Strålingen fra Sola kan gi små støvpartikler såpass mye fart på vei ut av solsystemet, at eventuelle bakterier som haiker med, kan reise opp mot seks lysår og nå planeter i andre solsystem, mener han.

Meteortreff sender livet ut

Helt siden 1800-tallet har astronomer lurt på om det er mulig for livsformer å reise mellom forskjellige solsystem. En av hypotesene er at kollisjoner mellom planeter med liv og andre himmellegemer kan føre til at små og store steiner spruter ut i verdensrommet, med dypfrosne mikroorganismer om bord.

Disse dypfrosne organismene kan på denne måten komme seg til andre verdener som kimer til liv. Ideen har faktisk fått sitt eget navn, nemlig “panspermia”, og handler om at slike kimer til liv finnes ute i Universet, og at livet på Jorda muligens begynte da slike kimer landet her.

Bakterier overlever mye

Bakterier kan overleve over lange perioder, til og med ute i verdensrommet. En bakterie kalt Streptococcus mitus var blindpassasjer til Månen med Surveyor 3 i 1976, og var lett å vekke til liv igjen etter at den ble hentet tilbake til Jorda tre år seinere. For forskerne som leter etter liv på Mars, er hardføre bakterier som haiker med romfartøyene en kilde til bekymring. Dette kan du lese mer om i artikkelen Blindpassasjerer til Mars.

Bakterien på bildet over heter Deinococcus radiodurans, og er en av de mest hardføre bakteriene vi har på Jorda. Den tåler for eksempel ekstreme strålingsdoser, syrebad og ekstreme varme og kalde temperaturer. Ikke rart at den har fått kallenavnet Conan the Bacterium.

Små sjanser

Problemet med steiner som slynges ut i verdensrommet fra levende planeter, for eksempel på grunn av meteortreff, er at en haikende bakterie ikke har de aller største sjansene. For det første må den overleve selve meteortreffet, og så må den bli kastet ut i rommet. Deretter må steinen forlate solsystemet og lande på en annen planet hvor forholdene ligger til rette for liv.

Den er avhengig av å komme seg dit i en fart, for strålingen som er ute i verdensrommet vil etter hvert koke eventuelle organismer i steiner i rommet.

- Steinene vil typisk være sterile før de blir sendt ut av solsystemet, sier Napier til tidsskriftet Nature.

Støvkorn får mer fart

Han mener imidlertid at bakteriene kan overleve dersom de klarer å komme seg unna Solas gravitasjonsfelt raskere, og at det kan skje dersom steinene de haiker med først males til støv.

Jorda og naboplanetene passerer gjennom en sky med støvkorn på sin reise rundt Sola. Dette er restene etter kollisjoner i asteroidebeltet, og etter passerende kometer. Napier mener dette støvet vil sandblåse alt som beveger seg gjennom det, og at denne prosessen kan kverne en stein på én meter til støv i løpet av 20 000 til 200 000 år.

Dersom en komet går i oppløsning og gjør at støvbeltet blir tykkere - noe som skjer flere ganger i løpet av en million år - mener Napier at prosessen kan ta mindre en 5 000 år. Han tror at et støvkorn på mindre enn en tidels millimeter i diameter fortsatt er i stand til å fungere som fartøy for mikroskopisk liv. I tillegg kan korn på denne størrelsen bli blåst mye raskere ut av solsystemet på grunn av trykket fra sollyset.

Seks lysår på 70 000 år

Napier mener et slikt støvkorn kan reise rundt seks lysår fra Jorda i løpet av 70 000 år. Dette er langt nok til å nå andre stjerner. Vårt eget solsystem tar slutt mellom 11 og 16 lystimer fra Sola. Den nærmeste nabostjerna er litt over fire lysår unna.

- Vi kan være omgitt av en enorm “biodisk” med frosne organismer som flyter på steinkorn, og alle kan vandre ganske enkelt inn og ut av solsystemet. Solsystemet lekker som en sil, sier Napier.

Han mener Jorda sprer om seg med mest liv mens vi passerer gjennom en gigantisk molekylær sky, en mengde støvete materiale som stjerner fødes i. Dette har skjedd rundt fem ganger siden livet oppstod på Jorden.

Napier har beregnet at rundt tre milliarder billioner (21 nuller) bakterier har flyttet seg fra Jorda til denne skyen hver gang vi har passert, og at sjansene for at noen av dem finner veien til en planet som ligner på jorden ikke er så dårlige.

Hvor kom livet på Jorda fra?

En lignende prosess kan forklare hvordan Jorda kom til å bli en vert for liv i utgangspunktet, mener Napier.

- Dersom man antar at denne mekanismen er vanlig i andre solsystem som er bærekraftige for liv, kan en kjedereaksjon så liv i galaksen i løpet av noen få milliarder år. I tilfelle er det usannsynlig at livet stammer fra Jorda, heter det i sammendraget til artikkelen som er publisert i tidsskriftet Monthly Notices of the Royal Astronomical Society.

Referanse:

Napier, W. M. A mechanism for interstellar panspermia. Monthly Notices of the Royal Astronomical Society, 348, 4651, doi:10.1111/j.1365-2966.2004.07287.x (2004).

Lenker:

Nature: Earth sows its seed in space: http://www.nature.com/nsu/040216/040216-20.html
NASA: Meet Conan the Bacterium
NASA: Panspermia theoretically possible, say scientists