Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Barn som hadde opplevd å bevege seg rundt i verden noen uker, forstod også at verden påvirket dem tilbake. Det gjorde dem redde for høyder. (Foto: Dahl et al./Psychological Science)
Ferske foreldre har helt sikkert opplevd hjertet-i-halsen-situasjonen:
Det lille knøttet har så vidt begynt å bevege seg for egen motor, og krabber dermed lystig ut mot en avsats. Han kommer til kanten, og fortsetter like lystig – rett ut i lufta. Au.
Heldigvis varer ikke fasen så lenge. Men hvorfor i alle dager er ikke høydeskrekk medfødt? Når dukker egentlig den ganske så rasjonelle redselen opp?
Forskere ved University of California Berkeley i USA, blant andre den norske doktorgradsstudenten Audun Dahl, lærte opp smårollinger til å kjøre go-kart for å finne ut av det spørsmålet.
Resultatet viser at poden blir redd for høyder først når han får litt erfaring med at verden faktisk påvirker ham.
Må legge merke til verden for å bli skremt av den
Suger det i magen når du ser på slike bilder? Det er ikke medfødt, men tillært. (Foto: Colourbox)
Tidligere forskning har vist at høydeskrekk dukker opp ganske kjapt etter at barnet har begynt å krabbe, men ikke umiddelbart. Dermed var det naturlig å tenke at barnet lærer seg høydeskrekk av knall og fall.
Men allerede på 1960-tallet fant forskerne ut at det ikke var noen sammenheng mellom hvor mye en unge faller og hvor ubehagelig han eller hun har det på kanten av et stup.
Dahl og kollegene ved Berkeleys Infant Studies Center har en annen teori: De mener det handler om ungenes syn, og hvordan det endrer seg når barna begynner å krabbe.
– Først når barna begynner å bevege på seg selv, begynner de å benytte seg mer av visuell informasjon fra omgivelsene for å oppfatte og kontrollere sine egne bevegelser, sier Dahl til forskning.no.
Og jo mer du ser at verden rundt deg kan påvirke deg, jo mer kan du bli skremt av den.
Bevegelsesvante unger ble reddere
For å teste teorien puttet Dahl og kollegene en gruppe foreløpig ikke-krabbende barn i små, motoriserte kjerrer. Barna var gjennomsnittlig litt over syv måneder gamle. Likevel lærte de seg å styre vogna de satt i, slik at de kunne bevege seg på egenhånd.
En annen gruppe jevngamle smårollinger fikk ingen kjøreopplæring.
Annonse
– Go-kartene var en måte å gi barn bevegelseserfaring på i en eksperimentell setting, slik at det ble tilfeldig hvem som beveget på seg og ikke. Dermed kan man unngå problemer med andre ting som kan påvirke resultatet, for eksempel forskjeller i biologisk modning, sier Dahl.
Etter tre uker ble barna utsatt for den avgjørende, og potensielt skremmende testen:
De ble senket ned mot enten det som så ut som et gulv rett under dem, eller et tilsvarende gulv der en illusjon fikk det til å virke som at det var mer enn en meter ned til bakken. Imens målte Dahl og kollegene pulsen deres.
Og ganske riktig viste det seg at de barna som hadde turet rundt i egen bil de siste ukene ble reddere for avsatsen – pulsen deres økte merkbart – enn det barna som ikke hadde beveget seg selv ble.
Barn som ikke var vant til å måtte navigere verden, syntes heller ikke dette var spesielt oppskakende. (Foto: Dahl et al./Psychological Science)
Ekstra test med togillusjon
Forskerne testet også at reaksjonene virkelig handler om synet i en annen undersøkelse i samme studie. I den ble barn som allerede kunne krabbe satt i et illusjonsrom der veggene plutselig rykket frem eller tilbake.
Illusjonen fungerer på samme måte som når du tror at toget ditt er i ferd med å dra fra stasjonen, selv om det egentlig er toget ved siden av deg som beveger seg.
Barna som reagerte mest på de plutselige bevegelsene, ved at de forsøkte å kompensere for bevegelsen med et skritt fram- eller bakover, var også de som fikk høyest puls av å senkes ned mot en avsats.
Forsinkelse gir utforskningsmuligheter
Til sammen viser de to testene at barn som er mest tunet inn på verden rundt seg, og hvordan den påvirker deres egne bevegelser, også er de som synes høyder er kjipest.
Annonse
Bakken er akkurat like solid over det som ser ut som en avsats, men bare de aller ferskeste krabberne var villige til å teste seg utpå. Det er taktisk å ikke bli redd alt for tidlig, tror forskerne. (Foto: Dahl et al./Psychological Science)
– Når barna ser ned i en avgrunn, for eksempel fra kanten av en tilsynelatende klippe, forsvinner mye av den synsinformasjonen de er blitt vant til å bruke, forklarer Dahl.
– Det er denne opplevelsen som gir opphav til høydeskrekk.
Et spørsmål gjenstår likevel, skriver forskerne: Hvordan i alle dager kan man forklare at barna ikke blir redde for høyder med en gang de begynner å krabbe?
Det tar noen uker før skrekken setter inn, og i løpet av den tiden kan det gå riktig ille for unger med uoppmerksomme foreldre.
Forskerne tror det handler om måten vi lærer verden å kjenne på. Dersom vi hadde blitt redde med en gang, ville vi aldri hatt noen impuls til å utforske omgivelsene. Den impulsen er viktig, for eksempel for å lære seg forskjellen på litt farlige høyder og veldig farlige høyder.
Det gamle ordtaket ”ingen risiko, ingen gevinst” er altså sant, selv for små barn. Så får heller foreldrene passe på at det ikke går fullstendig på helsa løs for de små oppdagerne.
