Starmus-festivalen i Trondheim er straks over, og for en opplevelse det har vært. For en doktorgradsstipendiat i evolusjons- og mikrobiologi er det fantastisk spennende når så mange kloke hoder samles for å diskutere verdensrommet, menneskehetens fremtid og vitenskap generelt. Hvor ofte er det man får oppleve noe slikt her i Norge?

På onsdag tok en uformell paneldebatt sted, der tungvektere som Neil deGrasse Tyson, Oliver Stone, Finn Kydland, sir Chris Pissarides og Eugene Kaspersky skulle diskutere en rekke temaer.

Det er et kjent faktum at det å skulle styre en debatt med forskere er som å gjete katter, men med den meget kvalifiserte Larry King ved roret gikk det noenlunde kontrollert for seg. Spesielt interessant er det å se personer innenfor ulike fagfelt komme sammen, da det i akademia virker så altfor lett å forsvinne i sin egen snevre verden.

Noen forlot salen i frustrasjon

Det er selvfølgelig ikke å komme unna det faktum at panelet bare bestod av relativt eldre menn, og at Sir Chris Pissarides kom med en noe uheldig kommentar da han poengterte at Siri på hans iPhone har en mannsstemme, da «du stoler mer på stemmen til en mann».

• Les mer om reaksjonene: – Hvordan kan en nobelprisvinner fornærme halve jordas befolkning?

Noen forlot salen i frustrasjon da ingen av debattantene grep muligheten til å be Pissarides utdype hva han egentlig mente med denne kommentaren. Det er forståelig, og gir et klart signal fra salen om at slike kommentarer ikke er greit.

Spesielt sterkt er det at den kjente fysikeren Jim Al-Khalili var en av de som forlot salen, noe som for meg er det en fin indikasjon på hvordan vi vil at akademia skal være, nemlig inkluderende og fullt av støtte for hverandre.

Når noen som den anerkjente astronomen Jill Tarter, lederen for SETI-instituttet, mot slutten av debatten også reiser seg i salen og spør hvorfor ingen av de andre deltakerne grep inn, men heller lot kommentaren gå upåaktet hen, kan jeg som en ung forsker ikke annet enn å bli inspirert.

Viser at jeg har en plikt til å si ifra

I akademia er det å være tykkhudet noe av det viktigste du lærer. Det er noe de fleste som noensinne har sent inn resultater til fagfellevurdering vet så altfor godt. Jeg lærte tidlig at det ikke er noe poeng i å bli sur og irritert over kritikk og negative kommentarer, men at det heller er noe man biter i seg, og da er personer som Jill Tarter uvurderlige.

Jeg innså at jeg ikke bare har lov til, men også en plikt om å si ifra når noen en sjelden gang kommer med en slik kommentar.  Ikke bare for min egen del, men for alle andre unge forskere som fremdeles formes og igjen skal være fremtidens inspirasjonskilder.

Må reagere med ro og vitenskapelig storsinnethet

Jeg syns her det er viktig å poengtere at Pessarides helt klart ikke mente noe vondt med kommentaren, og at jeg ikke ser vitsen i å bli sur eller sint på grunn av den. Å reagere med sinne vil aldri endre noens holdninger, men heller befeste dem og føre til ikke-konstruktiv krangling.

Noe annet debatter som denne, og Starmus generelt, har lært meg er det at den beste måten å håndtere det meste på er med ro, storsinnethet og med vitenskapen på sin side. Neil DeGrasse Tyson tok tak i det Jill Tarter sa og forsøkte å forklare til Pessarides hvorfor publikum reagerte. Selv om Pessarides ikke skjønte det selv, så kan jeg garantere at fremtidige forskere i publikum tok det til seg og vil bære det med seg videre. Hvor oppmuntrende er ikke det?

Utrydningstruede holdninger

Akademia er fullt av eldre herrer som Chris Pessarides, og selv om jeg oppfatter slike kommentarer som uvanlige, dukker de opp av og til. Jeg blir like lei hver gang.

Sånn sett er det en lettelse å være ung og bare så vidt på vei inn i akademia, fordi det er tydelig at slike holdninger er av den utrydningstruede sorten. Med nye generasjoner kommer nye holdninger, og vitenskapen utvikler seg, eller evolverer om du vil.

Etter Starmus gleder jeg meg bare enda mer over mitt karrierevalg, hvor heldig jeg egentlig er som er del av et slikt miljø, og jeg håper alle andre unge forskere i publikum føler det samme.