Kronikk: Bankene kan stoppe kapitalflukt fra fattige land

Samlet ulovlig kapitalflukt fra utviklingsland tilsvarer ti ganger samlet bistand til fattige land. For dette beløpet kunne gjelden til samtlige fattige land i verden blitt nedbetalt to ganger.

Kronikkforfatterne etterlyser mer kunnskap om ulovlige pengestrømmer fra fattige land. Bildet viser Kathmandu City i Nepal. (Foto: Colourbox)
Kronikkforfatterne etterlyser mer kunnskap om ulovlige pengestrømmer fra fattige land. Bildet viser Kathmandu City i Nepal. (Foto: Colourbox)

Terrorfinansiering, plyndring av statskassen og skattesnyteri er eksempler på aktiviteter som kan knyttes til ulovlige pengestrømmer fra utviklingsland.

Penger som kriminelle organisasjoner, internasjonale selskaper og privatpersoner lurer ut av fattige land kunne alternativt ha blitt brukt til å skape økonomisk vekst og bedre livsvilkår for befolkningen.

Bankene har en viktig rolle

I diskusjoner om hvordan kapitalflukt fra utviklingsland kan bremses blir en viktig aktør ofte undervurdert, og det er bankene som muliggjør mange av transaksjonene.

Selv om penger kan overføres fra et sted til et annet på en rekke måter uten at banker er involvert, finnes det ikke tilsvarende institusjoner som har brede nok tilbud til å erstatte bankvesenet fullt ut. Penger i omløp kan derfor forventes å ende opp i banksystemet på et eller annet tidspunkt.

Dette gir banker en unik mulighet til å oppdage og stanse forsøk på ulovlig utførsel av kapital fra fattige land.

Likevel er det etter hvert mange eksempler på at de ikke stopper finansielle transaksjoner som kan skade samfunnet, men tvert imot legger til rette for slike transaksjoner mot klekkelige honorarer.

Mangel på internasjonal enighet i lovgiving åpner for misbruk

Lovgiving i landet der banken ligger regulerer hvilke tjenester en bank kan tilby sine kunder. I noen land er fullt hemmelighold av informasjon om bankkunder og kontobevegelser lovfestet, mens bankene i andre land er forpliktet til automatisk å informere skattemyndighetene om innholdet i kundenes kontoer, og eventuelt opplyse om mistenkelige transaksjoner.

Overføring av penger til kontoer som ligger i skatteparadiser med høy grad av hemmelighold, kan stoppe skattemyndighetenes innsyn i pengestrømmer. Det blir dermed lettere å skjule skattbare inntekter og formuer, samt å hvitvaske illegale penger.

Et eksempel på hvor problematisk misforholdet mellom lovverk i ulike land kan være, ble avdekket av myndighetene i USA. De fant at banken UBS i Sveits sendte ansatte til USA for å oppsøke pengesterke amerikanere og overbevise dem om å bruke banktjenester i Sveits.

Problemet var at selv om produktene som ble markedsført var lovlige i Sveits, medførte de stor risiko for lovbrudd i USA, fordi de to landene er regulert av ulike lovverk. På grunn av hemmelighold i det sveitsiske bankvesenet ville det være så godt som umulig for amerikanske myndigheter å avdekke skatteunndragelse.

UBS Sveits ble derfor presset av amerikanske myndigheter til å stoppe den aggressive markedsføringen i USA. Selv om praksisen til UBS nå er stoppet, er det imidlertid lite kunnskap om hvordan markedsføring av lignende tjenester fra ulike tilbydere blir gjort i utviklingsland.

U-landsmyndighetenes kapasitet til å følge opp og sanksjonere er ofte begrenset. I land med mye korrupsjon vil også viljen til å følge opp ulovlig aktivitet som regel være liten, fordi den politiske eliten selv tjener på det.

Banker utenfor skatteparadiser er også involvert i kapitalflukt

Skatteparadiser har fått mye oppmerksomhet, men banker i velregulerte, vestlige finanssentra kan også være aktivt involvert i å skjule eller hvitvaske penger.

Banker som er underlagt omfattende reguleringer kan av ulike årsaker ha en intern praksis som gjør at betalinger som skulle vært stoppet eller rapportert, likevel går igjennom systemet.

Dette kan for eksempel skyldes at (i) den egentlige eier av verdiene ikke er kjent grunnet dårlige rutiner blant de bankansatte for ‘kjenn-din-kunde’ undersøkelser; (ii) mistenksom aktivitet ikke blir varslet; (iii) ved varsling blir aktiviteten likevel gjennomført uten nærmere undersøkelser; eller at (iv) brudd på retningslinjer blir oppdaget, men det er dårlige rutiner for å sanksjonere og derfor fortsetter praksisen.

Store summer å tjene på regelbrudd (men ikke helt uten risiko)

Dragningen mellom ulike hensyn gjør at ulike banker kan ha ulik praksis også i situasjoner der det formelle lovverket er likt.

På den ene siden har banksektoren sterke økonomiske insentiver til å forvalte formuen til velstående personer, uavhengig av kilden til rikdommen.

På den andre siden er det også risiko knyttet til ikke å ha full oversikt over hvem kundene er og opprinnelsen for midlene deres. Dette øker for det første faren for tap av omdømme hvis lyssky aktivitet blir oppdaget i tilknytning til bankens operasjoner.

For det andre er det en juridisk risiko i form av mulighet for å bli dratt inn i dyre rettssaker og uforutsigbarhet. For det tredje øker bankens sårbarhet hvis den blir for avhengig av noen få kunder.

En slik situasjon kan oppstå hvis banken har gjort for dårlige undersøkelser av klientene sine, og det viser seg at det kun er et lite knippe personer som er de reelle eierne av verdiene banken forvalter.

Mer forskning er nødvendig For å stoppe ulovlige pengestrømmer fra fattige land er det nødvendig med mer kunnskap om blant annet:

  1. Hvordan brukes bankvesenet av politiske eliter, deres nære samarbeidspartnere, selskaper, individer, organiserte kriminelle og terroristnettverk til å kanalisere penger ulovlig ut fra utviklingsland?
  2. Hvilke insentiver har banker til å fasilitere eller hindre ulovlig kapitalflyt?
  3. Hvilke konkrete tiltak kan hjelpe for å begrense bankenes rolle i å fasilitere ulovlig kapitalflyt fra utviklingsland?
Powered by Labrador CMS