ha en effekt på lignende relasjoner pasienten vil møte senere i livet.
Annonse
Det problematiske forholdet mellom terapeuten og pasienten kan også gi begge parter en innsikt i hvilke mekanismer som skaper problemer i pasientens hverdag.
– Terapeuten må jobbe med seg selv
I stedet for undersøke terapeuteffekten i behandlingen nærmere, har forskningsfokuset vært på forskjeller mellom metoder og teknikker, samt mellom pasientgrupper, ifølge Nissen-Lie.
Det kan tenkes at dette skyldes to forhold, tror hun.
– At personlige egenskaper kan ha større betydning for behandlingen enn valg av metoder og skolering kan nok gi et ubehag hos noen terapeuter, ettersom man investerer mye tid i akkurat dette.
Hun presiserer at metodevalg også er viktig, men at det blir mindre effektivt hvis ikke terapeutene også jobber med seg selv og sin kommunikasjonsstil.
– I tilegg kan det være skummelt å måtte se for seg at noen terapeuter ikke gjør en god jobb på grunn av egne personlige trekk, tror Nissen-Lie.
Pasienten betyr mest
Pasientens motivasjon, samt hvor alvorlige og komplekse vansker de har, påvirker likevel utfallet av behandlingen mer enn hva forskjellen mellom terapeutene gjør.
– Pasientenes forskjeller kan vi imidlertid ikke gjøre noe med - vi må i stedet møte pasientene på en mest mulig sensitiv og fleksibel måte, mener Nissen-Lie.
Avhandlingen bygger på prosjektet Norsk Multisenterprosjekt for Prosess og Utfall av Psykoterapi som omfatter et stort utvalg av voksne polikliniske pasienter og deres behandlere fra offentlig psykisk helsevern.
Rundt 250 pasienter og 70 terapeuter inngår i studien til Nissen-Lie som baserer seg på individualterapi.
