For nøyaktig tretti år siden eksploderte én av fire reaktorer ved atomkraftverket i Tsjernobyl, ti mil nord for Kiev i Ukraina. Taket på reaktoren ble blåst av, og store mengder radioaktivt materiale slapp ut i atmosfæren og spredte seg over hele den nordlige halvkule.

For å sette det hele i perspektiv: Utslippene var vel hundre ganger større enn etter atombombene i Hiroshima og Nagasaki, der det var de voldsomme eksplosjonene og den intense strålingen som krevde de fleste ofrene, men bare omtrent en tiendedel av utslippene fra atomprøvesprengningene på 1950- og 1960-tallet. 

Store traumer for befolkningen

Da utslippene skjedde, ble en sone på 30 kilometer rundt Tsjernobyl-kraftverket tidlig erklært som faresone. Over 100 000 mennesker ble evakuert og sonen er fremdeles ubeboelig i dag.

I løpet av de første dagene og ukene etter ulykken mistet over 30 kjernekraftansatte og innsatspersonell livet, hovedsakelig som følge av akutte stråleskader. Flere tusen barn i Ukraina, Hviterussland og Russland har fått kreft i skjoldbruskkjertelen fordi de ble utsatt for radioaktivt jod fra ulykken.

Dette er de best dokumenterte helseeffektene, men følger som for eksempel hjerte- og karsykdommer og brystkreft blir også diskutert. Det er ikke tvil om at ulykken og den påfølgende håndteringen har medført store psykososiale problemer for befolkningen.

• Les også: Mange frustrasjonar fire år etter Fukushima

Norge ble tatt på sengen

Mesteparten av forurensningen falt ned over Russland, Hviterussland og Ukraina, men vær og vind i dagene etter ulykken gjorde at Skandinavia også ble spesielt utsatt. Av de totale utslippene falt tre til fire prosent ned i Norge, hovedsakelig i fjellområder i Nordland, Trøndelag, Hedmark, Oppland og Buskerud.

Vi ble tatt på sengen: Det var lenge siden atomprøvesprengningene, og fagmiljøene var sterkt redusert siden den gangen. Måleinstrumentene var rett og slett utdaterte. De første alarmerende målingene av forurensning var i Sverige 28. april, og 30. april begynte personell på Statens institutt for strålehygiene, som nå er Statens strålevern, å samle inn og analysere prøver fra hele landet og å tolke situasjonen døgnkontinuerlig.

Behov for tiltak 30 år etter

Tsjernobyl-ulykken skjedde tidlig på våren; før vekstsesongen var skikkelig i gang og melkekyrene var sluppet ut. Derfor ble ikke radioaktivt jod et veldig stort problem i Norge. Jod-131 har en halveringstid på åtte dager, og etter en til to måneder var mesteparten av dette borte.

I løpet av sommeren 1986 ble det derimot funnet mye radioaktivt metall, cesium, i beitedyr og ferskvannsfisk. Nivåene var mellom 10 og 100 ganger over det som er dagens grenseverdier. Det ble likevel bestemt at slakting av sau og rein skulle gå som normalt, men all rein sør for Saltfjellet (totalt 545 tonn) pluss 2300 tonn sau og lam ble kassert. Over 320 000 sauer måtte få rent fôr før de kunne slaktes.

Selv om forurensningen har gått betydelig ned med tiden, er det fremdeles behov for tiltak, særlig i reindrift og saueproduksjonen i dal- og fjellstrøk i Sør- og Midt-Norge. De høyeste måleresultatene de siste årene er fra soppåret 2014. Enkelte sopparter tar opp mye radioaktivt cesium fra jordsmonn, og dette overføres til dyr som spiser sopp.

I 2015 var det derimot svært lave forurensningsnivåer i beitedyra, og i Bergens Tidende kunne vi i fjor høst lese om en sauebonde i Jostedalen i Sogn og Fjordane som for første gang siden 1986 kunne sende lam til slakting uten nedfôring.

• Les også: Å leve med Tsjernobyl

Trygg fisk

I havet fortynnes de radioaktive stoffene svært raskt, og ved opptak i fisk og andre marine organismer blir de utkonkurrert av andre salter. Nivåene av radioaktiv forurensning i fisk og annen sjømat har derfor alltid vært svært lave. Selv ikke under atomprøvesprengningene på 50- og 60-tallet oversteg nivåene i fisk i Barentshavet dagens grenseverdi, og det er vanskelig å se for seg scenarioer som kan gi tilsvarende nivåer som vi fikk i beitedyr etter Tsjernobyl.

Hvorfor er det da viktig å overvåke radioaktiv forurensning i det marine miljøet? Jo, fordi omdømmet til fiskeri- og havbruksnæringene er så viktig for Norge. I første kvartal av 2016 ble det eksportert norsk sjømat for 21,3 milliarder kroner. Selv ubegrunnete rykter om radioaktiv forurensing vil kunne føre til store økonomiske tap for næringene. Vi må kunne dokumentere at radioaktiv forurensning i norsk sjømat ikke er noe problem.

I år utvides derfor kartleggingen til også å gjelde oppdrettslaks- og fôr fra anlegg langs hele norskekysten.

• Les også: Mange frustrasjonar fire år etter Fukushima

Unngå ny forvitring  

Det er heldigvis lite sannsynlig at det skal inntreffe alvorlige utslipp av radioaktiv forurensning igjen. Sjansen for at Norge og norske interesser skal rammes er enda mindre. Men kildene er mange, og Fukushima-ulykken i 2011 er et skremmende eksempel på at ulykker skjer. Et utslipp fra gjenvinningsanlegget Sellafield i Storbritannia kan få store konsekvenser for Norge.

Det verst tenkelige scenarioet vil være at vind og regn fører utslippene over Vestlandet. Da vil det ramme oss hardt. Hvis dette kommer til å skje, må vi være langt bedre enn i 1986 da det var dårlig stilt med både beredskap og forskning.

I dag har vi en aktiv og veletablert atomberedskapsorganisasjon som jevnlig øver på ulike krisesituasjoner. Atomberedskapen i Norge trekkes frem som et forbilde av det internasjonale atomenergibyrået. Fagmiljøene er aktive og driver overvåking og forskning til lands og til havs. I 2015 ble målenettverket LORAKON (lokal radioaktivitetskontroll av næringsmidler) reetablert. Det må imidlertid ikke bli noen hvilepute. Vi må sikre ny rekruttering til fagmiljøene, videreutvikle beredskapsorganisasjonen  og vi må jobbe videre med spørsmål knyttet til spredning av forurensning på land og til havs og opptak og transport i næringskjedene.